Pongo er klar for å møte verden: – Jeg trengte en revolusjon i livet mitt

– I Afrika tror vi at alle utfordringene vi opplever i livet skyldes folk med negative holdninger og innstillinger, av misunnelse og trang til å holde andre nede. Vi kaller dem «bruxos», alle dem som bryter ned motivasjonen din, sier Pongo fra Angola og Portugal, eller Engracia Domingos da Silva som hun egentlig heter.

Torsdag kveld spiller hun på et fullsatt Blå under Oslo World, og hun vet hva hun snakker om av erfaring. I dag er hun en av de mest lovende europeiske navnene i internasjonal sammenheng, på god vei til å bli en ny Rosália, men allerede for noen år tilbake var hun på vei mot stjernene. Da også som et fyrverkeri av en vokalist, i front for et bandet Buraka Som Sistema som sprengte seg ut av Portugal og bestemte seg for å ta styringen over musikken hun brakte med seg inn i bandet. Som hitlåten «Kalembe (Wegue Wegue)», som har et tosifret antall millioner avspillinger på YouTube alene.

– Jeg kjempet for rettighetene mine, men det var vanskelig. Jeg kjente ikke bransjen, jeg var ung, svart og kvinne. Det var hardt. Jeg bestemte meg for å gå solo, men brukte lang tid på å skjønne at de hindret meg i å vokse på egen hånd. I dag vet jeg man trenger tid i bransjen til å skjønne mekanismene og vite hvem man skal jobbe med.

[ Oumou Sangaré tok temperaturen på samtiden da hun i akustisk tapping åpnet årets Oslo World (+) ]

Stanset av pandemien

Mens de tidligere bandvennene vokste seg enda større, ble Pongo være igjen i Lisboa, og livnærte seg på vaskejobber mens hun fortsatte å lage musikk. Akkurat i det hun skulle lansere solokarrieren på ny, med EP-en «UWA», kom pandemien, og med den en ny realitetsorientering.

– Jeg ble så deprimert at jeg gikk ned i vekt og hadde det ikke godt med meg selv, og jeg innså at jeg trengte en energiboost og en revolusjon i livet mitt. En dag på begynnelsen av 2020 hadde jeg fått nok. Jeg kommer fra en kultur der uansett hvor svart det ser ut, så overlever vi ved å mønstre all den positive energien vi kan. Jeg bestemte meg for å gi ut «Bruxos» og den tok av umiddelbart, sier Pongo til Dagsavisen.

«Bruxos» er en tittel som man med litt fantasi kan si er det angolanske ordet for janteloven, bare med en enda mer negativ klangbunn. Hun ga den ut midt under pandemien i den perioden da pendelen svingte fra håp til nederlag ettersom den ene smittebølgen.

– Jeg fikk rett, og tilbakemeldingene fra hele verden viser at alle har behov for å komme seg opp fra sofaen og bli fylt av energi, sier Pongo.

[ Disse konsertene bør du sjekke ut på oslo World 2021 ]

Kuduro fra Angola

Hun får det til å høres lett ut, uten at det nødvendigvis er slik. Musikken hennes er som å gå rett inn i et party, hvor den angolanske musikktradisjonen kuduro, en blanding av tung perkusjon og elektronika iblandet zouk og soca, dominerer et hypermoderne poplandskap som ikke minst innebærer å danse. Men den har en alvorlig undertone.

– Det er fusjon av alle mulige musikksjangre og kulturer, og når jeg deler min musikk er det for å kunne fortelle min historie, om kultur, nostalgi, alt vi husker og alt vi savner, alt som gjør at vi må kjempe for friheten vi har rett til, retten til «luta», som vi sier. Musikken representerer noe autentisk, og for meg er den en måte å reise i sinnet på, og jeg håper at også de som hører den opplever følelsen av å reise, sier Pongo.

For henne er alle reiser og energien hun henter fra omgivelsene forbundet med barndommen. Sammen med foreldre og søsken flyktet hun fra borgerkrigen i Angola da hun var åtte år gammel, uten mulighet til å si farvel til verken familie eller venner.

– Jeg husker alt fra tiden i Angola, og når du er barn har du heldigvis evnen til å se gull og skjønnhet selv når du står midt i skitten. Minnene fra barndommen har hjulpet meg å overleve, til å utstå hindringer rundt immigrasjon, rasisme og til å takle problemene foreldrene mine og søsknene mine har hatt med å skape oss selv et godt liv. Vi forlot Angola i begynnelsen av 2001 da situasjonen var på sitt verste, og vi flyktet i all hemmelighet, sier hun.

Tårene er aldri langt unna når Pongo snakker om barndommen, og rett som det er stanser taleflommen.

– Det er mennesker som bruxos som gjorde at vi måtte dra. Vi lot som vi skulle i et fint selskap og kledde oss i våre beste søndagsklær, men sannheten var at vi måtte ut av landet. Alle fortjener å ha muligheter, til å være fri, gjøre og mene hva man vil og til å reise hvor man vil.

[ «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et kampskrift på vegne av oss alle (+) ]

Barndommens gate

– Jeg har ikke sett vennene mine siden jeg måtte reise. Jeg er 29 år, og som meg er de ikke barn lenger, men jeg håper å kunne reise tilbake en dag. Det jeg vet er at de og andre i Angola lytter til musikken min, i likhet med angolanere verden over som følger med på hva jeg gjør med vår felles kultur, sier hun, og forteller at sangen «Kalembe (Wegue Wegue)», altså verdenshiten hun fikk for noen år tilbake med kollektivet Buraka Som Sistema, er basert på hennes egne barndomsminner.

– Den kommer fra da vi lekte i gaten jeg vokste opp i, når vi hadde dansekonkurranser og lignende med rivaliserende gater og slo hverandre ut, så ble de ordene og melodien til. Det var en seierssang, men vi visste ikke at det vi gjorde var å komponere musikk ut fra alt og ingenting, ut fra impulser vi plukket opp. Dette har fått meg til å innse at barndomsminnene blir viktigere og viktigere, også når det gjelder å være en god voksen og en god forelder.

Hun begynte å lage musikk først i 15-årsalderen, men vokste opp i en musikalsk familie, eller snarere en dansende familie, der særlig faren i ung alder hadde vært noe av en kjendis. Det var tradisjonsmusikk fra Angola, og zouk fra Kongo, og det var ikke minst Bonga, den store stjernen fra Angola som hun så første gangen i hjemlandet da hun var fem år gammel. Hun lærte seg å danse akkurat som danserne han hadde med seg.

[ Stian Carstensen lar eldgamle musikalske tradisjoner danse med hjernevinningene så følelsene formelig flommer over  ]

Brakk begge beina

– Jeg bestemte meg for å bli danser for Bonga når jeg ble stor, og livet er merkelig på den måten at en dag møtte jeg Bonga da vi spilte på den samme festivalen i Sveits, og jeg løp bort til han for å fortelle hvor stor fan jeg var og at jeg hadde drømt å danse i hans band. Men jeg fikk ikke fram et ord! Han roste meg for prosjektet mitt, og alt jeg fikk gjort var å mumle takk!

Pongo ler så hun nesten triller av sofaen, like emosjonelt oppstemt som hun var nedstemt et par minutter før. Og det er ikke gitt at hun danser og synger i dag. Da hun var tidlig i tenårene brakk hun begge beina stygt i et fall. Legene trodde ikke hun ville kunne gå normalt igjen.

– Å bli fortalt at man ikke kan gå igjen er hardt, og musikken mistet betydning for meg helt til en dag da jeg var på vei til fysioterapi og så en gruppe afrikanske gutter fra samme getto som meg som danset og sang på togperrongen. Jeg kjente dem ikke fra før, men de danset kuduro fra Angola og jeg kunne ikke slutte å se på dem. Jeg kom tilbake dag etter dag til samme tidspunkt bare for å få et glimt av dem, og en dag ropte de til meg at jeg måtte bli med. Jeg gikk på krykker og skjønte ikke hva de mente, men jeg lot meg overtale, kastet krykkene og begynte å danse, sier hun.

– Det var pur glede, frihet. Jeg danset til jeg glemte smertene.

Ny start

For å gjøre en lang historie kort ble hun en del av gruppen som opptrådte i gettoene rundt Lisboa, i nabolag Pongo beskriver som belastede og farlige. Hun holdt dansen skjult for foreldrene og fortalte at hun skulle gjøre lekser hos venner og lignende historier, men ble selvsagt oppdaget.

– Faren min var fra seg, ringte rundt til familie og venner i Angola og sa at jeg var blitt en del av en stor gangstergruppe og visste ikke hva han skulle gjøre. Men han ble stolt av meg da det ble penger og store inntekter ut av det, sier hun.

Inntektene kom etter at stemmen hennes ble oppdaget i et enkelt studioopptak som dansegruppen gjorde, av den da allerede godt etablerte Buraka Som Sistema fra Lisboa-forstaden Buraka. De hadde mistet vokalisten sin midtveis i en turné, og 15-årige Pongo fikk jobben etter mye dragkamp med foreldrene. Samtidig begynte hun å skrive musikk, som låten «Kalembe (Wegue Wegue)» som gikk til topps på hitlistene i Sør-Europa og ble en klubbhit verden over.

[ Klassisk musikk blir som ny med sangeren Tora Augestad og hennes fremragende band Music for A While (+) ]

– For meg har nedstengningen gjort behovet for å revolusjonere livet mitt enda sterkere. Barndommen min har alltid vært den viktigste inspirasjonen når jeg lager musikk, men under pandemien har det å lage musikk og dele musikk blitt en påminnelse om at du ikke er alene i slitet, men at vi er sammen om dette og må utkjempe disse kampene sammen. Og akkurat nå, mens jeg er i Oslo, lanseres den nye versjonen, min versjon av «Wegue Wegue». Nå er jeg endelig fri, sier hun.

– All kamp starter i hjemmet, i barndommen, og all politikk også starter derfor med foreldrene som utgangspunkt. Alt jeg gjør, alt vi gjør som har med oppvekst, utdannelse, sosiale kår og oppdragelse å gjøre, starter med foreldrene som utgangspunkt. Det er den visjonen jeg har og som gjør at alt jeg komponerer har en mulighet til å i det minste forandre noe.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen