La håret gro! Arenarocken er tilbake

Mote og stil går i sirkler. Klesplagg og tilbehør du aldri trodde at noen ville ikle seg igjen, dukker plutselig opp likevel. De siste årene har rumpetasker og scrunchies gjort et comeback.

Men hvem trodde vel at arenarocken skulle komme tilbake. Grupper som Europe, Bon Jovi og Poison – og her hjemme Stage Dolls, Return og TNT – lagde storslått stadionrock med effektive hooks på låter laget over en fire flate-lest der doble gitarer ble foretrukket over doble basstrommer.

En musikksjanger som de færreste tør å innrømme som guilty pleasure, når vi snakker om sjangeren i sin reneste form. Men noe har skjedd. På årets Tons of Rock, var Red Steel festivalens yngste tilskudd. Sjanger? Arenarock.

At åttitallsinspirert klesstil og musikk har gjort sitt inntog i verdens mote, kunst- og kulturarenaer er ikke noe nytt. Hit-serien «Stranger Things» sikret i 2022 Kate Bush hennes første britiske topp-plassering siden 1978 med låta «Running Up That Hill» etter at sangen ble brukt i et av de mest avgjørende øyeblikkene i sesong fire.

Men noe har begynt å skje, også innenfor arenarocken. Bandanas, leopardmønstrede skjerf med frynser, langt hår og store produksjoner inntar de store scenene verden over. I sommer annonserte Bret Michaels reunion og turné med det amerikanske bandet Poison. Stage Dolls rocket årets Tons-festival og Return toppet plakaten på Fredrikstad-festivalen Gressvik Summerparty.

Og i fjor var det premiere på den amerikanske HBO-serien «Peacemaker». En superhelt-serie i DC-universet, regissert av serieskaper James Gunn («Guardians of the Galaxy», «The Suicide Squad»). Kjenningslåta til serien er Wig Wams «Do Ya Wanna Taste It». Melodi Grand Prix 2005-vinnerlåta «In My Dreams» er også med.

Men et annet Oslo-basert band har hele tre låter med i serien.

Det viste seg at regissøren James Gunn er stor fan av bandet vårt

—  Kristian Solhaug, gitarist i The Cruel Intentions

På full fart tilbake

Bandet The Cruel Intentions (TCI) ble grunnlagt i 2015, og består av Mats Wernerson, Lizzy DeVine (tidligere sanger og låtskriver for Vains of Jenna), Kristian Solhaug og Robin Nilsson.

Sleazerockbandet hører hjemme i kategorien arenarock – både ifølge redaktør i Metal Hammer Norway, Espen Rock Nørvåg Slapgård og bandet selv, når Dagsavisen møter tre av TCI-medlemmene sammen med redaktøren på Rebell i Oslo.

– Arenarock favner bredt. Alt fra de klassiske puddelrock-bandene, til Led Zeppelin og Journey, mener Espen.

At det har begynt å putre i arenarock-gryta, har også gutta i The Cruel Intentions merket.

– Det skjer ting. Vi merker at flere band i denne sjangeren popper opp i utlandet, men også i Norge. Og det er litt rart, for det har alltid vært i Sverige at sånne band dukker opp og blir «godkjent». Men nå begynner det å komme i Norge også, sier Kristian.

[ Et satans primalskrik fra urmødrene ]

– Sverige har alltid hatt flere band. Og mange band som dukker opp innen sleaze-sjangeren, kan ha fått sin entré med Crashdïet. Så har det blitt en slags ny bølge av svensk sleaze, tror Mats.

– Sverige har alltid ligget foran Norge. Ikke bare på grunn av større befolkning og flere band, men historisk startet det hele da Sverige begynte å få popmusikk og så på det som noe å kultivere som en eksportartikkel, resonnerer Espen.

– Mens i Norge var musikk kultur vi skulle verne om. Det skulle bare være høykultur.

Han mener at vi i Norge nå har vi gått fra å ha lillebror-syndromet i Norge innen musikk, til å ha en kultur der vi venter litt og ser på, for så å bli bedre enn de andre når vi først kommer på banen.

– Nå har vi en jævlig bra country-scene og en metal-scene som ikke er black metal, og også innen popmusikk og elektronika. Og nå skjer dette med arenarocken.

– Men hvorfor skjer det nå?

– Jeg tror det er fordi aksepten for den type musikk i Norge har blitt større og normalisert, sier Kristian.

– Jeg vet faen hva det beror på, men det er positivt, synes Mats.

At bandet fikk med tre låter i serien Peacemaker, skjedde litt ut av det blå, forteller de.

– Vi fikk en mail først, som vi lurte på om i det hele tatt var ekte. Der ble det presentert et prosjekt med DC Comics. Vi svarte helt uvitende, for vi trodde det bare var en spøk eller noe lureri, forteller Kristian.

– Etter hvert fikk vi en mail til, og skjønte at det var veldig seriøst. Det viste seg at regissøren James Gunn var stor fan av bandet vårt, og da tenkte vi at dette er større enn vi kan håndtere selv. Så derfra tok Indie seg av kontrakter, dialoger og forhandlinger. Det ballet på seg, fra én låt først, så ble det tre.

En av låtene ble også med på en trailer for serien, som ble vist på TV i USA og Canada.

– Han er visst fan av stilen, hele den arenarock-pakken.

Ifølge rykter på internett planlegges det en sesong to av serien.

– Vi har ikke hørt noe konkret derfra, men håper at vi får være med hvis det blir en sesong til.

– Det går røde linjer fra sent 70-talls Kiss og tidlig 80-talls Bee Gees, der man hører de samme rytmene gjennom låta

—  Bernhard Kopperud, trommelsager i Red Steel

Baris og puddelsveis

Trommeslageren i Red Steel heter Bernhard Kopperud, er 16 år og kommer fra Spydeberg. Han har gjort seg bemerket i Musikk-Norge. Ikke bare på grunn av kapasiteten han har vist bak trommesettet fra tidlig alder, men også på grunn av hans imponerende hårmanke og gjennomførte arenarock-stil.

Han var bare tre år da han begynte å spille. Det var sofaputer og gryter som fikk gjennomgå, og fire år gammel fikk han sine første trommestikker.

– Det var helt naturlig for meg å slå på ting, sier han, og forteller at han alltid har hatt støtte hjemmefra.

– Hvilket forhold har du til arena-rock, eller skal vi kalle det puddelrock?

– Puddelrock, ja. Jeg har mange forbilder fra 80-tallet. Som Kiss og Guns ‘N’ Roses. Og fra 90-tallet, som Green Day. Det er musikk som mamma og pappa hører på. Jeg har på en måte samlet de sjangrene inn i en egen sjanger innen melodisk rock. Den er den type stadionrock man hører over hele verden, og som gjør at artistene selger ut stadioner og arenaer.

Wig Wam var også en stor inspirasjonskilde, ved siden av Kiss.

– Så ble jeg introdusert for andre artister utenfor sjangeren, som Iron Maiden, Judas Priest og så videre. Det åpnet seg nye sjangre og nye muligheter.

– Hva er det du opplever du som tiltrekkende ved arenarock?

– Spesielt for meg som trommis, er det at trommene må bære låta. De må være kule, og lyden må være tøff. Jeg spiller gitar også, og gitaren må være melodisk, fin og fengende. Det må være catchy. Noe som alle kan høre på.

Da Kiss fikk sitt gjennombrudd, ble de omtalt som et hardrockband.

Men med tiden har rocken blitt tyngre, og influert av metal. Rytmikken til Kiss faller plutselig inn i et langt lettere segment.

– Det går røde linjer fra sent 70-talls Kiss og tidlig 80-talls Bee Gees, der man hører de samme rytmene gjennom låta. Jeg tror det er derfor de blir sett på som et diskorockeband. Kiss har hentet en del inspirasjon fra Alice Cooper, platene hans fra rundt 72, 73, da han ga ut album som var ganske rockete for å være på den tiden. Mer vreng på gitaren og sånt, mens Kiss kjørte mer sminke og sceneshow, sier Bernhard.

Blant inspirasjonskildene er også Ghost og Mötley Crüe.

