---
BOK
Eigil Berg
I musikkens tjeneste
Falck Forlag
---
Eigil Berg har gitt ut plater i 56 år, og ser ikke ut til å gi seg med det første. Hans seneste album, «Skygge og sol», kom i 2022. Som vi skrev da er han en veteran og en hedersmann som aldri legger skjul på hva pophistorien har gitt ham. Nå konkretiserte han dette i sangen «Beatles og oss», med en intro lånt fra «Twist And Shout», der han minnes Bob Dylan, Kinks og Rolling Stones i samme slengen. I lokal sammenheng føyer han seg inn i denne historien selv. For musikkelskere er det også en glede å lese om livet hans den nye selvbiografien «I musikkens tjeneste», både om hans egne bedrifter, og alt han har elsket av andres musikk.
[ Prudence: Norges beste band dag-for-dag i ny bok ]
Eigil Berg var et kjent navn i norsk pop allerede på 60-tallet. Han var frontmann i gruppa Morgans, som med singelen «Eilas» fra 1968 sto for en av de fineste høytidsstundene i norsk pophistorie. Sangen ble senere nyinnspilt med hans mest kjente gruppe, New Jordal Swingers. Som før meldt på disse sidene: New Jordal Swingers er på en underlig måte et av tidens mest suksessrike, men samtidig også mest undervurderte norske band. De var for mange bare forbundet med Norsktoppen og dans på lokalet, der var de større enn de aller fleste. Men Eigil Berg har alltid vært en av den norske popmusikken største feinschmeckere. Hans sanger bærer preg av beundring for de store klassikerne. Ikke minst de som kom fra pianopopen, Jimmy Webb, Gary Brooker i Procol Harum, Stevie Wonder, Elton John, Billy Joel og Carole King. Og veldig mange andre, som han med ærefrykt stadig kommer tilbake til selvbiografien sin.
Eigil Berg gjør premissene klare med én gang. Dette handler om hans musikkopplevelser. Privatlivet holdes utenfor. Sånn sett er denne boka den rake motsetningen til fjorårets beretning fra en annen 60-tallsveteran, Kjell «Kjaperud» Asperud, med alle sine røverhistorier og rampestreker. Berg forteller riktignok så vidt om da han giftet seg med sin Anne-Grethe. For da spørsmålet om morgengaven kom opp var det snakk om at han aldri hadde eid en slipsnål. Så kom han på at han heller ikke hadde boksen med åtte plater med det beste fra Atlantic Records, og da ble alt mye enklere. Sånne historier gjør boka mest interessant for som er over gjennomsnittlig musikkinteresserte, men for oss, er det til gjengjeld ekstra mye interessant å lære her, fra Oslo på 50-tallet, og helt fram til i dag.
[ Kjaperud og The Beatnicks: Et av Norges største popeventyr ]
Det kreves altså mer enn bare en viss musikkinteresse for å følge med når alle de gode navnene fra fortida farer forbi i fortellingen, forbilder, gamle medspillere og andre kontakter i musikkbransjen. På veien plukker vi opp den ene detaljen etter den andre som vi kan stoppe opp ved, fordype oss mer i, og finne fram de tilhørende gamle platene. Dette er også en kavalkade over plater han har hørt, konserter han har vært på, med en umettelig appetitt på nye opplevelser. Har Berg vært på alle konsertene i Oslo fra midten av 60-talet, og fram til i dag? Kanskje det bare virker sånn. For da Joni Mitchell gjorde sin eneste konsert i Norge, i 1983, spilte New Jordal Swingers på Lægreid Hotell i Sogndal. Hans kone dukker opp igjen når hun forteller ham om en veldig fin konsert med Paul Simon i Oslo, mens artisten selv igjen var over alle hauger på turne. Når Berg har vært på ferietur til USA er det til Ed Sullivan Theatre i New York, Ryman Auditorium i Nashville og New Orleans med hjulbåtkonsert med Neville Brothers, Dr. John og Fats Domino.
Likevel er det hans egen sang, hans eget spill som er det viktigste her. Var det noen gang et «Old» Jordal Swingers? Nei da. Da rockeveteranen Per «Elvis» Granberg gjorde comeback i 1972, ble gruppa hans døpt New Jordal Swingers, som et minne om det store oppstusset på Jordal Amfi på slutten av 50-tallet. Platene til Granberg ble spilt inn med studiomusikere. Gitaristene Øystein Sunde og Terje Rypdal og saksofonisten Jan Garbarek var bare noen av alle dem som var innom studio. På konsertene var det helt andre musikere som sto på scenen. Bare Eigil Berg fikk være med i begge sammenhenger. Da Granberg la opp igjen, ble New Jordal Swingers et eget band. Eigil Berg var den naturlige frontfiguren.
