Kultur

«Oh Captain! 
My Captain!»

En frase som latter gjennom tårer har sjelden vært mer treffende enn når millioner av filmfans verden over minnes Robin Williams.

Robin Williams’ geniale komikk har alltid hatt en mørk klangbunn. Men selv om noen av hans senere filmer var i overkant preget av denne, og åpenheten rundt personlig avhengighet og depresjon var stadig tilbakevendende, kom det som et sjokk at mørket til slutt skulle gå av med seieren. Knappe 63 år gammel tar han sitt eget liv. Dermed får han oss til å gråte igjen, slik han alltid gjorde uansett hvor morsomt vi hadde det i hans selskap.

Robin Williams’ humor, replikker og ubegripelige edderkoppfysiske bravur har fulgt og formet en hel verden siden han ble en av verdens mest elskede komikere og skuespillere på 1980 og -90-tallet. For mange er han synonymt med barndom og oppvekst, for andre igjen verdens morsomste mann og en bekreftelse på at humor kan flytte fjell. «Good Morning Vietnam» ble en vekker på så mange måter, et første steg mot Oscar-statuetten og hans endelige gjennombrudd utenfor TV-ruten, der han i den engelskspråklige verdenen allerede var legendarisk som Mork i sitcomserien «Mork and Mindy Show». Williams var stand up-komikeren ingen kunne målbinde, med et improvisatorisk talent like sjokkerende skarpskårent og fantasidrevent som det var enerverende ustoppelig. «Good Morning Vietnam», der han spiller den uregjerlige og antiautoritære radioverten Adrian Cronauer, er den filmen hvor han er aller nærmest hva han la opp til den gangen han som ensomt, utilpass barn i Chicago lekte alene med 2.000 lekesoldater og ga hver og en av dem en stemme. Samtidig.

Robin Williams hadde en energi man ikke skulle tro kunne stilne, en høylytt og pralende, men også finstemt rasende mitraljøse av observasjoner, assosiasjoner, vitser, fornærmelser, selvironi, rørende omtanke og politisk brodd. Han hadde varme sosiale antenner og omtanke for sine medmennesker, og særlig barn, som han pleide å underholde på sykehus. I filmen «Hook» (1991) spiller han den voksne Peter Pan som må reise tilbake til Neverland for å redde sine egne barn fra Kaptein Krok. Williams selv vokste heller aldri helt opp. Påfallende mange av filmene hans handler om å ivareta de som vokser opp, men også de som faller utenfor, de som sliter med å være seg selv eller de som ikke får lov til å være seg selv. Som «Mrs. Doubtfire», hvor han briljerer i rollen som en fraskilt mann som kler seg ut som en pertentlig og kjolekledd barnepike for å kunne være sammen med barna sine. I Mike Nichols’ «Lånte fjær» («Birdcage») spiller han den homofile nattklubbeieren Armand. Og så selvsagt filmen som står igjen som selve essensen av hans gjerning, i rollen som den beste skolelæreren ingen av oss noensinne fikk, John Keating i «Dagen er din» («Dead Poets Society»). Et uttrykk som «grip dagen» ble slitt til døde i denne filmens kjølvann, mens Walt Whitmans dikt «Oh Captain! My Captain!» - skrevet ved Abraham Lincolns død i 1865 - akkompagnerer Williams‘ triste og ærefylte uttrykk når han som står igjen som den moralske vinneren. Som en kaptein.

Det var den alltid latente melankolske bristen i Robin Williams komiske bravur som gjorde han elsket av millioner verden over. Som hos alle de store komikerne satt du hele tida og ventet på øyeblikket da masken skulle briste. I «The Awakening» mot Robert De Niro, i hans eneste Oscar-vinner «Good Will Hunting», der han i siderollen som psykiateren Sean Maguire får Matt Damon til å skinne. Men var han noensinne bedre enn i «The Fisher King»? Som Parry i Terry Williams galskapsritt gjennom New Yorks gater og stemninger, i kamp mot både røde riddere og seg selv? Når Williams malte fram gråten i noen av sine fineste filmøyeblikk var galskapen alltid innen rekkevidde. Når han lot munnen løpe løpsk i raljerende og hylende morsomme improvisasjoner, kunne han alltid senke tempoet og blottstille en flik av nattsiden og den overveldende tristheten som fylte hans beste filmøyeblikk til randen og gjorde dem til ren kunst. I hans minst minneverdige øyeblikk, og det var ærlig talt en del av dem, rant begeret over.

