Det var et kvesta kne som tvang Bigbang-sjefen til å bytte skateboardet med gitaren. 30 år etter feirer han jubileum med å spille de seks første Bigbang-albumene i sin helhet, over fem kvelder i august på Parkteatret i Oslo.
– Jeg gleder meg mest til første kvelden med «Waxed». Det er ikke til forkleinelse for noen av de andre, men da var jeg et lite barn. Det er så rått og fra underbevisstheten og fra en sårbar overgangsperiode i livet, så det tror jeg blir veldig sterkt. Håper jeg da, sier Øystein Greni idet han legger ut om å feire de første 30 årene med fem konserter, fem dager og fem forskjellige, eller i hvert fall fire forskjellige besetninger.
– Grunnen til at det er litt forvirring der, er at på «Frontside Rock’n’roll» og «Edendale» er det Nik, Olaf og jeg, den besetningen folk tenker på som den klassiske. Vi tre spiller fortsatt sammen og kan mye av materialet, men de andre kveldene er det forskjellige band med folk jeg er innmari glad i, særlig når vi går litt tilbake til den første trehyttekonstellasjonen med Erik og Christer. Det blir kjempegøy, sier Greni.
Billettene til konsertene slippes nå fredag, samme dag som Bigbang utgir den splitter nye låten «Cowboyboots & Speedos» – og spiller på den nye FOMA-festivalen på Fornebu.
[ Her er guiden til den store festivalsommeren 2022 ]
Nyttårsaften med Penthouse Playboys
Men tilbake på 1990-tallet oppsto «Trehyttekonstellasjonen» med at Greni og Christer Engen møttes på Forsøksgym. Tre år etter kom debutalbumet «Waxed» (1995) med Engen på trommer og Erik Tresselt på bass.
– Vi begynte å øve høsten i 1992, og spilte første konserten nyttårsaften som oppvarming for Penthouse Playboys. Det må ha vært deres første eller andre konsert også, og det var ikke mer enn 12 stykker i salen på Sentrum Scene den nyttårsaften. Det var et veldig eksklusivt arrangement.
Det er få norske band som har hatt så mange utskiftninger opp gjennom årene og utgivelsene, som Bigbang. Øystein Greni har aldri levnet noen tvil om at dette er hans prosjekt, hans låter, hans gitar, men hele tiden har han omgitt seg med folk som har løftet bandet til nye nivåer. Konsekvensen slik den nå viser seg, er at det er mange som må øve sammen igjen for første gang på svært mange år. Et eksempel er at Erik Tresselt forsvant ut noen år etter andreplata «Electric Psalmbook», men kom tilbake igjen på «Edendale» (2009). Derfor slås de to platene sammen på en konsert.
[ Bigbang slår til igjen (+) ]
– Faktisk, alle som har vært med har jeg veldig nært vennskap med og jevnlig kontakt. Det var Christer og jeg som starta bandet på forsøksgym, og det er noe spesielt med sånne musikkvennskap. Christer spiller jo også trommer på «Wild Bird» fra neste album, som var låten som breaka oss, og han spiller trommer på «Girl In Oslo», sammen med Olaf riktignok. Erik, som også var «founding member» og min tremenning, kom tilbake igjen på «Edendale». Det er faktisk vi to som får mest å øve på. Han er den som har gjemt seg mest bort fra rampelyset. Han snakker seg litt ned fordi han syns ikke han er den dyktigste, men der er alle andre uenige.
– Låter som «Wild Bird» fra «Electric Psalmbook», «Girl In Oslo» fra «Cloud Rolling By», «Saturn Freeway» fra «Poetic Terrorism» har dere hatt inne hele tiden, men det må jo være låter som knapt er spilt live før?
– Jo senere ut i katalogen du kommer, jo større er sjansen for at du finner sånne «deep cuts» som aldri er blitt spilt live, men i starten ble absolutt alt spilt. Det var veldig gøy da jeg satt borte i LA nå og stemte gitaren i sånn Bob Mould/Hüsker Dü-aktige stemninger som mange av de låtene er laget i, og alt satt i fingrene og jeg ble rent rørt av all mimringa. Så de gleder jeg meg veldig til. Heldigvis stopper vi jo på plate nummer fem. Hvis du går til album fra 2010 og opp, da hadde jeg slitt. Der er det mye jeg ikke har vært borti siden de kom ut.
