Slik ble Jokke-albumet Frelst! reddet

1991 er året da en av norsk rocks mest ikoniske albumutgivelser finner sted. Nylig ble boken «Jokke & Valentinerne: Frelst!» bokbadet i Sarpsborg, med forfatter Anders Giæver til stede. I boken kommer det frem at innspillingen av albumet ikke helt gikk på skinner.

Bandet Jokke & Valentinerne hadde kultstatus i 1991, men ikke så mye mer enn det. De har gitt ut platene Alt kan repareres (1986), Et hundeliv (1987) og III (1990). III er den første plata de ga ut etter signeringen med plateselskapet Sonet, og mye av suksessen for at den havnet på fjerdeplass på Norsktoppen tilskrives produsenten Jørn Christensen.

Når de skal begynne innspillingen av Frelst! sommeren ‘90, har effekten av oppturen med den forrige plata allerede begynt å gjøre seg gjeldende. Men bandet er i kaos. De klarer så vidt å spille inn låtene Gnukk, Sitte og coverlåtene Baby, It’s You og Bottle Take Effect som er ment å gis ut som EP.

Etter noen måneder i studio ga den erfarne produsenten opp.

Han orket ikke å jobbe under så kaotiske forhold. På dette tidspunktet var studioassistent Kyrre Fritzner 23 år, og hadde aldri produsert et album før.

Fikk ansvaret

Fritzner er en av kildene journalist og forfatter Anders Giæver har støttet seg til under utformingen av boka «Jokke & Valentinerne – Frelst!» i bokserien Norske Albumklassikere.

– Det var mye armer og bein, minnes Fritzner fra produsentstolen i studioet sitt i Gamlebyen i Fredrikstad.

– Jeg tror det er en aldersgrense for den måten å jobbe på.

På fanget har han en bass, og foran seg en pc som blinker i alle mulige farger. At den daværende sjefen hans ikke ville jobbe med Jokke & Valentinerne lenger, skulle vise seg å bli hans store sjanse.

– Han bare ga meg nøklene til studio og sa «vær så god».

Gjennom arbeidet med boka kom minnene om tiden i studioet på Rodeløkka klarere fram. Blant annet hvor nærme de var å ikke komme i mål med plata.

– Det var den første plata jeg fikk ansvar for, men det var egentlig Jørn som skulle produsere hele plata. Den første var produsert av Svein Solberg, og de to neste med Jørn, som tok tak i materialet og løftet det opp og ut med III. Den fikk en god mottakelse og Jokke kunne dra rundt og spille for et større publikum, forteller Fritzner.

I boka leser vi at bandet – og spesielt frontfigur Joachim «Jokke» Nielsen – eksisterte i et slags kontrollert kaos på den tiden. De var beryktet for å lage liv og røre, bli fulle og levere beryktede, intense liveopptredener. Da bandet på nytt skulle i studio, var det ikke mye skjerpings.

– Det var akkurat som sist. Mye fest og moro i studio, mye tid med å vente på folk som ikke kommer. Så han bare ga meg nøklene til studio og dro.

[ (+) Sivert Høyem alene igjen: – Ethvert album er en ny start ]

---

Kyrre Fritzner

• Kyrre Stenby Fritzner (født 1968) er en norsk musiker, sanger, gitarist, keyboardist, trommeslager, plateprodusent og låtskriver
• Han er mest kjent som plateprodusent og live-medlem i de norske rockebandene CC Cowboys fra 2009 og deLillos (var med å skrive «Neste sommer»)
• Fritzner var korist for Paul McCartney under Nobelkonserten i 2007 og har medvirket på en lang rekke kjente produksjoner over et bredt musikalsk spekter med blant andre Jokke & Valentinerne, Di Derre, deLillos, CC Cowboys, Tre Små Kinesere, Jan Eggum, Hanne Krogh, DDE, Jahn Teigen, og Johndoe.

---

Han var en stor kunstner i timene fram til klokka tre

—  Produsent Kyrre Fritzner

Gode minner

Den unge studioassistenten tok oppgaven på strak arm, og i begynnelsen av prosessen fant han og bassist Petter Pogo tonen. Bokstavelig talt.

– I starten på kaoset var det mye Pogo og meg. Jokke kom slengende halv elleve- elleve med en pose øl, og var akkurat da veldig til stede i virkeligheten. Han var en stor kunstner i timene fram til klokka tre. Da ble han surrete, og Pogo og jeg spilte masse instrumenter og tok over plata.

Fritzner mimrer tilbake.

– Jokke forberedte seg ganske bra, hadde tekster som han mente, og var opptatt av hvordan ting skulle spilles og låte.

Alle låtene på plata startet med Nielsens idé.

– Så tok Pogo og jeg det videre, og trommeslager May-Irene (Aasen, journ.anm) – men hun gikk hjem hvis hun kunne, om hun var ferdig med sine tromme-takes.

– Jeg har bare gode minner fra den tiden, og det var jo den første produksjonen og store ansvaret jeg hadde. Jeg grep fatt i det med begge hender, hadde det veldig gøy og så opp til disse gutta. Jeg likte Jokkes musikk fra før og var fan, så det var utrolig stas å få jobbe med dem. Vi kom fort overens og samarbeidet gikk veldig fint. Jeg skjønner ikke hvorfor, men de hørte på meg merkelig nok. Jeg vil si at vi kom fram til produksjonen i fellesskap.

Mangelen på erfaring, viste seg å være en fordel for han.

– Jeg tenkte ikke over det den gangen, at det var sånn vi spilte inn; få inn bass og trommer, og gitar – kroppen på sangen. Så var det jobb med pålegg, vokal og kor, typisk for platene på nittitallet.

Arbeidet med Frelst! skilte seg likevel ut, minnes han.

– Det som var annerledes, var at kunstneren selv var i fyr og flamme i tre-fire timer, som jeg kan høre på plata den dag i dag. Så presis, til å egentlig være på fest. Han var nok begynt på den tiden å bli ganske alkoholavhengig, at det ikke bare var for fest og moro. Det var blitt nødvendig medisin. Vi merket at det skjedd noe, at det var en skyggeside der.

[ (+) Til Oslo: Elektroniske pionérer med stor suksess ]

Når Jokke satt i sofaen med Goggen og gutta, tok Pogo og jeg opp instrumentene

—  Produsent Kyrre Fritzner

En helt spesiell tid

Han sier at han spiller flere instrumenter på plata, enn han husker.

– Når det begynte å lakke og li mot kveld, og Jokke satt i sofaen med kompisen Goggen og gutta, tok Pogo og jeg opp instrumentene. Tok opp mandolinen for eksempel, for her passer det. Vi lekte oss, det var som å spille ball, helt spesielt. Pogo er utrolig musikalsk og har enorm oversikt, og vi klarte å fakke hverandres pasninger. Det tror jeg er noe av suksessoppskriften bak at det ble såpass bra til slutt. At samarbeidet fungerte, det var lite friksjon og oppoverbakker. Det var en hyggelig innspilling, og en god feeling i studio.

---

Jokke & Valentinerne: Frelst!

• Jokke & Valentinerne var et norsk rockeband som eksisterte fra 1982 til 1994, og er kalt en av «de fire store» i norsk rock
• Lederen Joachim Nielsen (gitar, vokal) var blant de første til å lage det vi kan kalle «helnorsk rock», altså norskspråklig rockemusikk om norske forhold
• Gruppa var det meste av tiden en trio. Joachim Nielsen og May-Irene Aasen var med hele veien, med Håkon Torgersen (i 1982–1990) og Petter Pogo (i 1990–1994) på bassgitar
• Frelst! kom ut på Sonet i 1991 og var den fjerde plata til bandet. Albumet fikk Spellemannpris i kategorien rock
• I 2023 ble boka «Jokke & Valentinerne - Frelst!» utgitt som en del av prosjektet Norske Albumklassikere

Kilde: Snl.no, Wikipedia

---

Fritzner tror det smittet over til innspillingen.

