Er det virkelig 50 år siden Richard Nixon måtte gå av etter Watergate, The Hollies sang «The Air That I Breathe», Vest-Tyskland ufortjent slo Nederland i VM-finalen i fotball, Steve Miller Band endelig fikk en hit med «The Joker», Tyrkia invaderte Kypros, Lynyrd Skynyrd kom med «Sweet Home Alabama», Portugal avskaffet diktaturet og Mud vant jula med «Lonely This Christmas»?
Igjen må vi minne om at det vi spesielt musikkinteresserte husker som det viktigste fra et bestemt år ofte var langt fra det som preget popåret. Den mest populære artisten i Norge i 1974 var greske Demis Roussos. «Forever And Ever» ble liggende på topp på albumlista i et halvt år! Den tidligere progrockeren fra gruppa Aphrodite’s Child var blitt crooner. Å bli minnet om dette pirret nysgjerrigheten, og jeg måtte høre på disse smektende balladene med sterke greske undertoner én gang til. Og de høres ikke så verst ut som mange tror.

Den offisielle norske singellista er derimot ikke til å forstå i disse årene. Singelsalget var lavt, det ble nesten ikke spilt popmusikk på radio, så bredden ble deretter. Var virkelig «Merry Xmas Everybody» med Slade en av landets ti mest solgte fram til midten av mars? Terry Jacks og «Seasons In The Sun» var på topp i et kvart år, tre måneder etter resten av den vestlige verden, før den omsider ble forbigått av Terry Jacks, nå med «If You Go Away» – også den en oversatt sang av belgiske Jacques Brel.
Abba vant Eurovision med «Waterloo», og fikk en hit med den etterpå. Det skulle gå over et år til neste internasjonale hit, så det må sies at de kom seg videre mer på tross av enn på grunn av denne konkurransen. Like perfekt popmusikk kom med pauseinnslaget i finalen, med The Wombles og «Remember You’re A Womble» – en sang som pussig nok er nøyaktig like god som «Waterloo».

Det friskeste pustet i popmusikken i 1974 kom fra amerikanske Sparks, som hadde flyttet til England. Den gangen fortsatt definert som ei gruppe, selv om duoen Ron og Russell Mael sto for det meste av de storartede påfunnene. Albumet «Kimono My House» var deres tredje, og singelen «This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us» var helt grensesprengende annerledes. Så uimotståelig fengende at den gjorde sterkt inntrykk på hitlistene (ikke i Norge selvfølgelig), selv om den i tillegg var både genial og original. Det aller fineste med dette er at Sparks 50 år etter lagde et av de mest eventyrlystne albumene i 2023 med «The Girl Is Crying In Her Latte».
Den nye amerikanske gruppa Kiss vakte ikke like stor oppmerksomhet til å begynne med. Debuten «Kiss» og den raske oppfølgeren «Hotter Than Hell» nådde henholdsvis 87. og 100. plass på albumlista i USA. Men interessen tok seg opp i årene som fulgte, og gjorde dem i stand til å holde på i 50 år til. Men jeg var blitt 16. Dette var jeg for gammel til. Det er få som var over 15 i 1974 som ble ordentlig glade i Kiss. Da var det mer stil over gjennombruddet til Queen, både med det andre albumet «II» og «Sheer Heart Attack» et halvt år etter.
Etter høyt tempo i popmusikken i mange år skjedde det ikke så mye nytt stilmessig i 1974. Vi klarte oss likevel godt med det som kom. Flere etablerte størrelser ga ut noen av sine mest solide utspill: «Veedon Fleece» med Van Morrison, «On The Beach» med Neil Young, «Court And Spark» med Joni Mitchell og «Heart Like A Wheel» med Linda Ronstadt. Som om dette ikke var nok kom året med flere av mine favorittalbum gjennom alle tider, med navn som ennå ikke var allment kjente:
Richard & Linda Thompson ga ut «I Want To See The Bright Lights Tonight». I den modne alder av 25 hadde Thompson allerede gitt ut fire LPer med Fairport Convention. Sammen med sin kone Linda sang han nå noen av de sørgeligste sangene som er sunget, men samtidig noen av de fineste som er laget.

Robert Wyatts «Rock Bottom» var et soloalbum fra den tidligere trommeslageren i Soft Machine, som satt i rullestol etter å ha falt ned fra et tak, men som kom tilbake med en av de mest vidunderlige platene det går an å tenke seg. Uten sammenligning for øvrig fikk Wyatt også en hit med sin versjon av Neil Diamonds «I’m A Believer». Dette var en av mange utgivelser fra plateselskapet Virgin, som hadde råd til å satse etter stadig større suksess med Mike Oldfields «Tubular Bells» fra 1973. Andre flotte utgivelser derfra var Gongs «You», og de tyske syntetikerne Tangerine Dream med «Phaedra». Mike Oldfield selv gikk rett til topps i Storbritannia med «Hergest Ridge», som imidlertid måte vike plassen etter bare to uker til «Tubular Bells», som endelig ble nr. 1 i dragsuget til oppfølgeren.