Nyheten om Williams død viser hvor kort vei det er mellom lykkerus og bunnløs ulykke. Williams’ tirader ble ikke langsommere da han sluttet med kokain og alkohol i 1983 før han skulle bli far for første gang, etter at vennen John Belushi døde. I 20 år holdt han seg edru, før han tok fram flaska igjen under en innspilling i Alaska. Til The Guardian fortalte han at han var redd. Bokstavelig talt redd. Men kokainet lot han ligge. Det ville drept han. Tre år og et ødelagt ekteskap senere gikk han på ny inn i tørkemaskinen. Det holdt til nå nylig, da han igjen la seg inn for å forebygge et tilbakefall da depresjon og angst igjen satte inn med full tyngde. Robin Williams viste gjennom hele sitt virke og vesen hvordan humor kan ta form som et skjold mot det man vil holde på avstand. Men selv komikken har en dødsdag. For Robin Williams er en fryktsom reise over.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Robin Williams' beste

Det finnes utallige minneverdige øyeblikk med Robin Williams på film, i fjernsynsopptak og i opptak fra scene og studio. Disse filmene står igjen som hans beste:

«Good Will Hunting» (1997): Med motspillere som Matt Damon og Stellan Skarsgård er denne filmen om det unge geniet Will og hans mentorer det som endelig ga Robin Williams hans eneste Oscar, for beste mannlige birolle.

«Mrs. Doubtfire» (1993): Robin Williams som transe med snodig skotsk aksent og en forkjærlighet for pastellkjoler er noe av det mest hysterisk kontrollerte som er festet til filmen. En av hans fremste glansroller. Ga ham en Golden Globe-pris.

«Dagen er din» (1989): «Dead Poets Society» er en film om læring, mestring og det å vokse opp i brytningen mot det tradisjonelle og det fastlåste. Robin Williams er læreren som får sine elever opp på skolepultene.

«The Fisher King» (1991): Han var først mannen i månen i Terry Gilliams «The Adventures Of baron Munchausen», så spilte han på alle strengene i Monty Python-forbildets film «The Fisher King», mot nydelige motspillere i Amanda Plummer og Jeff Bridges.

«Oppvåkningen» (1990): Robin Williams' humor var terapi for millioner av mennesker. Han gjorde også terapirollen til noe av et varemerke, ikke minst i «The Awakening» mot Robert De Niro.

«Insomnia» (2002): Robin Williams var sjelden mer urovekkende enn i Christopher Nolans amerikanske versjon av Erik Skjoldbergs «Insomnia», mot Al Pacino.

«One Hour Photo» (2002): En glitrende, iskald og kynisk Williams spiller fotolaborant som snoker i kundenes bilder, et utslag av hvordan humoren hans tok en mørkere retning etter hvert.

«Garp og hans verden» (1982): Basert på John Irvings bok burde Robin Williams tolkning av Garp og hans feministiske utforskning blant et mildt sagt eksentrisk typegalleri blitt hans gjennombrudd.

«Good Morning, Vietnam!» (1987): Robin Williams spiller radioverten og DJ-en som i denne antikrigsfilmen blir en helt blant amerikanske soldater i Vietnam, og en torn i øyet på offiserene. En soleklar Golden Globe-vinner.

«Aladdin» (1992): Han skulle gi stemme til en rekke animerte figurer og også på den måten bli en helt for oppvoksende generasjoner. Ånden Genie i «Aladdin» var den ene, spesialskrevet for Williams, og en av hans største suksesser.

Mer fra Dagsavisen