Nye takter

La meg være ung, sang Wenche Myhre. Hun har fått det som hun ville. Nå er hun 75

Wenche Myhre fyller 75 år 15. februar. Hun har vært en av Norges fremste artister i 62 av disse årene, og er klar for store jubileumskonserter.

Bilde 1 av 4

I forrige uke skrev vi på disse sidene om 75-årsdagen til Ole Paus. Denne uka er det Wenche Myhres tur. I tillegg til å være jevngamle er bindeleddet mellom de to at Paus skrev den norske teksten til «Når jeg blir 66», denne feiringen av å bli voksen nok til å gjøre som man vil. Riktignok virker det som om begge to har gjort som de ville mesteparten av karrieren. Nå ser Wenche Myhre fram til jubileumsshow i Oslo Konserthus, og lager et helt nytt album for det tyske markedet, der hun har vært større enn de fleste her hjemme er klar over.

Wenche Myhre under åpningsseremonien for VM i skiskyting på Universitetsplassen i Oslo i 2016.

Da Wenche Myhre fylte 70, det var vel, la meg regne litt, fem år siden, klarte vi så vidt å trenge oss ned på et ledig sete på Popsenteret, der hun skulle ta oss med tilbake til det hektiske livet på 60-tallet. Et par hundre forventningsfulle tilhørere var allerede på plass, uten at hun skulle synge en eneste tone. Hun viste seg å være like underholdende som forteller, om 13-åringen fra Kjelsås som ble Norges store popyndling. Historien er nesten er for god til å være sann, men var lett å dokumentere med en lang rekke gamle presseklipp på storskjermer ved siden av henne. Wenche Myhre var så populær at fanklubben hennes klarte å samle inn nok penger til å åpne en barneklinikk på Gaza-stripen.

– Jeg har vært med på så mye at tingene fletter seg inn i hverandre. Jeg synes det er vanskelig å nevne noe som er viktigere enn det andre, sa hun da vi traff henne før en stor utstilling på popmuseet Rockheim i Trondheim 2011.

Wenche Myhre fikk sitt første gjennombrudd på en talentkonkurranse på Chat Noir i 1960. Hun hadde meldt seg på uten å få respons, men Randi Hultin, som hadde hørt henne synge med farens orkester under et arrangement i Oslo Malerklubb, tok affære. «Hun er et unikum, hun har både stemme og mimikk», mente Hultin, gjenfortalt i hennes egen selvbiografi «I jazzens tegn». 13 år gamle Wenche fikk være med til slutt, på bursdagens sin attpåtil, og vant konkurransen. En platekontrakt var premien, og sånn kom hennes første singel ut. «Åh, det er søndag». En jublende glad oversettelse av Don Gibsons nitriste countryklassiker «Oh Lonesome Me». Om man snakker om å gjøre coverlåter til noe helt annet enn originalen må denne ta prisen. Singelen ble presset i 500 eksemplar, og skal ifølge den offisielle historien hovedsakelig ha blitt solgt til slekt og venner. Etter fire singler til fikk hun et gjennombrudd med «Katta vår» i 1962. I 1963 hadde hun fire singler på listene.

Portrett av Wenche Myhre i 1968.

Wenche Myhres største suksess kom i Melodi Grand Prix i 1964, der hun bare kom på fjerde plass. Men «La meg være ung» gikk helt til topps på salgslistene. Den er blitt hennes fremste kjenningsmelodi, og står igjen som et symbol på karrieren hennes 58 år senere.

«La meg være ung» kom på 6. plass i Nye Takters kåring av Norges nye nasjonalsanger i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Den var en gledestrålende beskrivelse av den nye tida som 60-årene brakte med seg. Egil Monn-Iversens arrangement hadde store Phil Spector-tendenser og entusiastiske, tidsriktige «yeah yeah yeah»-rop fra et kor som forsterket gløden fra 1964. «Du som ikke forstår/du som samler på år/du som tramper og trår/på den vei som er vår/du er tung», sang en sprudlende Wenche Myhre.

Men i finalen i MGP i 1964 sang hun også «En god gammel firkantet vals», som kom på tredje plass. Altså foran «La meg være ung». Her lengtet hun (eller kanskje helst komponistene Alfred Næss og Einar Schanke) til den gamle musikken, før vi fikk «bippi bop», «ti-på-topp», «sinnssvake vrikk» og «jazz spilt på bilhorn og luftmadrass», for ikke å snakke om «rock, og da hadde vi mer enn nok». Kontrasten til «La meg være ung» var stor. Samtidig hadde 17-åringen også en sang på hitlistene som het «Jeg går på skole». Der hun sang om å bli tilbudt platekontrakt, men erkjenner at «jeg må på skolen/den må komme først og sist/Jeg får ingen eksamen som plateartist «.

Bortsett fra «La meg være ung» tilhørte Wenche Myhre den forrige slagertradisjonen. Hun var ikke en del av den nye beatmusikken midt på 60-tallet. Hjemme hos oss var det lillesøsteren min som hørte på Wenche Myhre. Jeg gikk ikke på konserten hun hadde sammen med Ivar Medaas og Dizzie Tunes i hjembyen min i 1966. Jeg sparte sikkert pengene til en singelplate, og syntes ikke dette var det nye store. Dagen etter, da alle snakket om den store begivenheten, for ikke å snakke om nå, angret jeg . Men jeg var på kaia da de forlot byen med Hurtigruten. Wenche Myhre sto og vinket fra båten, der var det minst like mange der som da The Pussycats ikke kom til byen med Hurtigruten året etter, og om det ikke helt var Beatles-tilstander var det et oppstuss man ikke glemmer.

Wenche Myhre sang "Vinter og sne" da det var VM på ski i Oslo i 1966.


Like etter dette ga Wenche Myhre ut en av sine flotteste singler, en versjon av Stevie Wonders «Love A Go-Go», spilt inn sammen med Club 7s soulhelter The Sapphires, men det var dessverre ikke en retning som ble fulgt videre. Dette ble faktisk hennes siste hit på fem år, fram til et isolert comeback med «Jeg og du og vi to» i 1972, og «Vi har en tulle med øyne blå» med Titten Tei og Dronning Sonja i 1976, til inntekt for prinsesse Märtha Louises fond for barn med funksjonshemning.

Når vi nå brukte ordet comeback om Wenche Myhre gjelder det i høyeste grad bare i forhold til den norske salgslista for singelplater. Hun har nemlig alltid vært til stede. «Die Wencke» forsvant til Tyskland i en periode, med et litt ombokstavert fornavn. Når det snakkes om norsk suksess i utlandet er det som oftest USA og Storbritannia som er målestokken, men det tyske markedet var større en det britiske, og her ble «die Wencke» kåret til den mest populære kvinnelige artisten i 1967 og 1968 av leserne av bladet Bravo. Hun ble også stor i Sverige, spesielt i showene sammen med Povel Ramel. Siden har hun vært mer en underholdningsartist enn en popstjerne, men utstrålingen har alltid vært den samme.

Jubileumskonsertene som skulle gått av stabelen i Oslo Konserthus lørdag måtte utsettes av pandemiske grunner, siden det dreier seg om en stor produksjon, med orkester under ledelse av hennes samboer Anders Eljas, som på 70-tallet spilte tangenter i ABBA. Nå gjør hun i stedet to konserter samme sted 21. mai. I sommer opptrer hun med en rekke show i Sandefjord, og til høsten er det en ny turné. «Min musikk den er ment for meg» sang Wenche Myhre i 1964. Det kan det ikke være noen tvil om.