---
Bigbang feirer 30 år, her er konsertene på Parkteatret:
Tirsdag 16. august, «Waxed». Besetning: Øystein Greni, Erik Tresselt, Christer Engen
Onsdag 17. august, «Electric Psalmbook». Besetning: Øystein Greni, Erik Tresselt, Martin Horntveth
Torsdag 18. august «Clouds Rolling By». Besetning: Øystein Greni, Nikolai Eilertsen, Karim Sayed, Olaf Olsen
Fredag 19. August, «Frontside Rock´n´roll» / «Edendale». Besetning: Øystein Greni, Nikolai Eilertsen, Olaf Olsen
Lørdag 20. august, «Poetic Terrorism». Besetning; Olaf Olsen, Erik Tresselt. Øystein Greni
---
«Alt det gamle tullet her»
Øystein Greni er sjef, men hadde lite han skulle sagt da manageren uten å spørre booka Parkteatret for de fem kveldene. Han hadde ikke lyst til å bruke tida på «alt det gamle tullet her», men så begynte han å tenke nærmere på det og gleder seg enormt til konsertene.
– Det sier jeg nå, uten at jeg har øvd nesten noen ting selvfølgelig.
Da Greni startet Bigbang var referansene alt fra hardcore og straight edge, til bandet Hüsker Dü og særlig dets frontmann Bob Mould. Å gå tilbake i tid med egen musikk blir også en hyllest til musikalske røtter.
– Det er akkurat det, jeg syns det er veldig spennende å gå tilbake i disse rommene, til den musikken og den sjelen jeg selv var på den tiden. Musikk er veldig personlig og går veldig dypt. Det heldige er at jeg ikke lenger snakker så hardt til meg selv. Jeg er ikke så selvkritisk. Går vi bare to-tre år tilbake ville jeg hatt mer fokus på låtene som ikke var så bra, at jeg ikke synger så bra, alle de manglene som er, men nå tenker jeg bare: «så gøy at de små spurvungene her gadd å ordne seg øvingsrom og gjøre dette her». Nå syns jeg det er noe vakkert ved det som jeg er kjempestolt over, og ser det heldigvis nå med et blikk utenfra. Jeg er litt treig med å forstå åpenbare ting, rundt det å leve og bli eldre.
– Hva skjedde?
– Det handler vel om at jeg prøver å jobbe med meg selv. Jeg har hatt flere terapeuter, leser mye bøker, om buddhisme og om hvordan vi kan takle livet og se oss selv bedre. Jeg er blitt veldig fan av å ikke dømme. Jeg er vokst opp i en tradisjon med at alt skulle sorteres i «det er bra og det er dårlig». Det har jeg gått helt vekk fra, nå er jeg mer «hva fins? Hva har vi her?». Jo vi har vi en liten gutt fra Bislett som vræka kneet sitt og skrev noen låter, og det syns jeg nå er veldig vakkert. Det blir mer interessant enn om låtene er bra eller ikke, sier Greni, og trekker fram tiden da musikkjournalister og kritikere var hinderet de fleste artistene måtte over.
Tix ville ikke eksistert som artist
– Det var en greie det. Dere journalister var jo «gatekeepers» på 1980, -90 og inn på 2000-tallet. Hvis dere journalister virkelig ikke likte en artist så fikk ikke vedkommende det til. La oss som et eksempel ta Tix, Norges største artist i dag, han hadde ikke eksistert da. Det kan godt hende han er noe Akersgata da ikke hadde lagt for elsk.
– Du «vræka» kneet som lovende skater, men hadde du ikke blitt tatt av musikken uansett, eller tror du at du fortsatt hadde stått på skateboardet?
– Det er ikke godt å si? Det blir jo bare spekulasjon, men en jeg skata mye med, danske Rune Glifberg, han holder jo på ennå og er en av de store skaterne. Jeg var i en god periode bedre enn han. Så eksploderte han og jeg vræka kneet, men jeg er veldig glad for det livet jeg har fått og de veiene som kneskader og musikk har tatt meg. Jeg føler meg mer komfortabel i musikk som hovedprofesjon enn jeg tror jeg ville gjort som skater. Jeg tror ikke jeg var tøff nok som skater, så der kom nok skjebnen inn og tok grep.
Familien Greni
Øystein Greni har uansett stått på scenen fra han var seks-sju år gammel, sammen med faren Thor S. Greni. Det har gjort at hans musikervalg ikke har vært tynget ned av tvil fra skeptiske foreldre og jantelov, som han selv sier. Greni skriver i forbindelse med konsertserien på Parkteatret at både han og Christer Engen, sønn av plateselskapslegenden Terje Engen, var barn av «tycons».
– Jeg tror jeg ikke bare er bortskjemt, men også veldig heldig som er annen- og tredjegenerasjon showbiz. Morfaren min var skuespiller, faren min spilte i band, jeg har unge foreldre, og jeg har sett også blant kolleger at den supporten og anerkjennelsen av å ha et kreativt yrke og drive med rockemusikk, den er veldig unik. Det er ikke mange på min alder som har den backingen. Det er som sønnen av en fotballspiller, han vil ikke ha mye tvil om at det går an å bli god, sier Greni.
