Anmeldelse Motorpsycho: «Kingdom of Oblivion» er en lekende lett tungvekter

5

Motorpsycho

Kingdom of Oblivion

Rune Grammofon

Det er et godt tegn når Motorpsychos nye plate gir en nærmest euforisk følelse av å kunne oppdage hardrocken på nytt. Ikke fordi Trondheims-trioen nødvendigvis har oppfunnet kruttet igjen, men fordi de øser av et overflødighetshorn med buldrende, basstunge riffvifter og gjenkjennelig inspirasjon samtidig som de skrur volumet til elleve og oser av overskudd.

Overflødighet er kanskje ikke helt riktig ord, men overskudd er det definitivt snakk om. Etter tre tiår puster og lever fortsatt Motorpsycho med musikk som døgnåpen bedrift. Det er ikke mer enn et drøyt halvår siden de utga albumet «The All Is One», kraftprestasjonen som fullførte den såkalte Håkon Gullvåg-trilogien med album dels inspirert av og illustrert med Gullvågs kunst, og som ellers besto av «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019). Innimellom disse har de laget festivalbestillingsverk og spilt inn plate med Ole Paus.

[ Motorpsycho setter kronen på verket (+) ]

Det nye albumet «Kingdom Of Oblivion» består dels av låter og skisser som ikke passet inn på «The All Is One», og ble altså ble innspilt før pandemien lukket det meste ned. Og med svenske Reine Fiske som forsterkende gitarist i tillegg til kjernen Bent Sæther (bass, vokal), Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar, vokal) og Tomas Järmyr (trommer). Albumet ble så ferdigstilt i løpet av 2020, og skrudd i sammenføyningene slik at det står like helstøpt som om det skulle vært en nøye planlagt del av bandets progresjon. «The All Is One» er mer fullendt som verk, men «Kingdom Of Oblivion» har partier som er vel så sterke, og ideen om å samle harde rifflåter har definitivt vokst til noe langt mer.

Billedkunsten er de heller ikke ferdig med. Omslaget og andre illustrasjoner er tegnet av Sverre Malling, og forsidetegningen er inspirert av den nokså mytiske britiske 1800-tallspoeten Algernon Charles Swinburne som i Mallings versjon er halshogget liggende i gresset hvor hodet går i ett med hår, sopp, sommerfugler og mye stemning. Det står perfekt til et innhold som også gror vilt, med psykedeliske anslag over inspirasjon som like gjerne kan relateres til Swinburnes England under Victoriatiden som til eventyrlig litteratur og britisk folkrock, progrock og hardrock.

Åpningssporet «The Waning Pt. 1 & 2» avslører essensen i hva dette handler om, hvor de fire første minuttene er noe av det tyngste og mest smittende de har laget, før det i «Part 2» går over i den typen svært bevisste utflytende assosiasjonsrekker som vi kjenner godt fra før. Også det påfølgende tittelsporet er rifftung rock av edelt britisk merke, en lek med lys og blytungt mørke som passer godt til tiden vi er inne.

[ Erlend Ropstad blir større og større for hvert album. ]

Så brer de vingene sine ut over det meste av hva trioen holder kjært, hvor referansene er mange og utforskningen er like sjenerøs som den er uhøytidelig ambisiøs. I solstrålen «Lady May» er de ute i et mytisk «Det suser i sivet»-landskap og finner fjerne slektninger som Incredible String Band og Paul Roland i en verden der man ikke helt vet hvem som er alv og menneske, dronning eller arbeider. Så skal «Dreamkiller» også minne oss om alle lignende forundringspakker Motorpsycho opp gjennom årene har gitt oss, fulle av «nyoppdaget» lyd, innovative sammensetninger og kompromissløse hyllester til gamle helter.

Og mens vi snakker om det, så virker «The Watcher» å være noe Blixa Bargeld kunne satt sammen for Einstürzende Neubauten, men det dreier seg altså om Hawkwinds Orwell-aktige låt fra 1972 som her blir dekonstruert og ispedd Motorpsychos abstrakte «The Crimsom Eye», en av mange komposisjoner laget til en av de eksperimentelle kortfilmene til animasjonsveteranen Thor Sivertsen. La oss bare kort konstatere at «The Watcher» er fascinerende «langt ute» selv til Motorpsycho å være, og legge til et håp om at Lemmy Kilminsters tekstlinje «This is the end now» ikke skal tas bokstavelig.

[ Michael Krohn går opp gamle spor på nye måter (+) ]

Men som Lemmy er «Kingdom Of Oblivion» bokstavelig talt «all about the bass». Bent Sæther har knapt boltret seg på dette viset før, i en saftig studie i bass, som på låten «The United Debased», en av flere som strekker seg mot ti minutter og som gjennom en skjærgård av sjangre drives av virtuose bassganger som er så massive at det er som om de henter kraften fra bunnen av Helmsdjupet. Denne låten, også preget av lyset som bryter opp det mørke, er lett albumets store høydepunkt, en rik, kompleks og likevel lekende lett tungvekter som aldri lar deg slippe, og hvor gitarsoloene legges over som knivskarpe blikktak i trønderske stormkast.

«Kingdom Of Oblivion» er et langdistanseløp, men brytes stadig opp av låter som tar andre retninger og kaper abrupt stemningsskifte, slik forgjengere som Deep Purple eller Black Sabbath gjerne gjorde på sine album. Låter som «The Hunt» og «At Empire’s End» inneholder det meste, hvor for eksempel akustiske strenger og eterisk vokal løfter sistnevnte opp på et vakkert nivå før intensiteten seirer også her og driver det hele ut på en episk reise der ikke bare det indre psykedeliske trøkket men også riffene eksploderer.

Og mot slutten, før «Cormorant» gir balsam ved reisens slutt, trår de pedalene gjennom gulvet i låten som er kandidat til årets tittel: «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker». Dette er et beist av en låt på et enda større beist av et album. Det kan framstå som Motorpsychos mest umiddelbare låtsamling på svært lang tid, men skinnet bedrar også denne gangen og åpner for detaljer, finesser og referanser som trollbinder uten ende.