[ Jimmy Webb: En legende i levende live ]
New Jordal Swingers begynte med å spille coverversjoner av gamle rockelåter. Først på det tredje albumet kom de med en originallåt av Eigil Berg. «Delta Queen» viser hans beundring for amerikanske musikktradisjoner. Platene til NJS var en salig blanding av coverlåter og egne sanger, men i spillelistenes tid går det fint å lage fullgode alternativer med bare flotte Berg-låter som «Railroad Man», «Winter Paradise» og «Free And Easy». Og «Queen Of The Night», først kjent som «Nettenes prinsesse» med Undertakers Circus (der han også var innom som pianist) og senere spilt inn med ny tekst av Bigbang som «Long Distance Man».
New Jordal Swingers hadde åtte album på VG-lista fra 1974 til 1980, og når de andre ikke kom inn blant de øverste kan det ha en sammenheng med innvendingene mot denne lista: At den ikke tok like godt hensyn til det som solgte i forretninger for folk flest rundt i landet som i musikkforretningene i storbyene. Berg forteller selv om da han jobbet i en slik platebutikk, ble oppringt av VG for å melde inn de beste salgstallene, og entusiastisk la til personlige favoritter som Joni Mitchell og James Taylor, selv om de ikke solgte nevneverdig ellers.
New Jordal Swingers spilte til dans land og strand rundt, mellom 200 og 250 kvelder i året, og oversatte gjerne sanger til norsk for å komme med på Norsktoppen og andre populære radioprogrammer. De solgte plater i såkalte bøtter og spann. En halv million er ikke usannsynlig. Fanclubmagasinet «Rock Machine» kom med 60 nummer. Deres gode rykte som underholdende danseorkester har imidlertid ikke gjort underverker for kredibiliteten til gruppa. Likevel er det ingen tvil om Eigil Bergs fingerspissfølelse for de beste virkemidlene i sanger- og låtskrivertradisjonen.
Casino Steel har uttalt at det finnes utkanter i Norge som bare kongen og New Jordal Swingers har besøkt. Dette holdt også på å bli deres bane. De var på høydens av sin karriere da de ble rammet av den store tragedien. På vei til en spillejobb i Florø i 1982 ble bandbussen tatt av et ras. Fire omkom, gitaristen Finn John Andresen og bassisten Håkon Vellesvik, og de unge teknikerne Bjørn Terje Dybvik og Kurt Arild Adolfsen. De andre ble hardt skadd. Etter en stund kom de tilbake, med Bjørn Christiansen fra Aunt Mary på gitar og Asle Nilsen fra Ruphus på bass. «Før lyset brenner ned» er en av de første sangene Eigil Berg skrev etterpå, og en av de fineste.
[ Ny dag for Ruphus - et av 70-tallets beste norske band ]
Det hører også med til den store rockhistorien at New Jordal Swingers ble bandet til legenden Chuck Berry. Etter en konsert med Berry i Oslo på 80-tallet hadde Berg i et intervju med Arbeiderbladet uttrykt misnøye med akkompagnementet. Neste gang han kom, i 1989, tok den lokale arrangøren ham på ordet, og Berg fikk ansvaret for å gjøre det bedre selv. Det må ha gått ganske godt: – Fungerer kjemien mellom musikerne og meg kan det bli riktig bra. Slik som med Eigil Berg og co., sa Chuck Berry til Nye Takter etter konserten. Da Chuck Berry kom tilbake i 1993, fikk Berg jobben enda en gang. Han har også spilt med en rekke andre amerikanske forbilder på norgesbesøk.
[ Konsertanmeldelse: Livet blir cirka en milliard ganger morsommere med Lizzo på scenen (+) ]
I en pressemelding fra 1984 skriver platedirektør Audun Tylden at han tatt med seg New Jordal Swingers fra PolyGram til sitt nye selskap Slagerfabrikken, og at de «har gitt ut flere plater enn de har oversikt over selv». Det stemmer neppe, siden Eigil Berg tydeligvis har svært god orden på sin egen historie. Han tar oss også med inn i sitt omfattende arbeid i musikkorganisasjonene, i institusjoner som TONO, FOT og NOPA. Og «sjangerkomiteen» til Spellemannprisen som vurderer om artistene har meldt seg på i riktig klasse og for eksempel må ta stilling til «er det rock». Han gjør dessuten et forsøk på den mest halsbrekkende øvelsene av dem alle: Å forsøke å forklare leserne forskjellen på Gramo og GramArt. Den bitre striden i sistnevnte forening blir vi likevel ikke klokere av etter de 25 linjene her. Sæmund Fiskvik, bransjens mann, brukte 25 sider på problemstillingen i sin memoarbok «Plateparadiset», men kom ikke veldig mye lenger.
Mot slutten av boka skriver Eigil Berg om sin vilje til å stadig lage nye sanger, og faren for å gjenta seg selv og leve på gamle minner: «Ender du opp som en levende juleboks er det fare for at du selv mister musikken, og selv om kronene ruller inn, er det en ganske høy pris å betale». Selv om minnene strømmer på i løpet av denne boka drysser han fortsatt nye toner ut av ermet, og ned på tangentene.