– Sjangrene som inspirerer meg har bredd seg mer utover ettersom jeg liker hardere ting. Og mykere. Så det er ganske spredd hva jeg liker, men jeg kommer alltid tilbake til Kiss, AC/DC, Mötley, Ozzy Osbourne og Black Sabbath. Og Ghost, som er relativt nytt, men som har et 80-tallspreg over seg.

Når det kommer til forbilder, er det stort hår, bar overkropp og god trommeteknikk som gjelder.

– Det er alt fra de gode gamle, som Øystein Andersen i Wig Wam, Eric Carr fra Kiss, Tommy Lee, og Tommy Aldridge i Whitesnake og Ozzy Osbourne, til Alice Cooper sin trommis Glenn Sobel, som er en stor inspirasjonskilde i forhold til trommeteknikk og hvordan han spiller.

– Vi ble tidlig enige om at vi bare gønner på og gjør det vi synes er fett akkurat nå

—  Christoffer Urdal Pedersen, volalist og bassist i Mæd

Beethovens arenarock

Også i Fredrikstad har 80-tallsnostalgien senket seg. Et av flere band som har latt seg inspirere av sjangeren, er MÆD. De beskriver musikken sin som 80-tallsrock i en moderne setting. Som navnet de har valgt; en slags vri på heavymetal-tødlene vi kjenner fra Blue Öyster Club og Mötley Crüe, eller «feilbruken» av bokstaven Ø hos band som Twenty Øne Piløts.

– Utgangspunktet er en lingo som generasjonen vår brukte mye i de miljøene vi var i for ti år siden. Når ting er «mæd», da er det sjukt, typ «over the top». Mest i positiv forstand, men det kan gå begge veier, sier vokalist og bassist Christoffer Urdal Pedersen (31).

Navnet kom imidlertid ikke med en gang. Pedersen og bandkollegaene Christian Nordhelle (31) og Morten Breilid (30) hadde spilt sammen en stund uten navn først.

– Da vi begynte, spilte vi low key live på små scener. Men da vi fikk spille på litt større scener ble det full klikk – mye energi og trøkk. Da ble det «mæd», og da kom navnet av seg selv, forteller Christoffer.

I likhet med Bernhard er svenske Ghost blant inspirasjonskildene, når de tar med seg 80-tallssjela inn i eget materiale.

– Vi er inspirert av tilstedeværelsen og show-biten til arenarock-legendene. Den følelsen som de leverer, er det vi også liker å skape på scenen.

– Hva er det med sjangeren som gjør at det pirrer i sjela?

– I begynnelsen var det progrock som tilfredsstilte musikknerdene i oss. Men da vi kom sammen på scenen var det de delene av musikken vår som hadde arena-feelen, som gjorde noe med oss på scenen og med publikum. Derfor har vi jobbet det fram.

Det er et viktig poeng å kjøre pyro på gitar og dobbel-halsede gitarer, synes MÆD.

– Og at vi har en viss skamløshet. Vi ble enige tidlig om at vi bare gønner på og gjør det vi synes er fett akkurat nå, og ikke tenke på at vi kan framstå som «too much». Vi bruker det til vår fordel i stedet, og har fått overraskende mye positiv respons på det. Vi hadde forventet mer negative tilbakemeldinger fordi vi bruker en del elementer fra 80-tallet som ikke akkurat er sett på som høyklasse.

MÆD

Arenarock er enklere å like enn progressiv musikk, tror Christoffer.

– Det krever mer å sette seg inn i prog. Men vi bruker elementer av det også, fordi det gir musikken et ekstra særpreg i tillegg til at det gir oss muligheter til å utvikle sjangeren. Jeg tror ikke folk bare vil ha retro, nostalgisk 80-tallsmusikk og vi vil ikke spille som om vi er et coverband. Vi vil være oss selv. Vi vil være MÆD.

– 80-tallets arenarock, kjennetegnet ved hylende gitarer og fengende refreng kan kanskje omtales som rockens pop-nisje?

– Ja, det er absolutt tydelige linjer mellom popmusikk og arenarock. Vi er innafor den sjangeren, men har en del prog å utfordre på. Likevel lander vi ofte på partier som er poprock, sier Christoffer, som har brukt mye tid på studere musikkhistorie og komposisjon.

