Nye takter

Beady Belle: Synger ut om sannhet og selvstendighet

Kompliserer man lykken ender man med å drepe den. Det er den enkle sannheten også i musikalsk forstand på Beady Belles «Nothing But The Truth».

---

5

MUSIKK

Beady Belle

«Nothing But The Truth»

Jazzland

---

I rekken av jubileer innen norsk musikk kan Beate Slettevoll Lech se tilbake på 20 års virke under artistnavnet Beady Belle. Det har på alle vis vært en bemerkelsesverdig, suksessfylt og rik karriere som har gjort henne til en av landets udiskutabelt fremste stemmer, og det nye albumet «Nothing But The Truth» er på ingen måte en sluttstrek. Snarere tvert imot er det en feiring av en åpning etter dvalen, og i seg selv en åpning mot stadig nye horisonter. Som en understrekning av at hennes musikalske mangfoldighet i perioder har hatt et langt større vekstgrunnlag internasjonalt enn her hjemme.

«Nothing But The Truth» er det niende studioalbumet i rekken, og det første siden «Dedication fra 2018». Det framstår som noe av det mest varierte og intenst energiske hun har skapt innen sin helt egen tolkning av soul, jazz, r&b og beslektede musikksjangre, alle av det slaget som ikke lett lar seg binde. Erfaringene fra de to tiårene hun har turnert og utgitt musikk som Beady Belle, fargelegger de nye sangene både gjennom tekstene og i form av de lekre arrangementene. Dette er sanger som blant annet handler om å finne hjem igjen, enten det kan leses inn i musikalske labyrinter eller mer bokstavelig knyttet til ordet «hjem» som konsept, oppvåkning og begynnelse, og til «Home», som Beady Belle-solodebuten fra 2001 het.

«Nothing But The Truth»

I vakreste forstand kan det være poetiske beskrivelser av å være til her og nå, inntrykkene av tidlige morgener i hverdagen, som i den firedelte suiten «Morning» som fordeles utover albumet i kapitler spunnet ut av den korte sangen «Morning Part II» og følelsen av en stemning som ligger i akkurat den teksten: «It’s the time of day when the city smells of pastry / I’m walking down the pavement / with a paper cup of coffee».

Det er urbant, det er Oslo, og det er en ny begynnelse.

Apropos følelsen av varme fortau og en våknende by, så startet Beate S. Lechs musikalske reise hele fem år før solodebuten, som vokalist på Ulf Nygaards bandprosjekt Folk & Røveres debutplate «Vi som ikke har opplevd krigen» samt oppfølgeren «Kasutisksoda». Samtidig som Lech nå utgir «Nothing But The Truth» under Beady Belle-navnet, får vi også en aktuell påminnelse om dette tekstformative og innovative norske «trip hop»-prosjektet som utover Nygaards egen gjennombruddslåt «Yess!» definerte Grünerløkka og utesteder som Fru Hagen som Oslos da nye utelivsmagnet med nettopp låta «Fru Hagen» med Lech på vokal.

Folk & Røvere

Påminnelsen nå kommer i form av lanseringen av en todelt digital utgivelse av Folk & Røveres musikk, samt boken «Inn og bombe Frøken Ur». I sistnevnte har Nygaard redigert både utgitte og uutgitte sangtekster, blant dem bidragene Lech sang og delvis oversatte til nynorsk.

Kanskje kan noe i Lechs egne tekster også oppleves som et svakt ekko av Folk & Røvere. Dette aner man spesielt i de litt slepne og betraktende øyeblikkene som på de nevnte «Morning»-sangene, og kanskje særlig på den lett spoken word/hip hop-arrangerte «Part III»:

«I like it when Morning gets up before Truth / And I can have her alone / Morning is different on her own / I like it when Truth spends more time coming true / Cause within every drop of morning dew / Morning is a neutral promise»

Beady Belle

Men «Nothing But The Truth» er veldig mye mer enn bare noen fjerne ekko. Hun er som en refleksjon av en slags «Two-Face», en «Janus»-skikkelse som på den ene siden dras mot det truende, farlige og det forbudte, mens hun på den andre siden holder tilbake og griper hverdagen og det normative. Flere av låtene blir høyst aktuelle manifestasjoner av Lechs spennvidde som tekstforfatter, og hvordan hun bruker nyansene, stemningene og språkets iboende rytmikk. Et av eksemplene på sistnevnte er «Independence»:

«Suddenly you can’t tell apart / The horse feathers and the real feathers / You’ll see the bullshit and the rubbish / The nonsense and the gibberish / the claptrap, the trash, the crap»

Denne låta er for øvrig et manifest i seg selv på et album som feirer kvinner som tar styringen over eget liv og egen karriere, kvinnelige artister, produsenter og komponister. Vær stolt av dere selv, er Beady Belles egen oppfordring på «etterordet» til «Nothing But The Truth». Og på denne plata gjør hun bortimot alt selv, fra å være komponist og låtskriver, til produksjon og programmering av fascinerende electronica-tepper og -rysjekanter som skaper kontraster og spenninger i både enkeltlåtene og i det generelle lydbildet, musikalsk hjulpet fram av David Wallumrød og Bjarne Gustavsen (synth og tangenter), Marius Reksjø (bass) og Bjørn Sæther (trommer). Og hele tiden ligger r&b og soul under som et tøyelig fundament.

Alt forsterkes gjennom måten hun med sin utrolig sterke stemme bukter seg høyt og lavt gjennom de ulike registrene, også følelsesmessig. Fra den smått forførende singelen «Truth Wide Open» og «Animal», som begge er moderne r&b som lener seg rytmisk tungt på tradisjonene, til den nesten Aurora-kraftfulle «Independence» og den raskere og mer funky «Playing With Fire». Og overalt finnes det eksperimentelle og lekende rytmiske omveier og instinktive innslag, ofte forsterket gjennom bidragene fra gjestende slampoet og sanger Sarah Camille, som deklamerer bruddstykker og tekster både på norsk og fransk.

Essensen fra det hele bunner ut i et album hvor Beady Beady både gjennom komposisjonene og tekstene utfordrer instinkter, lyster og dragninger, også mot det forbudte og det grensesprengende. Beady Belle 20 år etter gir oss en utfordring ved å levere en plate som ikke er en striptease for underholdningens skyld, snarere er «Nothing But The Truth» nakent, unyansert og enkelt, for å låne hennes egne ord. Og den utfordringen tar vi på strak arm.


Nyeste fra Dagsavisen.no: