Hari Kunzrus «Hvite tårer» handler om hipstere på autentisitetsjakt. Det ender ikke så godt.

– Ødelegger det de elsker høyest

«Håndlaget» ditt og «ekte» datt. Problemet med hipstere er at de alltid ender opp med å ødelegge det de elsker høyest, sier Hari Kunzru.

Kultur

 

– Hipsteren er egentlig et produkt av internett. Av enkel tilgang på alle ting, sier Hari Kunzru til Dagsavisen.

Han er forfatter, aktuell med romanen «Hvite tårer».

– Før i tida, før internett, var det vanskelig å skaffe seg ting. Man leste om ei plate i et blad, og så måtte man yte skikkelig innsats for faktisk å skaffe den. Gå i flere butikker, skrive brev, telefonere, vente. Så fikk man endelig tak i plata, bare for å oppdage at man ikke syntes den var noe særs likevel.

Jager det kule

I dag, derimot, går det sekunder fra man leser eller hører om noe, til man søker det opp på nett.

– Fordi man måtte legge ned arbeid i å skaffe seg ting før, hadde man lojalitet til den subkulturen man tilhørte. Hipsteren, derimot, har ingen lojalitet. Bare ønsket om kulhet. Men man kan kun være kul ved å ligge i forkant, ved å jage videre mot det nyeste nye, det ingen ennå har oppdaget. Det som var kult i går, må man forlate. Ironien er at hipsteren ender opp med å ødelegge det han elsker høyest. Det hele er veldig senkapitalistisk, sier Hari Kunzru.

Øks i New York

Han er britisk, og har skrevet flere romaner som på ulike vis problematiserer arven etter britisk kolonialisme. Men nå bor og skriver han i New York, der det er rikelig tilgang på kule hipstere å studere.

– Mange yngre folk, som de to hovedpersonene i boka mi, er besatt av det forgangne. Av gamle ting. Tungvint arbeid. Alt som påstås å være håndlagd. En stund fantes det en ekte designbutikk for økser i Brooklyn.

– Hæ? Økser?

– Oh yes. For det har man jo stor bruk for i studioleiligheten sin i New York. Hipsterne fetisjerer det «autentiske», «opprinnelige», «ekte». Hovedpersonene i «Hvite tårer» digger blues av svarte artister fra før depresjonen, innspilt på utrangerte plateformater, med dårlig skurrelyd de opplever som «ektere» enn noe annet. Særlig for en av dem handler det om skape et selv, noe han føler han mangler. Dermed griper han til det mest autentiske han kan tenke seg, nemlig afroamerikansk kultur.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kule afroamerikanere

Romanfiguren er definitivt ikke alene i å tenke at afroamerikansk kultur er kulere enn alt annet. En av problemstillingene «Hvite tårer» diskuterer, er den som på engelskinspirert norsk kalles «kulturell ekspropriasjon», det vil si at majoritetskulturen tar for seg av minoritetskulturens uttrykk, uten kreditering.

– Hele verden assosierer musikken, dansen, moten til afrikansk-amerikanere med kulhet. Alt fra blues og jazz til disko og hiphop. Men det er verdt å se på hvem som har tjent penger på alt dette. Inntil nylig var det nesten bare hvite. De plukka med seg og vanna ut ulike kulturelle uttrykk oppfunnet av svarte amerikanere. Ofte ting som i utgangspunktet hadde oppstått fordi hvite holdt svarte tilbake. Slaver fikk ikke lese og skrive, ikke lage billedkunst eller spille visse instrument. Så de utviklet kunst med kroppen. Dans. Sang. Særegne sjangere hvite nå har gjort store penger på å kopiere, ofte uten bevisste tanker om opphav, sier Hari Kunzru.

Kulturell ekspropriasjon

I «Hvite tårer» lager de to hvite plateprodusentene en blueslåt som lyder som om den er spilt inn av en legendarisk afroamerikansk bluessanger på 1920-tallet, ved å kombinere et nytt sangopptak med gammeldags skurrelyd. Bluessamlermiljøet går fem på.

– Forskjellen på kulturell ekspropriasjon og kulturell inspirasjon er komplisert. Jeg mener at noe av det viktigste kultur kan gjøre, er å få folk til å sette seg i andres situasjon. Alle må få lov å like det de liker, samme hvilken kultur det har opphav i. Men det betyr kanskje ikke at alle skal få lov til å forsyne seg av alt, og tjene penger på det. I USA har det gjennom hele historien vært hvite som tjener penger på å bruke minoritetens uttrykk. Ofte minoriteter de har behandlet skikkelig dårlig, sier Kunzru.

Blackface

Etter hvert dukker det opp afroamerikanske stemmer i «Hvite tårer». Men da er romanen allerede i ferd med å endre form og bli en slags spøkelsesfortelling, der flere bevisstheter, tider og steder glir sammen. Den viser tydelig at den «kule» posisjonen utenfor samfunnet ikke var så kul likevel, men ensom og utrygg.

– Jeg ville aldri skrevet en roman der hele historien ble fortalt av en afroamerikansk person fra 1920-tallet. Ikke når det i Vesten fins en så lang og stygg tradisjon for blackface, altså at hvite kliner farge i ansiktet og hermer etter svartes dans, musikk, og stemme. Svarte amerikaneres historie kan andre fortelle bedre enn meg, sier Hari Kunzru.

Provosert høyreside

– Men er det alltid feil av majoriteten å låne av minoriteten?

– Det fins ingen fasit på dette, ingen komité du kan gå til for å avgjøre hvem som eier nøyaktig hvilken del av kulturen. Men det er lov å tenke seg litt om. Som når hvite kler seg ut som amerikanske urinnvånere, «indianere», på karneval. Husk at dette er folkegrupper som ble slaktet ned, nær utryddet av den hvite mann. De mistet landet sitt, levebrødet, kulturen – alt. Klart det er provoserende for dem at hvite folk kler seg med hodepryd og drakter og pynt som opprinnelig hadde religiøs betydning, bare fordi det er en «morsom tradisjon». Det er interessant å se hvor voldsomt provosert høyresida blir når man påpeker dette. Det dreier seg om helt vanlig folkeskikk og høflighet. Men høyresida får det til å høres ut som deres grunnleggende menneskerettigheter er trua, bare fordi de må oppføre seg ordentlig mot andre folk, sier Hari Kunzru.