President Barack Obama forlater et møte med landets største banker i Det hvite hus 27. mars 2009. Ifølge Thomas Frank valgte Obama finanselitens framfor arbeidernes side hver gang han måtte velge gjennom sine åtte år som president.

– Obama misbrukte folkets tillit

Her forlater Obama møtet som ga USAs rikeste bank- og børssjefer lov til å fortsette som før, tross økonomikrisa de skapte. – Demokratene sviktet arbeiderklassen, sier historiker Thomas Frank.

 

27. mars 2009. USA står midt i en alvorlig økonomisk krise. Barack Obama har nettopp hatt møte med toppsjefene for landets rikeste og mektigste banker. De som skapte krisa, som har gjort folk arbeids- og hjemløse, dårligere økonomisk stilt enn foreldrene deres var.

Banksjefene var ikke så høye i hatten da de kom. Men etterpå smiler de, alle mennene i skreddersydde dresser. For Obama har lovet å hjelpe dem. Bankene skal få penger. Veldig mange penger. En forsiktig skjennepreken på kjøpet, men først og fremst et klapp på skuldra og lykke til videre.

– Der, på det møtet, ble det tydelig at Barack Obama ikke var det nye håpet alle amerikanske arbeidere trodde han skulle være. «Håp». «Framgang». «Forandring». Alle ordene på Obamas plakater var bare det. Ord, sier Thomas Frank til Dagsavisen.

Historisk sjanse

Frank er en amerikansk forfatter, analytiker og journalist, invitert til Norge som gjest på Manifests årskonferanse.

– Demokratene hadde en helt unik historisk sjanse til å endre USA i 2008. De hadde folket i ryggen. Obama kunne blitt vår tids Roosevelt. Men han sviktet. Lot vanlige folk i stikken, til fordel for de aller rikeste. Der Roosevelt gjennom sin «New deal» bygde veier, kraftverk og skoler, valgte Obama å redde bankene, som nettopp hadde kjørt økonomien i grøfta. Ingen fikk sparken. Ingen ble stilt for retten. Gjennom hele presidentskapet var Obama konsekvent på Wall Streets side, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sviktet arbeiderklasse

I «Listen Liberal: or, what ever happened to the party of the people?» skriver Thomas Frank om hvordan Demokratene, som pleide å være folkets parti, har sviktet dem.

– Fra og med syttitallet sluttet Demokratene å være et parti av og for arbeiderklassen og den lavere middelklassen, de vi i USA kaller «blue collar workers». I stedet satset de på den øverste middelklassen og eliten, de utdannede hvitsnippene helt på topp. Bill Clinton snakket åpent om dette på nittitallet, om at Demokratene skulle bli et «postindustrielt parti». Han avregulerte bankene. Kuttet støtten til enslige mødre. Gjennomførte kort og godt mange av Republikanernes ønskedrømmer. Demokratene begynte å snakke om USA som et meritokrati, der eliten liksom fortjener å være elite fordi de er smartest – uten samtidig å se på ulikheter som gjør at folk har ulike forutsetninger til for eksempel å skaffe seg utdanning ved et eliteuniversitet, eller noe universitet som helst. Samtidig forstummet samtalen om hvordan vi skulle gjøre livet bedre for arbeiderne, for vanlige folk. Diskusjonen om klasse forsvant, sier Frank.

Enkel vinneroppskrift

Resultatet for folk med vanlige jobber har vært katastrofale. Amerikanske arbeidstakeres reallønn, altså lønna sett opp mot hva man kan kjøpe for pengene, har gått markant ned siden syttitallet. De siste ti årene har medianlønna, det vil si «den vanligste lønna», gått ned. Fagforeningene er i mange tilfeller knust, samtidig som skolene, helsevesenet og sosialtjenestene opplever stadig nye kutt. Det er ikke uvanlig for arbeidsfolk i USA å ha både to og tre jobber, bare for å betale helt ordinære ting som bolig, transport og mat.

– Det er ekstremt lett å se hva Demokratene må gjøre for å vinne valg i USA. De må stå opp mot elitene! Alle hater jo rikinger! Og pratet må følges opp politisk. Demokratene må stemme mot storkapitalen. Innføre tiltak som løfter vanlige folks liv. Jobber. Lønn. Helse. Den helt legitime drømmen om å sende ungene på høyskole, om å leve av lønna fra en fulltidsjobb, om å kunne betale for legehjelp. Men Demokratene snakker ikke sånn lenger. Hillary Clinton henvendte seg nøyaktig null ganger til arbeiderklassen i løpet av valgkampen. Sa aldri et stygt ord om eliten, de styrtrike på toppen. Det gjorde imidlertid Trump, selv om også han er del av den. Så folk stemte på ham i stedet. Kanskje var ikke det bare dumt, heller, sett fra underklassens ståsted.

– Trump vil kutte TPP, en elendig frihandelsavtale som arbeidsfolk kommer skikkelig dårlig utav. Hillary sa også hun var imot TPP, men det føltes ikke så tillitvekkende når Wall Streets venn, president Obama, drev og pushet for å få den igjennom – samtidig som hun drev valgkamp. Trump vil investere i infrastruktur, i nye veier og ledninger og den slags. For mange arbeidere er begge deler godt nytt. Investeringene vil bety flere jobber. Alt det andre som følger med på kjøpet av Trumps politikk, for miljø og inkludering og slikt, tar ikke folk seg råd til å bry seg så mye om, så lenge de knapt får endene til å gå rundt økonomisk, sier Thomas Frank.

Les også: Thomas Frank: Ber demokratene våkne

Pessimist for 2020

Han stemte selv på både Barack Obama og Hillary Clinton, men støttet Bernie Sanders nominasjonsvalget.

– Jeg er ikke optimist på Demokratenes vegne ved neste presidentvalg. Fortsetter de som nå, med å prøve å gi Russland skylda for at Hillary tapte, kommer de til å tape igjen. De må gå i seg selv, og ta et klassestandpunkt. Bli arbeidernes parti igjen. Et folkeparti, støttet av en grasrotbevegelse, slik partiet var helt fram til sekstitallet. Republikanerne hadde alltid mer penger i mellom- og etterkrigstida. Men Demokratene hadde folket. Da vant de likevel. Men den veien ser det ikke ut til at Demokratene selv verken forstår eller ønsker lenger. Ulikskapen vil bare øke framover, sier Thomas Frank.