– Det har blitt en sport å se så langt tilbake som jeg kan. Til Beethoven, for eksempel. Hvordan han komponerte sammenlignet med de andre i sin samtid, og det er arena faktisk, sier Christoffer.

– Enklere grep, gjentakende partier, og ofte bygget ut fra noe som ligner et riff. Det er interessant å se hvordan han jobbet og finne kjernen i det vi driver med. I all hovedsak dreier det seg om «less is more». Jeg er ganske sikker på at mange band fra 60- og 70-tallet også har blitt inspirert av han – med samme type oppbygging, som gjør det umiddelbart enkelt å like.

Bred apell

Patrizia Pelgrift er et kjent fjes for mange barn av 90-tallet, blant annet som programleder for MTV2s Metal Hammer og XFM TV Show, og senere som NRK P3-produsent for metal-programmet Tinnitus her hjemme i Norge

I dag er hun bosatt i New York og utdanner seg til advokat innen musikkrett.

– At band har bestemt seg for å bli mer melodiske nå, kan skyldes ønsket om å skape noe unikt - som paradoksalt nok blir et produkt som høres friskt ut for de «grønne ørene» til en ny generasjon, men som høres kjent ut og derfor er gjenkjennelig for de som er litt eldre, sier Patrizia.

Hun tror at internett også har en finger med i spillet.

– Internett gir nye artister mulighet til å analysere trender og bestemme hvilken retning de skal følge for å øke muligheten for å bli et vellykket band. Jeg ser denne trenden i andre kunstformer som filmer, TV og så videre. Det er mer fokus på å sette i gang reboots eller oppfølgere av det som allerede har fungert tidligere. Musikk følger kanskje denne trenden også.

Hun har også lagt merke til Ghost, og trekker dem fram som et eksempel på band som høres både nye og gamle ut.

– Ghost har flotte sanger som minner om den store melodiøse arenarocken fra sytti- og åttitallet, som appellerer til den eldre generasjonen fordi den er kjent for dem. Men med et desidert mørkere image, er de et mystisk band som til å begynne med opptrådte som antitesen til de fleste andre i musikkindustrien ved å skjule identiteten sin. Hele pakka vil appellere til den nye generasjonen siden musikken høres ny ut for dem, og narrativet er ganske originalt, sier hun.

– Jeg antar at et band som kan bringe flere generasjoner sammen, som Ghost, har potensialet til å få en større fanskare enn et band som driver med noe mer attraktivt for et mer spesifikt, og derfor mindre publikum.

– Hvem tror du blir de neste store?

– Det er vanskelig å forutsi trender fordi det avhenger av hva fansen reagerer på, sier hun.

– Trendene jeg har lagt merke til, har vanligvis blitt startet av ett band som ble signert ved en tilfeldighet, og som selger mer plater enn alle andre og dermed setter en ny standard for hva som er «kult» og «vellykket». Etter det kjemper A&R-avdelingene for å finne band som høres likt ut som det ene bandet som nylig har brutt ut i mainstream.

Hun tror at musikere er mer forretningsorienterte nå, enn tidligere.

– De har teknologien til å forstå virksomheten bedre enn sine forgjengere, og de er mer villige til å lage produkter som minner om det som allerede har fungert tidligere. Kanskje hele det romantiske bildet av den uvitende, fattige kunstneren ikke appellerer til den nye generasjonen, tror hun.

– Kred er for 20-åringer. Så enkelt er det

—  Espen Rock Nørvåg Slapgård, redaktør i Metal Hammer Norway

Ikke én sjanger

Tilbake i Oslo går diskusjonen høylytt om hva arenarock egentlig er. Er det en sjanger? En musikkstil? Eller rommer begrepet alle band som kan fylle en arena?

– Det er vanskelig. Men jeg tenker tilbake til 70-tallet. Queen er erkeeksempelet på stadionrock. Led Zeppelin. De store, store rockebandene. De er eksperter på stadion, så kan det diskuteres om det er arenarock eller ikke, mener Kristian.

– De første bandene jeg tenker på når du sier stadionrock, er amerikanske, Journey og den bagen der. Men stadion er jo også Mötley, Guns ‘N’, AC/DC, Led Zeppelin … og Bruce Springsteen og U2, sier Espen.

– Og Bon Jovi. Det er den musikken som kan fylle en stadion og som folk kan synge med på, konkluderer Kristian, mens Mats mener det er vanskelig å definere.

– Stadionrock er jo ikke én sjanger. Hvis det kan få med seg publikum, så er det potensiell stadionrock, mener Espen og peker på at hvis musikken er for innadvendt kan den være så fantastisk bra som helst, men aldri klare å fylle en stadion.

– Kroneksempelet på det, er et av de mest kritikerroste bandene i rock-universet siden Elvis oppdaget at gitaren fantes; Sonic Youth. De kan stå høyt oppe på Øyafestival-plakaten, men den største låta deres kan ingen synge med på.

TCI-medlemmene har alltid drevet innen sjangeren arenarock, som jo favner vidt. Det ligger punk, rock ‘n’ roll og gitarbasert storslått musikk i grunnlaget for den musikalske karrieren deres.

– Men hvorfor har det tatt 30 år, ikke de sedvanlige 20, før vi får glam og puddel-influenser inn i arenarocken?

– Vi kan mer si at i 91-93-perioden hadde vi et reelt dipp på grunn av grungerocken som sa at «we killed hair metal». Men hårmetallen kom tilbake, sier Espen som mener at grungen snublet i sine egne bein.

– Jeg tror det er ti år siden jeg sto og så Poison på Sweden Rockfestival sammen med mange tusen andre, som bare elsker det. Sweden Rock eller Tons, hvis man ser på de som er headlinere eller som kunne ha vært det, så kunne i teorien Soundgarden vært headlinere, sier han.

– Men det er jo ikke en mulighet lenger. Og åpenbart Nirvana, som heller ikke er en mulighet lenger.

Alle hårmetallbandene som var nede for telling, har derimot reist seg igjen.

– Det er ikke mange av dem som ikke kom tilbake – etter at de mistet «teen spiriten» da. Se på Guns ‘N’ Roses og Def Leppard, for å nevne et par.

– Men det vil bli «new teen spirits», tror Kristian.

– Det blir en new revival da.

– Men ja, det kommer nye band, og det er spennende. Hvem er de, og hvem skal bli de nye store? Som man spør seg innen alle sjangre.

– Mange av arenarock-bandene har vært gjemt bort i skap og skuffer de siste årene, som «guilty pleasures»?

– Ja, men nå tror jeg folk har kommet over det, og tenker mer at er det «pleasure», så er det «pleasure».

– Kredmonsteret har tatt livet av mange band?

– En forhenværende musikkjournalist uttalte en gang at kred er for 20-åringer. Så enkelt er det, sier Espen.

– Det er mange svenske band, som Crashdïet for eksempel, som ikke kunne klart seg i Norge. De kjørte «over the top» /«arena rock-stilen» fra tidlig 2000-tall og hadde ikke klart å bli store i Norge på den tiden tror jeg, sier Kristian.

– Det er vanskelig å bli poet i eget land?

– Ja. Sånn var det med mitt tidligere band Vains of Jenna også. Vi gjorde masse i USA, turneer, TV-serier og store arenaer, men i Sverige var det ingen som brydde seg, sier Lizzy.

Vains of Jenna

Vains of Jenna ble startet i 2005 i Falkenberg i Sverige og fikk en kometkarriere da de samme år ble invitert til å spille på Crüe Fest Hollywood i januar 2005. Der ble de oppdaget av Stevie Rachelle (vokalist i Tuff). To av medlemmene var fortsatt bare 18 år gamle da de dro på sin første USA-turné og spilte på utesteder de ikke var gamle nok til å komme inn på.

I 2006 ble de signert av Bam Margera på hans plateselskap Filthy Note, og i årene som fulgte var de med på TV-show som «Jackass Number Two», «LA Ink» og var på turné med band som Poison og Ratt i 2007, og Viva La Bands Tour sammen med blant andre Cradle of Filth, Gwar, og CKY høsten 2007.

Først i 2009 sto de på scenen på Sweden Rock festival.

Samtidig var det et norsk band som heller ikke fikk mye oppmerksomhet hjemme, som svirret rundt i de samme kretsene som Vains of Jenna.