– Jeg har først de siste årene tenkt på hvor unik min bakgrunn er ut fra hva faren og moren min hørte på og hva de fora meg med. Jeg visste ikke hva ABBA eller Kiss var, det alle andre var opptatt av. Jeg levde jo i en verden av Warners testpressinger som faren min fikk fordi han jobba på Levi’s, alle soulskivene som han og gutta i bandet drev og bytta med hverandre. Og som jeg siden har skjønt siden jeg har bodd i USA, en enorm andel svart musikk i miksen som ikke hvite amerikanere selv fikk tilgang til fordi det er et veldig segregert samfunn. Bigbang er jo et soulband. Det er det ingen som skjønner, men alle kjenner at det er en groove der som strengt tatt er et afroamerikansk fenomen. Hvor mange i Norge er det som er opptatt av rytmegitar? Ingen, men jeg har jo onkel Frank Myrseth fra Undertakers Circus, som er helt der oppe med Cathfish Collins, broren til Bootsy. Dette er folk som setter pris på rytmegitaren som motor, og det er den som er årsaken til at «Girl In Oslo» er en hit.
– Hvem er vår tids Bob Mould for deg?
– Ingen kan jo erstatte Bob Mould. Men når det gjelder gitarspilling er jeg blodfan av Ry Cooder. Jeg tok meg selv i å miste det litt da han var med å spilte på den nye skiva vår i Los Angeles. Man vet jo det etter hvert at når man jobber med barn av legender, så skal man ikke snakke om foreldrene deres. Jeg vet jo det egentlig, men mens vi holdt på så ringer Joachim til faren sin og bare «kan du hente i barnehagen». Okey, nå skal verdens beste gitarist hente i barnehagen, så da måtte jeg bare si noe. Det er vanskelig å holde på coolheten når man kommer i nærheten av en helt som Ry Cooder. Men låtskriving, Jonas Alaska, snakk om å ha hele pakka, sier Greni, og understreker viktigheten av å fortsatt tillate seg å være fan selv når man selv er blitt en legende for mange.
– Det er veldig viktig. Man blir jo forvirra av suksess, og jeg ble det veldig. Ser jeg i bakspeilet mista jeg meg selv og begynte å tenke altfor mye rundt det, i stedet for å være det jeg er nå, en håndverker. Nå har jeg tatt tilbake det å bare være en fyr som går på konsert og er fan. Det var en periode jeg ble en kar som sto bak mikseren, men det går ikke. Man må bare digge.
[ Regn med Oslos nye festival Loaded. Og Wilco (+) ]
Ny låt og hjelp fra Julia Greni
Siden den gangen er hele Norge blitt kjent med Øystein Greni gjennom «Hver gang vi møtes». Der dukket også faren Thor Greni opp, og datteren Julia Greni, som er blitt artist på egen hånd med EP-en «Fieldmoment» som første utgivelse. Bigbangs ferske låt «Cowboyboots & Speedos» bærer preg av at påvirkningen i familien Greni skjer på tvers av alle generasjoner. Greni med en sommerlig trommebeat har vi ikke hørt før.
– Det veldig kule med at datteren min driver med musikk, er at jeg får hørt så mye kul musikk. Julia har introdusert meg for for eksempel Aphex Twin og mye av det som skjedde på nittitallet og som alle de festglade vennene mine holdt på med mens jeg var nede i et hull. Men når det kommer ferdig patinert via Julia, så syns jeg det er så kult. Så jeg kjøpte en Roland 808-kopi på Finn, og satt og lekte meg med den og lagde grunnrisset til denne låten. Den er laget en sommermorgen i shorts og med bar overkropp, og er en glad grooveting som bærer preg av det på godt og vondt.
– Med tanke på hvor mange trommeslagere som har vært innom Bigbang, angrer du at du ikke kjøpte trommemaskin for lenge siden?
– Jeg angrer ikke på noe, og jeg har gjort veldig mye dumt, men hele poenget med å leve er å gjøre feilene sine selv og forhåpentligvis bruke lang tid på å bli kurert. Og det er ingen tvil om at jeg er treig i læringskurven, men hvor lenge har vi holdt på? Jeg så a-ha-dokumentaren, og når man ser hvor mye de har hatt å stri med når det gjelder manglende forventningsavklaring, et ord jeg lærte av en venninne, så er jo det alle bandkonflikter handler om. Vi i Bigbang har definitivt hatt noen ting, men vi elsker å henge og spille sammen, og det er jo et veldig godt liv da. Jeg tror jeg er mer stolt nå enn jeg har vært noen gang.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
