Nye takter

Iron Maiden går fra himmel til helvete på albumet «Senjutsu»

Iron Maidens nye dobbeltalbum «Senjutsu» er høstens beste overraskelse fra et band som vet hva det vil si å dra til Helvete og tilbake igjen.

Iron Maiden «Senjutsu»

5

Iron Maiden

«Senjutsu»

Parlophone/Warner

Slippes 3. september

Neste års ubestridte toppnavn på Tons of Rock-festivalen i Oslo kommer med et monumentalverk i ryggen når verden forhåpentligvis åpner for de store folkemassene. «Senjutsu» er ikke proppet med nye allsang-hits, i den grad et band som Iron Maiden skulle behøve det etter sjangerdefinerende album som «The Number Of The Beast» og «Powerslave». I stedet er «Senjutsu» et uhyre ambisiøst album så vel tematisk som musikalsk, hvor bassist og bandgrunnlegger Steve Harris har gitt seg selv frie tøyler til å skape en kompleks og blytung hale på verket som plasserer seg blant det beste bandet noensinne har spilt inn.

Iron Maiden har aldri før latt det gå hele seks år fra det ene studioalbumet til det andre. Nå kompenseres ventetiden med både lengde og substans. «Senjutsu» strekker seg over en time og tjue minutter, fordelt på to disker eller tre vinylplater i de fysiske formatene. Fire av låtene alene fyller halvparten av denne tiden etter at Steve Harris visstnok isolerte seg i pre-koronatiden forut for innspillingen i Paris for halvannet år siden, under en pause i Legacy-turneen. Resultatet drar oss inn i en tidsloop der ambisjonene er å speile alle aspekter av hva Iron Maiden egentlig dreier seg om. Episke komposisjoner, blant dem «Death Of The Celts», som på en måte utgjør et slags «missing link» mellom «Seventh Son Of The Seventh Son» (1988) og noen av de mest kraftfulle låtene på «The Book Of Soul» (2015).

Men der forgjengeren overrasket alle som en lek med den britiske progrocken som åpenbart har påvirket særlig Harris som låtskriver opp gjennom årene, dreier han nå i retning det mer akustiske i kombinasjon med tematiske overbygninger som vi kjenner igjen fra «A Matter Of Life And Death» (2006). Det albumet spilte de i sin helhet live, blant annet i Vallhall i Oslo, men det spørs om de tør gjøre det samme med årets utgivelse.

Iron Maidens Bruce Dickinson under Legacy-turneen.

«Senjutsu» er ikke like tydelig et konseptalbum, men igjen er det krig, konflikt og apokalypsefrykt som preger tekstene, slik førstesingelen «The Writing On The Wall» indikerte da den ble sluppet i en imponerende animert videoversjon som skal være inspirert av måten Rammstein lanserte «Deutschland» på. Den halvakustiske modusen som introduserte singelen, som nå viser seg å være blant albumets mest umiddelbare låter, blir symptomatisk for den musikalske dreiningen på albumet generelt. Teamet er dessuten gitt:

«Holding on to fury, is that all we ever know?/

Ignorance our judge and jury all we’ve got to show/

From Hollywood to Babylon, holy war to kingdom come»

Men først åpner tittelkuttet albumet med Nicko McBrains krigstrommer, og noe av det tyngste vi har hørt av Iron Maiden noensinne, med et refreng som skapt for de store stadionene. Og fra denne kontante rockelåta som både rommer magi og mytologi fra den japanske folkloren, skal de speile en verden som strekker seg gjennom århundrene, forbi vår egen tid og inn i katastrofen. Andresingelen «Stratego» spiller på betydningen av ordet Senjutsu, og gir albumet både fart og retning. Vokalmessig er Bruce Dickinson helt på høyden, og dessuten mer fleksibel i måten han bruker stemmen på enn noen gang. Det er som om alderen og albumets bruk av akustiske virkemidler, vekslende rytmer og folk- og progrock-inspirasjon, åpner for andre vokale virkemidler enn de mest skrikende.

IM

En Pink Floyd-aktig vokalintro på «Lost In A Lost World» er ikke engang det merkeligste med akkurat dette sporet, det første av fire spor skrevet av Harris alene. Det starter med akustiske gitarer og refrenget som gjentas strekker seg over to minutter før låten brer seg ut til å bli et av albumets lengste spor, en hard og kontant og nærmest klinisk rocker som ikke låter som noe Iron Maiden har gjort før. Og så viser det seg på slutten at dette er faktisk tre låter i en, etter nok et takskifte der Bruce Dickinson legger vokalen ned på et alvorlig rett fram-nivå, nærmest som om han virkelig vil understreke sangens umiskjennelige «evig eies kun det tapte»-formaninger.

Etterfølgende «Days Of Future Past» er ikke et dårlig spor, men blir klassisk middelmådig Maiden i sammenhengen. «The Time Machine» hever lista igjen, og understreker ringdansen rundt tiden som er i ferd med å renne ut, slik britene må ha følt det ved krigsutbruddet i 1940. «The Darkest Hour» med måkeskrik og brenninger maner fram en illevarslende undergangstone som har hentydninger til nettopp «den mørkeste timen» og Churchills radiotaler idet slaget om Dunkirk og Storbritannia henger over dem alle.

Churchills «We shall fight on the Beaches»-tale er godt etablert i Maiden-universet fra før. I en sang som nettopp handler om mobilisering, og som løftes opp med en regelrett luftbru av et gitarspill, ligger Churchill under som et ekko:

«But we came back

Because one man said

Now on the beaches

The blood runs red»

Så er vi inne i den avsluttende drøye halvtimen, og det er bare å lene seg tilbake. Her gir ikke harris ved dørene, og når «Senjutsu» som helhet framstår som et album som krever å modnes over tid, er det ikke minst på grunn av denne avsluttende delen, tre kolossale spor som klokker inn på 10–12 minutter hver. «Death Of The Celts» åpner dette ballet, halvakustisk og med folketonene og Braveheart-fornemmelsene spøkende i bakgrunnen. Den er lett å se som en svært god ekvivalent til «The Clansman», den beste låten fra «Virtual XI» og i det hele tatt Blaze Bayley-epoken.

Iron Maidens Steve Harris under Legacy-turneen som ble satt på vent på grunn av covid-19-pandemien.

«The Parchment» bringer oss nærmest inn i Led Zeppelins bakgård anno «Physical Graffiti», og Steve Harris og trommeslager Nicko McBrain gjør låten til Maidens egen «Kashmir» med sine repeterende partier som gnager seg inn i hjernen, før det hele avsluttes med helvete på jord. «Hell On Earth» plukker opp tråden fra «Lost In A Lost World», danser på gravene og maner fram helvete på jord og den mest pessimistiske slutten man kan tenke seg.

Men fra den melankolske åpningen løfter låten seg som et forrykt melodiøst beist med galopperende komp, en rekke taktskifter og en tekst som slett ikke varsler at dette er slutten, snarere en skjærsild av tro, tvil, tre gitarister i samstemt og basspill fra dommens dag. Kjenner Iron Maiden rett må nok himmel som helvete vente en liten stund til.

Hold deg oppdatert. Motta nyhetsbrev fra Dagsavisen!