Electric Light Orchestra kom helt på tampen av året med det jeg regner som dere aller største stund. «Eldorado» var et konseptalbum om fantasiens kraft. Med dette fikk de et gjennombrudd i USA. I resten av verden måtte de vente enda noen år blir å bli blant de aller mest populære, men «Eldorado» er Jeff Lynnes mesterverk.
Gram Parsons fra The Byrds og Flying Burrito Brothers hadde funnet sin perfekte duettpartner i Emmylou Harris. De ga ut «GP» i 1973, begynte innspillingene av oppfølgeren samtidig, men Parsons døde av en overdose under dette arbeidet. Det ble smakfullt ferdigstilt av andre, og er en av de mest rørende fra 1974. Før året var omme hadde Nazareth rukket å gi ut sin versjon av «Love Hurts» (som aller først hadde blitt spilt inn av Everly Brothers).
Steely Dan begynte å finne sin endelige form med «Pretzel Logic», der jazzpåvirkningen var større enn før. Hitlåten «Rikki Don’t Lose That Number» tok for eksempel utgangspunkt i jazzpianisten Horace Silvers «Song For My Father». For første gang lagde musikkavisa New Musical Express en samlet redaksjonell kåring av årets beste plater, og plasserte «Pretzel Logic» på førsteplass.
En av de mest forunderlige suksesshistoriene kom med skottene som kalte seg Average White Band – et selvironisk navn for et band som forsøkte å spille så svart soul som mulig. De slapp unna med dette, og vel så det. Etter den lovende debuten «Show Your Hand» i 1973 sendte plateselskapet Atlantic dem til USA for å gå i studio med Arif Mardin, som hadde jobbet med Aretha Franklin og flere andre store soulnavn. Det selvtitulerte «AWB», populært kalt «det hvite albumet», gikk til topps i USA. Instrumentallåten «Pick Up The Pieces» ble nr. 1 på Billboards singelliste, men enda mer bemerkelsesverdig, nr. 5 på soullista.

Den amerikanske soulmusikken hadde gode dager, med klassikere som «You Make Me Feel Brand New» med The Stylistics, «Drift Away» med Dobie Gray, «I Can’t Stand The Rain» med Ann Peebles, «Midnight Train To Georgia» med Gladys Knight & The Pips og Labelles «Lady Marmalade». Men det aller flotteste soulalbumet i min bok er «Caught Up» med Millie Jackson. Sammen med etterfølgeren «Still Caught Up» storslåtte konsept om et trekantdrama, med en av soulens sterkeste, men mest undervurderte stemmer, og den grunnleggende lyden fra Muscle Shoals-studioet i Alabama.
Discomusikken hadde så vidt begynt veien mot verdensherredømme, og var i ferd med å bli en farsott som skulle dominere popmusikken resten av 70-tallet. «Rock The Boat» med Hues Corporation var en av sangene som var med på å definere den nye disco-lyden. En tidlig listetopper i 1974 var «TSOP» – «The Sound Of Philadelphia», med MFSB, husbandet til plateselskapet Philadelphia International. Kjell Karlsens Orkester covret den i lørdagsunderholdningen på TV. Love Unlimited Orchestra gjorde det også stort med instrumentalen «Love’s Theme». Dette var orkesteret til Barry White, som selv fikk et stort publikum med «Can’t Get Enough Of Your Love Babe» og «You’re The First, My Last, My Everyhing». George McRaes «Rock Your Baby» ble til og med en hit i Norge.
Reggaemusikken fortsatte sin framgang. Bob Marley fikk enda flere venner med «Natty Dread», men det viktigste fremskrittet for ham var kanskje at Eric Clapton fikk en hit med hans «I Shot The Sheriff». Keith Hudson ga ut «Pick A Dub». Det første helstøpte dubalbumet, som åpnet dører for en ny verden av lyd.
I Norge hadde popmusikken begynt å hente seg opp etter den særdeles tamme starten på tiåret. Prudence ga ut sin tredje langspillplate med «No. 3», og Flying Norwegians debuterte svært pent med «New Day». Tittelsangen er fortsatt en like stor nytelse som den var da. Den nye gruppa Folque tok folkrocken helt ut. Men alle disse kom i skyggen av den aller største suksessen. Den nye gruppa Vømmøl Spellemannslag, og deres «Vømmøl’n». De solgte 50.000 eksemplar – et skyhøyt tall den gangen. Det aller beste albumet kom også fra vise/folk-miljøet, med Knutsen & Ludvigsens «Tut – No. 3», som åpnet med «Grevling i taket». Og den var ikke engang blant samlingens aller fineste sanger.
Andre fikk ikke oppmerksomheten de fortjente. Aller minst Kåre Virud, som ble en av de første som gjorde rock på norsk på «Barbeinte engel» – en av de store favorittene på disse sidene. Kåre Virud fylte 80 nyttårsaften, og det er grunn til å gratulere med begge disse jubileene.
Progrockerne Ruphus hadde nettopp jubileumskonsert for debuten fra 1973, og kom tilbake i 1974 med det herlige albumet «Ranshart». I jazzen hørte de fleste mest på «Belonging», Keith Jarrett med sin nordiske kvartett, med Jan Garbarek, Jon Christensen og Palle Danielson. De to sistnevnte spilte også på Finn Kalviks fine «Nøkkelen ligger under matta». Terje Rypdal ga ut to album som befestet hans stilling som gitarist og komponist av internasjonalt format, med «What Comes After» og «Whenever I Seem To Be Far Away». «Berget det blå» med Ketil Bjørnstad introduserte de nye jazznavnene Jon Eberson og Pål Thowsen, med den allerede etablerte Arild Andersen. Disse tre spilte også på «Nøkkelen ligger under matta». Det var på høy tid at Finn Kalvik fikk Kongens fortjenstmedalje før jul.
Jeg kan ikke avslutte denne oppramsingen uten å nevne at to av mine absolutte favorittlåter fra 1974 ikke kom noen vei, og er nesten glemt: «The Poacher» med Ronnie Lane (fra The Faces) og «It’s All Up To You» med Jim Capaldi (fra Traffic). Hør gjerne på dem, og alle de andre, før vi møtes igjen i 1975 om et års tid.
Les tidligere årsoppsummeringer her: 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1972, 1973