Nye takter

Anmeldelse Girl in Red: Maler verden rød med «If I Could Make It Go Quiet»

Girl in Red har fanget lyden for en hel generasjon på debutalbumet «If I Could Make It Go Quiet».

5

Girl in Red

«If I Could Make It Go Quiet»

World in red/AWAL


Den som tror at popmusikk bare er solskinn og bekymringsfrie nødrim, bør kjøre Girl in Reds «If I Could Make It Go Quiet» på repeat. Denne albumdebuten er ikke bare en musikalsk rød løper av følelser, inntrykk og smittende detaljer med poprocken som fundament, det er også et av de viktigste og mest poengterte kunstuttrykkene om mental helse vi har fått på lenge. De stadig voksende skarene av fans internasjonalt viser hvilket universelt medmenneskelig klangpotensial som ligger i uttrykket, musikken, vokalen og tekstene. Albumtittelen framstår i så måte som både et ønske og en erkjennelse over uroen Girl in Red, eller Marie Ulven, gir uttrykk for og frykten for hva som er på innsiden og i sinnets mest bortgjemte avkroker, slik hun synger om på «Serotonin».

«Serotonin» bør nok ikke tolkes i retning misantropien i Michel Houllebecqs roman med samme navn. Snarere er Girl in Red slik hun framstår her fylt med livslyst, men også hun spiller på det naturlige stoffets stimulering av kroppens behov for føde, søvn og sex, og hvordan det kan måtte reguleres kjemisk ved for eksempel en depresjon. Girl in Red er sjeldent personlig åpenhjertig, det være seg i intervjuer eller i egen musikk, og naturlig nok åpner hun plata med «Serotonin». Derfra og ut, inkludert et par tidligere singler som nå føyer seg inn i en helhet, reiser albumet seg med en blottlagt nerve og en åpenhet som understreker at Ulven er en artist mange har ventet på. Hun er en stemme for en generasjon som søker, prøver, feiler og søker igjen.

22-åringen har fått mye internasjonal oppmerksomhet for å være et forbilde for unge lesbiske jenter, men har åpenbart lite behov for å repetere seg selv. Om ikke «I Wanna Be Your Girlfriend» er med på albumet, er det så uendelig mye mer her, det meste uavhengig av legning eller kjønn.

Drivkraften på «If I Could Make It Go Quiet» er tilgjengelig popmusikk uten at sukkeret overdøver de bitre erkjennelsene av hvordan det er å vokse fram i dag. Det er slett ikke sikkert at alt er så mørkt som hun gir inntrykk av, og hun balanserer det hele med fandenivoldsk selvsikkerhet, egenrådig stolthet og sterke følelser og lyster. Men hun målbærer også fornemmelsen det dypeste mørket, og det gir gjenklang hos en generasjon som sliter, og enda viktigere, som har motet til å innrømme at den sliter. «Serotonin» handler om å stabilisere sinnet med medisinering, og er en sang som treffer svært mange. Inkludert i sporet, som er delprodusert av Billie Eilish-bror Finneas, er legevaktens lydopptak fra da hun fikk et angstanfall hun selv trodde var blodpropp.

Girl in Red på Øyafestivalen 2019. Nå er hun omsider klar for ny turné når verden åpner opp.

Og over dette spinner hun pur melodiøs pop av beste intelligente merke, med gitaren i bånn og en vokal som forener gateplan med høye skyskrapere. Hun bygger store sanger med store lyder og enda større bilder, men har også indieartistens avvæpnende sjarm. Ulven har selv produsert albumet som helhet i samarbeid med Matias Téllez, og maner fram en eksplosivitet også i studiosammenheng som åpenbart har smittet over fra liveformatet og hennes direkte og uinnpakkede væremåte, der hun spontant sier rett ut det hun mener og får det til å høres ut som om hun har rukket å tenke seg godt om.

Et av albumets aller beste spor, «Hornylovesickmess», er nettopp slik. Hun legger an en erketøff tone, men ikke uten at hun avslører sårheten og ensomheten som muligens kan skyldes de enorme omveltningene hun har erfart at musikken fører med seg. Her er hun triumferende og tilbakeskuende trist på en og samme tid, og måten hun synger om det er poplitteratur av beste klasse, et ekko av Ray Davies eller John Lennon:

«Down the Times Square in the rain/

There’s a billboard with my face/

It’s so weird how things have changed/

Think about it everyday/

If I ever make it back/

Will I find what we once had?/

I guess I ruined us pretty bad»

Girl in Red på Øyafestivalen 2019.

Om dette albumet på overflaten er umiddelbart fengende, åpner det seg sakte, men sikkert som en svært variert samling låter. Blant de morsomste, og såreste, er selvsagt «You stupid Bitch», en raggete gitarharvende punkpoplåt som er like vital som den er direkte, med de allerede udødelige linjene «You stupid Bitch, can’t you see/The perfect one for you is me». Sammen med blant annet pianotunge «The Midnight Love» ­– en rett fram blottstilt låt om å ikke ville bli tatt for gitt eller være et substitutt – og «I’ll Call You Mine», utgjør denne et felt av låter om sex, lyst, lengsel, forelskelse, sjalusi og kjærlighetssorg.

Kilevinkene hun deler ut er like ærlige som de er underholdende, men det er på helt andre sanger hun virkelig kryper inn under huden. Blant disse er «Apartment 402», nevnte «Serotonin» og ikke minst «Rue», en nydelig mollstemt musikalsk visjon om smerten psykisk syke påfører sine nærmeste. Når Ulven samtidig på den nesten Amy Winehouse-vibrerende låten «Body and Mind» synger «I’ve been in the deep end since I realized/There is a difference between Body and Mind», blir det åpenbart at hun forteller historiene sine fra ulike vinkler og med en unik tilnærming til det personlige. Ikke dermed sagt at hun ikke dikter eller putter seg selv inn i andres narrativ.

Sistekuttet er en kort instrumental, bøyd over pianotangentene med sødme og punch på en og samme tid. Tittelen på denne avslutningen er «It Would Feel Like This», og både den og musikken er nok den vakrest tenkelige konklusjonen på tittelen «If I Could Make It Go Quiet».

Omslaget på «If I Could Make It Go Quiet»

Mer fra Dagsavisen