David Crosbys kone Jan Dance sier til bransjebladet Variety at han døde etter lang tids sykdom. han var imidlertid aktiv på Twitter så sent som onsdag i denne uka, da med en hyllest til Greta Thunbergs siste aksjoner. Crosby ble en legendarisk skikkelse i popmusikken, mest på godt, men også litt vondt. Bare medlemskapet i The Byrds på 60-tallet hadde sikret ham en plass i pophistorien. Det påfølgende samarbeidet med Stills, Nash og Young gjorde ham til en legende. At han også fortsatte å gi ut egne plater mange år senere var bemerkelsesverdig.
[ 1973: 50-årsjubileum for mange av de største i popmusikken ]
I motsetning til mange av sine berømte medspillere har ikke David Crosby laget så mange låter som egner seg for enkel gjengivelse av gatesangere. Han var ikke en alminnelig visesanger, men ga seg hen til mer komplekse sangstrukturer. Sangene hans var like gjerne preget av lag på lag med vakre vokalharmonier som av intens personlig stemmebruk. De ble ofte kledelig akustisk framført, men like ofte med bitende elektriske utskeielser som kunne ligge tett opp til jazzmusikk i utfoldelse. Vi hørte det allerede på «Eight Miles High» med The Byrds, der påvirkningen fra John Coltrane hadde gjort seg gjeldende. Crosby ville gjerne ha mer å si i The Byrds, og insisterte på at de skulle gi ut hans «Lady Friend» som singel i 1966. Den var feiende flott, men floppet, og ble begynnelsen til slutten for Crosby i den populære gruppa.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/OYNEMR2ODNFDFN7QRUCLD6JDTQ.jpg)
David Crosby sluttet i The Byrds etter innspillingen av deres beste album, «The Notorious Byrd Brothers» i 1967. Han var erstattet av en hest på bildet av gruppa på plateomslaget. Crosby ble kjent med Stephen Stills (fra Buffalo Springfield) og Graham Nash (fra The Hollies) samme år. Crosby og Stills fant hverandre på sistnevntes seilbåt, der de skrev «Wooden Ships» sammen. En nå 55 år gammel sang om båtflyktninger. Etter at de to møtte Graham Nash på en fest hos Cass Elliot (fra Mamas & The Papas) var harmoniene uatskillelige. I alle fall for en stund. Crosby, Stills og Nash (og senere Young) ble et av de mest sentrale fenomenene i populærmusikken mot slutten av 60-tallet. Med en flott opptreden på Woodstock-festivalen, og et fantastisk debutalbum i 1969.
Crosby hadde stått litt i skyggen av talentene til Gene Clark og Roger McGuinn i The Byrds. Han kom mer til sin rett med Stills og Nash (og Young), der han leverte klassisk musikk som «Wooden Ships», «Guinnevere» og «Almost Cut My Hair». Da Crosby, Stills og Nash spilte sin aller siste konsert sammen, i Oslo Spektrum i 2015, var «Guinnevere» høydepunktet. For øvrig en låt som Miles Davis spilte inn mange år før, i en så en fri tolkning at Crosby nektet for at det var samme sang. Etter alle disse årene tvitret Crosby i 2017 at han endelig hadde forstått tolkningen, gjennom tid og rom.
[ Glødende Lava - et oppgjør med gamle fordommer ]
Crosby sto for tidstypiske politiske analyser som «den ene siden har sine verdier; død, desperasjon, fornedrelse og undergang, kort delt ut fra bunnen av stokken av en grå mann som hater deg. På den andre siden har vi ei helt stein jente som løper leende, halvt naken gjennom en blomstereng. Hvis du gir de to alternativene til et barn er det for smart til å velge feil», uttalte han i Neil Youngs film «Journey Through The Past».
David Crosbys første soloalbum, «If I Could Only Remember My Name» fra 1971, regnes som en klassiker. Den huskes ikke like godt for de enkelte sangene som den intense følelsen albumet gir som helhet, med store kor, akustiske gitarer og litt elektrisk strøm for å sette en spiss på den gode følelsen. Mer akkorder og harmonier enn lettfattelige melodier her også. Hør bare «Cowboy Movie», med The Grateful Dead i ryggen, og korhjelp av Joni Mitchell. Men Crosby var godt i gang med sitt utsvevende liv. Oppfølgeren til «If I Could Only Remember My Name» – «Oh Yes I Can», kom først 18 år etterpå, etter mange år i tåka, blant annet med et fengselsopphold for narkotikabesittelse.
Davids Crosby ble godt rehabilitert, etter et liv som ikke var i pakt med verken nye eller gamle dopingregler. Han levde et liv som kunne ført til en tidlig død. «Du er min helt» sier drukkenbolten Barney da han møter David Crosby på Grammy-showet i en episode av «The Simpsons». «Så du liker musikken min», spør Crosby. «Er du musiker også» spør Barney forbløffet. Det er en helt typisk referanse til sangeren og låtskriveren som er blitt et slags symbol på påstanden om at de som husker 60-tallet egentlig ikke var med på turen.
Problemene til David Crosby fortsatte en stund, og i 1994 måtte han gjennom en levertransplantasjon for å leve videre. Etter dette virket det som om han tok livet mer på alvor. Aktivitetene i årene etterpå har sikret at David Crosby ble en høyt aktet mann i populærmusikken, ikke den dårlige vitsen han kunne endt som. Mot slutten av 90-tallet startet Crosby gruppa CPR sammen med sønnen James Raymond, og gitaristen Jeff Pevar. Da han kom med det fine soloalbumet «Croz» i 2014 var det bare hans fjerde på over 40 år, og hans første på 20. De siste årene bekreftet «Lighthouse» og «Sky Trails» i rask rekkefølge den gode stemningen, album som kombinerer harmonisk folktradisjon med elektriske jazztendenser, i sanger som opprettholder den gamle skyhøye standarden for sang og spill. Hans siste album, oppkalt etter Joni Mitchells «For Free», kom i 2021.
[ Jeff Beck er død - en av de største legendene fra britisk rock ]
Til å være en gammel forkjemper for fred og kjærlighet hadde David Crosby en forbausende evne til å ryke uklar med sine medspillere. Til slutt var det Graham Nash han ikke lenger var på talefot med, en mann han også ga ut fire album med som duo. Håpet om en valgkampturné med Crosby, Stills, Nash & Young i 2020 forble ønsketenkning. I et intervju med Crosby, Stills og Nash på TV-stasjonen CBS i 2021, de tre hver for seg, så det ut som om Crosby var helt ute i kulda. Han så faktisk ordentlig lei seg ut. I en melding på Instagram torsdag sørget Nash over tapet av sin gamle venn: – Jeg vet at folk ofte fokuserer på vårt skjøre forhold, men det som betydde mer for oss enn noe annet var gleden i musikken vi lagde, lydene vi oppdaget sammen, og vårt dype vennskap gjennom alle disse årene. Han etterlater seg et enormt tomrom etter sin personlighet og sitt talent, skriver Nash. Nå er sjansen for enda en gjenforening borte for alltid. En æra er over.