Turbonegro.

– Jeg tror at det som har skjedd i Norge nå, har Turbo litt av æren for. Fra 2005 og til Hank forlot bandet, sådde de et frø. Flere så at de kan spille rock ute i verden. Det inspirerte meg og sikkert mange andre blivende rockere. Man innså at det er mulig å gjøre sånne ting, også for norske band.

– Vi vil turnere over hele verden. Det er ikke et spørsmål om hvis det skjer

—  Bernhard Kopperud, trommeslager i Red Steel

Fremtidens hårmetal-håp

Arenarock-fakkelen skal bæres videre av en generasjon som ikke har noe særlig forhold til kravet om kred, musikkens jantelov. Å spille på årets Tons of Rock, er så langt høydepunktet i Bernhard Kopperuds karriere.

– Det var en utrolig opplevelse. Fra å vite at vi er plukket ut blant topp ti, der vi måtte skaffe stemmer selv, og få å vite at vi hadde vunnet, til å spille på Ekebergsletta! Norges største festival. Og levere vårt eget materiale, som vi har jobbet så hardt for. At vi har klart å komme inn på Tons, det jobbet vi veldig hardt for. Det er veldig gøy å få den sjansen.

Muligheten til å vise seg fram på landets største musikkarena bar frukter.

– Nå har vi signert med et svensk management som heter 1234 Entertainment, som er Skandinavias største. De har god kjennskap til sjangeren og har flere kontakter i Sverige, Tyskland og USA. Det er vi fornøyde med å ha fått til.

Red Steel har også stor suksess på sosiale medier om dagen.

– Vi har fått en ganske stor følgerskare. Det begynte med at vi postet en video der vi ville rangere noen sanger, om de var bra eller ikke. Fra den ene videoen fikk vi flere hundre tusen visninger, og derfra – på ett år – bygget vi oss opp til 112.000 følgere, mer en fire millioner likerklikk og rundt 40 millioner visninger på videoene våre til sammen.

Han har null respekt for janteloven. Målet for fremtiden, sier Bernhard, er å ta verden med storm.

– Vi vil turnere over hele verden. Det er ikke et spørsmål om hvis det skjer. Det er et spørsmål om når det skjer. For jeg er veldig sikker på at det kommer til å skje. Det kan virke som du er høy på deg selv, det er ikke ofte vi sier sånt i Norge. Men jeg tror at hvis du jobber hardt for noe, hvis du vil det, og du ser det, så skjer det. Det har vi sett bare i løpet av det siste året, når vi har spilt på Tons og varmet opp for Wigwam. Jeg var seks år gammel da jeg var på min første Wig Wam-konsert. Ti år senere varmet vi opp for dem.

Christoffer Urdal Pedersen i MÆD synes det er ålreit at yngre musikere går sin egen vei.

– Det er dritkult å se hvordan tenåringer lager sin egen image av arenarockens individualisme. Jeg ser mange kule kids som går med Whitesnake og Bon Jovi T-skjorter og det viser seg at de faktisk hører på musikken.

Når hårmetallen nå får sin renessanse kan det også være fordi den har sneket seg inn bakveien, på et vis. De siste årene har popartister toppet festivalplakatene i økende grad, og for å fylle arenaene og lydbildet har det utviklet seg en tradisjon for at de tar med seg musikere fra rock- og metal-scenen.

– Uansett hvem du er, skal det mye til å fylle en arena. Backstreet Boys er jo kroneksempelet. Michael Jackson hentet Eddie Van Halen, Rhianna hentet Nuno Bettencourt (fra Extreme journ.anm.). Alle vil ha en rock n’ roll-gitar, sier Espen.

– For det gjør seg på en arena, supplerer Kristian.

I sommer møtte The Cruel Intentions trommeslageren i Red Steel, da Sarpsborg-bandet Invasion spilte på Krøsset og hadde tatt Berhard Kopperud med seg som trommetekniker.

– Han er helt rå, synes Kristian.

På Krøsset sto de sammen med han under konserten, og lot det gå under radaren at han er for ung til å være i lokalet når han ikke står på scenen.

– Sammen med oss gamlekara! Men vi merket det da, at noe er i ferd med å skje.