– Jeg er overbevist om at publikum som ikke var der, kan føle sånt. At det er noe som på en måte ligger der ubevisst.

Frelst! fikk en mottakelse man sjelden har sett i norsk musikkpresse.

«Joachim Nielsen, Petter Pogo og trommis og låkkspesialist May-Irene Aasen suger tak i det du har igjen av sjel allerede på åpningskuttet Frelst. Her er det østkantsoul og gospeltrøkk, skrev anmelder Tom Stalsberg i Dagbladet

«Joachim Nielsen overgår seg selv på dette fjerde albumet. Frelst! er rett og slett knusende overbevisende», mente Asbjørn Bakke i Nye Takter uka etter, og konkluderte: «Den som ikke blir Jokke-frelst av denne plata er evig fortapt.»

Også lokalt i Fredrikstad ble det toppscore. I løpet av november ble plata anmeldt i over 30 norske aviser, skriver Giæver.

– Konverterer man de forskjellige karakterskalaene som ble anvendt til terningkast (som er den vanligste), ble det to 6′ere, fjorten 5′ere, ti 4′ere og fem 3′ere, skriver han.

Bandet fikk Spellemannprisen 1991 i klassen rock.

– Tenkte du at den plata skulle bli så stor?

– Jeg husker jeg veldig gjerne ville det, og hadde utrolige ambisjoner. Jeg syntes at låtene var der. Hørte det i nesten samtlige demoer på denne plata, at dette kan blir virkelig så flott og at dette kan veldig mange like.

Pop i rocken

På Frelst! er lydbildet litt mindre rufsete og litt mer poppa enn de tre foregående albumene.

– Jeg tror ikke det var bevisst at det skulle bli så poppa. Jeg tror det skjedde fordi Pogo og jeg er litt tvillingbrødre på melodiføring. Vi søker melodier og bruker kontramelodier, som er ganske poppa. Men den gangen tror jeg vi tenkte at det var et skikkelig rocka album, sier Fritzner og minnes:

– Det var en ting jeg husker var en fanesak for Jokke, som vi også var nøye med: At alt som skulle spilles eller gjøres, skulle ha en energi. Det har jeg tatt med meg videre. At uansett hva man har gjort, gjør det på full klem. Det er en fakkel som brant gjennom hele plata, og det er kanskje der rockfølelsen ligger, at det ville sprute.

– Du sier at det er en aldersgrense for å jobbe med sånt. Hva mener du med det?

– Band og fest i kombinasjon med innspilling, er ekstremt krevende. Men jeg har opplevd at det gir noe som man ikke får i kaffe og knekkebrød. Noe annet. Men å kombinere fyllerør med en innspilling, som er veldig krevende, er en vrien øvelse. Jeg hadde ikke klart veldig mange år med den type innspilling.

– Jeg var jo borti både Raga og andre i Rodeløkka, som kjente på det samme. Alt har sin tid og sin alder kanskje, reflekterer Kyrre Fritzner.

I boka om plata skriver Giæver at Valentinerne helt fra begynnelsen var nesten krampaktig anti-trendy. Men da Frelst! kom ut i november 1991 gikk rocken inn i en ny, manisk kreativ periode.

– Nirvanas Nevermind og Pearl Jams Ten var kommet ut bare noen uker før Frelst!. Madchester-bølgen hadde reist seg. Britpopen var i støpeskjeen, resonnerer han.

– Med Frelst! traff de tidsånden nærmest ved et arbeidsuhell, sporene til mye av det som skulle skje i pop- og rockmusikken på nittitallet var samlet i rillene. I ettertid er det lett å skjønne at det var derfor Frelst! gjorde så enormt inntrykk på meg og mange andre da den dukket opp, tilsynelatende ut av det store intet, høsten 1991. Den markerte avslutningen på en epoke og begynnelsen på en ny.

Les også: Etter et fire år langt oppsving med Madrudaga er Sivert Høyem tilbake som soloartist (+)

Les også: Hilma Nikolaisens nye album «Social Works» åpner med et advarende rødt flagg, og ender i krav om full frihet (+)

Les mer om musikk her