Nye takter

Deep Purple sto fjellstøtt på Tons of Rock

Hardrockveteranene Deep Purple kom til Tons of Rock og vant publikum som de legendene de er.

---

4

KONSERT

Deep Purple

Tons of Rock, Oslo

---

Det er en overdrivelse å si at en festival som Tons of Rock ikke hadde eksistert hadde det ikke vært for Deep Purple. Likevel var det vel knapt et band på Tons of Rock 2022 som ikke står på skuldrende av det britiske tungrockbandet som ble dannet i 1968 og hadde sin storhetstid utover 70-tallet. De var aldri like blytunge som Black Sabbath, og de var heller ikke så melodiøst forførende som Led Zeppelin. Men når du hører dem kjøre i gang «Space Truckin’» eller «Lazy» på Ekebergsletta, skjønner man hvor metallsjangerens groove kommer fra. Og det essensielle kaoset både i og utenfor musikken. Da har vi ikke engang nevnt verdens mest spilte og kopierte gitarriff.

Deep Purple spilte ikke som siste band på Tons of Rock, slik de ville gjort for tjue eller førti år siden. Men som de legendene de er holder de koken og leverte en konsert i solnedgangen som ble mer enn man kunne ønske seg, en oppvisning i klassisk rock fra de fremste ringrevene i bransjen. Det er fem år siden sist de spilte i Oslo, da i Oslo Spektrum, og det var hyggelig nok. Likevel har det skjedd mye siden sist. Av Deep Purples grunnleggere er det bare trommeslager Ian Paice igjen, men fra den mest legendariske «Mark II»-besetningen finner vi både bassist Roger Glover og vokalist Ian Gillan. Gitarist Steve Morse, som erstattet Ritchie Blackmore midt på 1990-tallet, har hoppet av denne turneen for å bruke all tid sammen med sin kreftsyke kone, noe både han og bandet selv har vært helt åpne om gjennom sosiale medier.

Tons of Rock

Bandet har hentet inn vikar i form av irske Simon McBride, som tidligere har turnert med Ian Gillan i hans soloprosjekter. McBride er ingen dårlig «stand in», men en gitarvirtuos som skaper seg den nødvendige friheten tross låtenes egenart, og han kunne garantert steppet inn for hvem som helst i hvilket som helst band. Han tilfører Deep Purple energi og spilleglede, og får til og med «Smoke On The Water» til å låte som tørt krutt igjen. Noen karismatisk gitarist er han imidlertid ikke, men så har han da også store sko å fylle, sko som ikke har vært i dette bandet på svært mange år. McBride får stor boltreplass fra starten på konserten med «Highway Star», og allerede da er det klart at det er et mer vitalt band vi er vitne til enn vi så for for fem år siden. Ian Gillan kommer nok ikke til å synge «Child In Time» denne kvelden heller, men stemmen bærer godt gjennom de høye partiene på «nye» låter som «Pictures Of Home» og «No Need To Shout».

Så skal vi bakover i tid, i hvert fall i minner. Fjerde låt «Uncommon man» introduseres av Gillan som en hyllest «til vår elskede Jon Lord», Deep Purples grunnlegger og organist som døde i 2012. McBride legger opp til et tordenvær av en gitarsolo i den lumre kvelden, og vi er med ett tilbake der hvor Purple kom fra, i den store fyldige innovative rocken, eller progrocken, som Purple utarbeidet sin helt egen grove og tunge versjon av, og som tusenvis av band etter dem har forsøkt å kopiere. Det er som om ingen kan erstatte Jon Lords tordnende keyboard, derfor gitaren i starten, men så kommer orgelsoloen fra Don Airey, mannen med det mest britiske gliset blant alle briter. Det er en verdig hyllest som bygger seg opp til klassikeren «Lazy».

Her hører man at alle band på denne festivalen en eller annen gang har latt seg inspirere av Deep Purple. Tyngden, innstillingen og ikke minst den buldrende grooven som oser av vilje til å knuse alt bestående, være seg tradisjoner eller framtid. Det er en intro over minutter, drivende og solgyngende, folk nikker og danser. Og noen diskuterer garantert om hvorvidt bandet var bedre før, og det var de nok, men denne kvelden gjør de jobben som skal gjøres, som et legendeband med noen av rockens største klassikere i bagasjen, vel vitende om at for mange blant de tre generasjonene som befinner seg blant publikum vil dette være første og siste gangen bandet kan oppleves på en scene som dette.

Tons of Rock

Låta «Lazy» preges også av lange instrumentalpartier, og dras ikke vokalt over mange versene. Det er forståelig når den etterfølges av «When A Blind Man Cries», en av Purples nydeligste ballader som Gillen bruker all sin stemmeprakt på. Opprinnelig var den på 1972-albumet «Machine Head», en sang om de som faller utenfor. Også den er tungt hammondorgel-basert, så når den etterfølges av en av Aireys mange orgelsoloer sprer forståelig nok rastløsheten seg før han slår over på litt Mozart før han legger inn førstegiret på den obligatorisk «Dovregubbens hall». Det er full hjemmeseier med Grieg, før han lar helikopterne summe inn fra «Apocalypse nå» og slår over i «Perfect Strangers» - Deep Purples siste virkelige hit fra 1980-tallet. Den er så langt i settet kveldens beste, og nå viser de virkelig hva som bor i dem, noe også etterfølgde «Space Truckin’» blir et bevis på.

Så kommer det alle har ventet på, bortsett fra han som lurer på hvem det egentlig er som har den låta igjen. Det finnes knapt en mer forslitt rocker enn «Smoke On The Water», men med en knall gitarist får den fornyet vitalitet den også, samtidig som vi blir påminnet at nå Purple selv spiller den er det bassist Roger Glover som er den virkelige drivkraften. Ekstranumrene «Hush» - bandets aller første hit, og «Black Night» fra bandets gjennombruddsplate «In Rock», blir begge verdige påminnelser om at dette bandet og alt de står for er hugd i stein til evig tid.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Nyeste fra Dagsavisen.no: