– Jeg har ikke telt hvor mange gitarer vi har, men sikkert tretti. Alle er i bruk

– For min del har det at jeg vokste opp med musikk hatt enormt mye å si. Men det er noe jeg har skjønt gradvis.

Det sier Bigbang-artisten Øystein Greni (47) til Dagsavisen. Hjemme i stuen sin på Grefsen sitter han sammen med sin far Thor Sigbjørn Greni (73) og sin datter Julia Greni (18). Fremfor oss sitter tre generasjoner musikere. I årets sesong av TV 2-programmet «Hver gang vi møtes», er Øystein en av artistene som skal hedres og tolke andres låter. I programmet har både faren Thor og datteren Julia dukket opp.

Thor Greni grunnla og var vokalist i det legendariske bandet Undertakers Circus, som er mest kjent for sitt debutalbum Ragnarock. Undertakers Circus var et av de første norske bandene som sang på norsk, og flere av låtene deres hadde politiske budskap.

Øystein Greni startet bandet Bigbang i 1992, som for alvor slo gjennom i 1999 med albuet «Electric Psalmbook». Albumet inneholder flere av Bigbang sine mest kjente låter, som Wild Bird og Someone Special. Øysteins ekskjæreste og moren til Julia, Maria Orieta, er også artist.

Etter mye arbeid og finsliping, har også 18-år gamle Julia Greni nå debutert musikalsk. I slutten av januar slapp hun sin første EP «Fieldmoment». Både farfar Thor og pappa Øystein har bidratt underveis i prosessen.

Gitarer i regnbuespekteret

Lyseblå himmel og sterk sol fyller toppen av Grefsen en tirsdag i februar. Veien opp til Greni’s hjem er glatt som følge av sola, men frykten for glattisen varer ikke lenge, for mot oss kommer Øystein Greni med en bøtte av grus som han heller nedover brattbakken. Vi må være forsiktig, sier han, dette er farlige greier.

Det er ingen tvil om hva som er lidenskapen til gjengen som fyller det tre etasjers store huset på Grefsen. Langs veggene henger det gitarer i hele regnbuespekteret. I stua står det både piano, keyboard og et trommesett, og de tradisjonelle bokhyllene er fylt med vinyler og CD-plater.

– Jeg har ikke telt hvor mange gitarer vi har, men sikkert tretti. Alle er i bruk, sier Øystein, som står på kjøkkenet og lager kaffe. Et skikkelig retrokjøkken som ikke er rørt på femti år. Øystein kjøpte huset, som har utsikt utover byen, i 2013. Herfra tar det ham femten minutter på sykkel til sentrum, og ti minutter til skogen. Balkongen utenfor stua snekra han sjæl, da naboen skulle kaste noen planker.

– Kom inn, kom inn! Julia er i dusjen og fatter'n kommer straks, sier han før han roper opp til datteren sin at besøket har ankommet.

Øystein beklager rotet, og begrunner det med at han skal til LA dagen etter for å ferdigstille det nye albumet til Bigbang. I LA har han et hus og et studio. Dit drar han alltid for å spille inn musikken sin.

[ Portrett med Øystein Greni – norsk noir (+) ]

Musikk i hjemmet

Thor Greni er ikke det første musikkgeniet i grenen av Grenier. Da han vokste opp, sang alle onklene, tantene og besteforeldrene hans. Både profesjonelt i kor, og privat, i bursdager og andre festlige anledninger. Faren hans ble invitert av komponisten Knut Nystedt til å prøvesynge i den norske operaen. Det valgte han å takke nei til, for han hadde fått plass som elektrikerlærling i Lillestrøm og tenkte at det var et tryggere valg.

– Den gangen, rett etter krigen, var det ikke veldig mange i Lillestrøm, hvor jeg vokste opp, som levde av å synge og spille. Det var sjeldent og forbeholdt borgerskapet i hovedstaden, sier Thor Greni.

Men musikken var der hele veien gjennom Thor sin oppvekst. Da han begynte på skolen og oppdaget at ikke alle sang, skjønte han ingenting, for det trodde han var noe alle drev med. Musikkgleden videreførte han til egne barn: Taran og Øystein. Allerede i seksårsalderen lærte Øystein å spille gitar. Også han trodde det var noe alle barn gjorde. Han ble tatt med på bandøvelser og var med å spille konserter fra han var åtte år gammel. Øystein, som har vært frontfigur i Bigbang i nå 30 år, vokste nærmest opp med å være livemusiker. Det var på grunn av Thor Greni og hans venner at det alltid var musikk rundt ham.

Åtte år gammel ble Øystein intervjuet av Halvsju, TV-programmet som nå er historie. De spør ham om han har tenkt å følge sin fars fotspor og bli musiker, og svaret var tydelig.

– Neinei, jeg skal bli strengeinstrumentmaker og reparatør, svarte jeg. Jeg hørte alle skrekkhistoriene om kompisene til pappa, som var musikere og fikk skattebaksmeller og hadde dårlige liv, sier Øystein.

Han stålsatte seg på at musikken skulle forbli en hobby, men fortsatte gjennom årene å legge mye tid og arbeid i det. Da Bigbang slo gjennom, i 1999, studerte Øystein mellomfag i litteraturhistorie på Blindern i Oslo. Etter gjennombruddet tok han permisjon fra studiene for å turnere, han skulle bare sjekke det ut.

– Jeg har egentlig fortsatt permisjon. Jeg skal tilbake til studiene og gjøre noe ordentlig, det tar bare litt tid, for musikken bare fortsetter og fortsetter, sier Øystein og smiler lurt.

[ Resa Saffa Park klar med ny EP: – Ingen kan ta fra meg hva jeg har følt og tenkt ]

Gitarsjalusien

25. januar døde plateprodusent Nils Bjarne Kvam, en av Thors nærmeste venner gjennom årene og en nær musikerkollega av både Thor og Øystein. Dagen før Dagsavisen møter Grenifamilien, ble Kvam bisatt. I begravelsen sang Øystein en av favorittene i Bigbangs repertoar, «Long distance man», en engelsk versjon av «Nettenes prinsesse», som var en av Undertakers Circus sine mest populære låter.

– Da Nils startet plateselskap, gikk han konkurs og hadde masse trøbbel. Det samme hadde datidens store musikkhelter, Åge Aleksandersen og Jahn Teigen. Bandet og musikk-karrieren min begynte som en hobby og ble plutselig en arbeidsplass for mange mennesker.

Det er først mye senere at Øystein har skjønt at det å vokse opp med musikk så nært som han selv gjorde, ikke er vanlig.

– De fleste andre som spiller i band eller holder på med musikk begynner med det når de er rundt 18 år. Da jeg var 18 år hadde jeg på en måte allerede hatt en karriere. Jeg ser jo at det gir masse fordeler, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg har vokst opp med musikk så nært, sier Øystein før han snur seg mot datteren:

– Hva tenker du, Julia? Hvordan har det vært for deg?

I episoden av «Hver gang vi møtes» hvor Øystein skal hedres, dukker nemlig datteren Julia opp på skjerm, hvor hun blant annet forteller om minnene hun har av at hun sovnet i gitarkassa mens foreldrene hennes øvde og reiste rundt med musikken.

– Jeg er helt enig med deg, pappa, i at det å vokse opp med musikk har nesten alt å si. Men i mitt tilfelle har interessen for musikk kommet litt brått, og ikke vært der like jevnt som den var for deg gjennom din oppvekst, svarer Julia på farens spørsmål.

Frem til hun begynte på videregående, syntes hun det å ha to musikerforeldre var litt slitsomt.

– Du og mamma var så sykt glad i musikk og dere holdt på med det hele tiden. Det stjal oppmerksomheten vekk fra meg.

– Vi har en teori i familien om at Julia opplevde gitarsjalusi. For på fanget, hvor hun følte at hun skulle være, var ofte gitaren, sier Øystein.

Andre bein å stå på

Thor blir engasjert av Øystein og Julia sin prat om gitarsjalusien, og hopper inn for å legge til at han selv var litt engstelig en periode.

– For da vi hadde bursdager, så satt Maria og Øystein og klimpret på gitaren, og da sa Julia: «Mamma og pappa, legg bort gitaren, nå er det bursdag!».

– Ja, så da tok du gitaren, pappa, legger Øystein til. Det får hele gjengen til å le.

Julia går nå sitt siste år på medier og kommunikasjon på Elvebakken videregående skole i Oslo. Foreløpig er ikke planen hennes å kun drive med musikk.

– Jeg er superheldig og har mye lagt til rette for å kunne ha det som en dødsbra hobby. Musikk er den største lidenskapen jeg har, men jeg vil ikke si at jeg satser, sier hun.

Den ferske EP-en hennes ble godt mottatt. Hun fikk tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente, men også fra flere produsenter som ønsket et samarbeid. Julia er opptatt av å teste ut det å bli god på noe som ikke alle i familien hennes allerede kan, og musikken hun lager er av en helt annen sjanger enn hennes forgjengere.

– Jeg tror det er bra å ha flere bein å stå på, og vil derfor studere noe annet, sier hun.

Til høsten skal hun søke seg inn på grafisk design på Kunsthøgskolen i Oslo.

[ Popmusikkens gylne middelvei (+) ]

Spaca i LA

Julia Greni vokste opp i LA med to engasjerte og aktive musikerforeldre som turnerte rundt i statene. Der bodde familien på tre de første to årene av Julias skolegang, før foreldrene skilte seg og hun begynte på skole i Oslo.

– Jeg tror jeg var litt spaca på den tiden, sier hun.

Noe alle barn i LA er, mener Øystein. Men Julia husker årene i LA som bra. Hun husker at foreldre øvde innmari mye, men har ingen vonde minner av at Øystein var mye borte.

– Det var du egentlig ikke heller. Ikke veldig mye, men litt, sier hun og ser på faren sin.

– Jeg var veldig mye hjemme når jeg først var hjemme. I den perioden ble jo bandet enige om at vi ikke skulle turnere så mye som man egentlig måtte for å bli store i USA. Vi hadde alle barn og ville ha et liv. Det er jeg veldig glad for nå. Vårt forhold er bedre enn suksess i USA. Det er det ingen tvil om, sier han til datteren sin.

Noen ganger ble Julia henta i barnehagen av foreldrene, som kjørte ut til Malibu og tilbrakte resten av dagen på stranda. Det er et godt minne, sammen med de mange fine solnedgangene og foreldrene som satt og spilte gitar på terrassen. Men å flytte fra Amerika til Norge og begynne på norsk skole, ble en brå overgang for Julia.

– I hvert fall sosialt. Jeg var jo spaca, og ganske dårlig i norsk. Jeg kunne ikke lese, så jeg bare improviserte ut ifra bildene i bøkene, høyt i timen.

Hun er ikke alene om å le av å se tilbake på de første skoleårene i Norge. Thor, som sitter på andre enden av sofaen, må holde seg for å ikke avbryte barnebarnet.

– Dere lot meg fantasere så mye. Jeg bare fant på masse greier hele tiden, sa at jeg egentlig var halvt kattemenneske og hadde bodd litt i kloakken. Alle jentene som jeg prøvde å bli venn med synes jeg var kjemperar i begynnelsen og løp fra meg i friminuttene.

Allsang på kjøkkenet

Øystein husker Julias første skoleår i Norge som tøffe. Han og Maria var nyskilt, og Øystein bodde fortsatt i LA, reiste fram og tilbake og hadde nesten alltid jetlag. Av den grunn ble han avhengig av sovetabletter, og når han ikke fikk de, kunne han bli skikkelig sinna.

– Det var ikke så bra, sier han.

Men Julia er takknemlig for oppveksten sin, for at den begynte i USA, med en helt annen kultur, da hun var i en alder hvor hun tok inn mye av det som skjedde rundt henne. Også er hun glad for at hun fikk de viktigste skoleårene i Norge.

– Jeg har lyst til å dra tilbake til LA når jeg blir ferdig med videregående og se om det fortsatt er like gøy som jeg husker at det var, sier hun.

Det hender titt og stadig at de tre Greni-generasjonene spiller musikk og øver sammen, prøver å finne fram til de rette stemningene og synge der det treffer. Det blir Dagsavisen vitne til når familien skal fotograferes på kjøkkenet og Øystein begynner å klimpre på gitaren. Det tar ikke lange tiden før tempoet øker og hele gjengen begynner å synge.

– Nå må dere snart gå, hvis ikke kommer vi bare til å fortsette, sier Øystein.

[ Ny sesong: «Hver gang vi møtes» forandrer det norske musikklivet ]

Bestevenner på jobb

I arbeidet med den ferske EP-en til Julia, har hun hatt flere samtaler og gjennomganger med både Thor og Øystein. For Øystein var det lærerikt.

– Du viste meg akkurat hvordan det skulle være, og jeg prøvde meg fram på gitar. Det var forholdsvis enkelt, men allikevel veldig avansert rytmisk, men du hadde kontroll. Jeg tenkte bare at dette er veldig sunt for meg, her lærer jeg masse, sier Øystein til datteren.

– Jeg synes det er hyggelig å jobbe sammen. Du er jo en skikkelig bestevenn, i tillegg til å være pappa. Så det er som å være bestevenner på jobb.

Hun trenger ikke fullføre setningen en gang før Øystein bekrefter at det er veldig gjensidig.

– I går som de fleste andre dager, satt jeg og spilte gitar, og stort sett er det jo bare tull. Du klagde litt, for det var ikke noe middag. Så da satte jeg på potetene, men mens de kokte hadde jeg ti minutter til å spille på kjøkkenet, også plutselig: wow, der kom det noe bra, liksom. Så jeg tok opp et lite riff på telefonen.

Etter middagen ba han Julia høre gjennom riffet.

– Og så satt vi og spilte og lagde musikk. Julia er dritbra på vokallinjer, sier Øystein.

Ansvarsfølelsen

Øystein Greni føler et stort ansvar overfor egne musikalske prosjekter. Det vet han at andre kan oppleve som krevende.

– Men jeg kan ikke si at dette var et bra trommebrekk, fordi jeg synes personen er hyggelig. Det går ikke, for da dreper jeg låten. Det er litt alvorlig, faktisk. Man må bry seg, sier han.

Holdningen hans er derimot en annen hvis prosjektet eller låten ikke er hans egen.

– Da vet jeg veldig godt at her er det en låtskriver eller produsent som vet hvordan de vil ha det. Da tenker jeg bare på hvordan jeg kan hjelpe vedkommende å komme dit de skal.

Årets sesong av «Hver gang vi møtes» har samla åtte veldig forskjellige artister. Øystein Greni opplevde deltakelsen som gøy, men også veldig skummel.

– Jeg måtte prøve å lage tolkninger som er gøy å høre for de som har laget låtene, men også gjøre noe som jeg selv synes er så fint som mulig. I noen av tilfellene gikk det veldig bra, synes jeg. Andre ganger var det vanskelig. Men vi hadde alle en veldig «dette er for laget»-innstilling. Jeg likte det, sier han.

At de sju andre artistene også skulle tolke hans egne låter, synes han ikke var skummelt. Han var bare glad for at de hadde brukt tid på låtene hans.

– Det er noe som heter «you can’t kill a good song». Man kan lage en dårlig versjon, men hvis låten er veldig bra, kan den ikke ødelegges, skyter pappa Thor inn.

[ Paal William (26): – Jeg var ensom og redd gjennom hele skoleløpet (+) ]

Brutalt demokratisk

Øystein har behov for å gi faren sin kred for innspillene han til stadighet kommer med.

– Han kommer inn med all sin erfaring og ber meg prøve noe. Først blir jeg kanskje litt sur, men så skjønner jeg at det er kjempebra. Pappa har jævlig peiling, sier han.

Det er ikke lenge siden Øystein og Thor jobbet sammen i studio, og Thor kom med et forslag til refreng. «Dette funker ikke», ble responsen. Men etter å ha sovet på det ringte Øystein sin far opp igjen. Han hadde bestemt seg for å bruke refrenget.

– Å bygge opp en muskel til å ta imot innspill og tørre å komme med noe, er viktig, sier Øystein.

– Og det er ikke så lett når det er familiemedlemmer, legger Julia til.

– Samkomponering er utrolig nært, og man må tørre å gå nært, for det er så personlig, sier Øystein nikkende.

Han tror musikkbransjen aldri har vært bedre enn den er nå. Før var den delvis forbeholdt privilegerte barn som han selv, som hadde mye musikk tilgjengelig. Nå er det tilgjengelig for alle.

– Det er brutalt demokratisk, men den demokratiseringen er utelukkende bra, tror jeg.

– Brutalt demokratisk er et bra uttrykk, Øystein. For det er veldig mye dårlig musikk der ute nå, men også veldig mye bra. I dag slippes folk til som plateselskaper aldri hadde sluppet til tidligere, legger Thor til.

Kultursnobber

Øystein kaller seg selv et hipsterbarn. Gjennom oppveksten fikk han beskjed om at han ikke skulle høre på artister som Kiss og ABBA, for det var bare dritt. Sånn er det ikke lenger.

– Har jeg noen gang sagt at ABBA er dritt? sier Thor spørrende.

– Selvfølgelig har du det, svarer Øystein lurt. Men i dag har vi artister som i den estetikken jeg har vokst opp med, har dårlig smak og er kompromissløst folkelige, men de har store karrierer og det er masse folk som liker det. De hadde ikke sluppet til før, fortsetter han.

Det er plass til alle, understreker Øystein, som etter «Hver gang vi møtes»- deltakelsen har fått meldinger fra TIX-fans i Canada og Tyskland som nå elsker Bigbang.

– Hvis man er litt redd, tør man ikke innrømme at enkel musikk treffer deg. Sånne kultursnobber har ikke skjønt det. Too bad for them, sier Thor.

– Hva med deg, Julia? Har du blitt kresen av å vokse opp med profesjonelle musikere rundt deg?

– Jeg har fått tilgang til masse kul, sær og interessant musikk. Men dere har oppdratt meg til å være opptatt av de verdiene som popmusikk også har, og vist meg den enorme respekten man skal ha for musikk. Så jeg er ikke kresen når folk setter på hitlister. Jeg synes det er superspennende hva det er som gjør at en låt blir en stor hit.

[ Læreren nektet å si «hen», eleven får 150.000 i erstatning ]

Favorittlåten

At musikkgleden har blitt videreført i mange generasjoner Greni, er til glede for dem alle. Men Øystein understreker at det heller ikke hadde gjort noe dersom Julia ikke var interessert i musikk.

– Det er en glede i å se at ungen din fungerer og nyter verden, og en av de kule tingene som finnes i verden er musikk. Men det at Julia er den hun er, er det som betyr noe.

– Men så har det et praktisk fordelaktig element. Jeg kan rettferdiggjøre å kjøpe et elpiano, som jeg egentlig er litt for dårlig på, fordi det er bra for ungen, sier han.

Det får pappa Thor til å le høyt. Da han vokste opp, og det var diskusjoner om politikk rundt bordet som kunne bli litt heftig, sa onkelen Kåre, hans største barndomshelt: Nei, gutter, nå tar vi fram gitaren. Nå er det slutt på politikken. Så begynte de å synge Prøysen og svenske rallarviser. Barna satt med lange ører og hørte på. Alle familieselskaper ble avsluttet med musikk.

– Det er veldig hyggelig at den musikkgleden har blitt videreført. Jeg hadde egentlig ikke forventa noe annet, sier Thor.

– Når vi samler familien, migrerer folk i løpet av kvelden ut i stua og begynner å spille, sier Julia.

Øystein ser tenkende ut og kommer på et eksempel som viser at musikkinteressen også kan være genetisk. Den første låten han fikk skikkelig interesse for, var «Hit the road Jack» av Ray Charles. Den spilte Thor for ham på vinyl da Øystein var tre-fire år gammel. Den dag i dag får han den samme følelsen hver gang låten kommer på.

– Da vi bodde i LA og Julia var tre-fire år gammel, kom plutselig den låten på radioen. Julia fikk akkurat samme reaksjon som jeg fikk da jeg var på hennes alder.

Øystein løp bort til naboen, som hadde masse vinyl, og fikk låne en Ray Charles-plate. Julia ville høre den igjen og igjen.

– Noe er nok genetisk. Når jeg spiller med søsteren min, pappa eller Julia, så trenger vi ikke snakke i forveien, vi bare skjønner hva vi skal gjøre. Jeg kan ha spilt med folk i tretti år, og vi har ikke den samme forståelsen. Det er nok noe med slekta, sier han.