Nye takter

Reggaelegenden U-Roy er død

En av reggaemusikkens sterkeste stemmer har stilnet. U-Roy var aldri superstjerne, men tok musikken nye veier, og kan også få mye av æren for at rapping ble en av vår tids fremste uttrykksformer.

U-Roy var det de kalte en toaster på Jamaica. En som snakket oppå plater på dansetilstelningene. Det høres ut som en vill idé, men som det virket! Dette begynte han med på 60-tallet. Metoden ble en farsott på Jamaica i 70-årene, og vi fikk høre ham på stadig flere plater i vår del av verden også.

U-Roy regnes som en av de første i en stil som ble en dominerende del av reggaen, med toastere som Tapper Zukie, Big Youth, Prince Far I og I Roy, alle med sin distinkte stil, og imponerende å høre på. U-Roy var nok likevel den beste av dem. De jobbet som oftest med det som ble kjent som dubversjoner av de opprinnelige innspillingene, der den opprinnelige sangen ble mer eller mindre fjernet, for å gi plass til toasternes budskap.

Les også: 30 år med David Bowie live 

U-Roys utgangspunkt var til å begynne med plater fra selskapet Treasure Island, med mange av de fineste og mest fengende reggasangene fra det tidlige 70-tallet. Disse ble mikset om av produsenten King Tubby, for å gi bedre plass til den ruvende stemmen til U-Roy. Man kan synes at The Paragons’ originalversjon av «The Tide Is High» er så fin at vi ikke vil høre en mann breie seg med preiket sitt oppå, men mange vil like det de hører. Den ene låten utelukker ikke den andre.

De smarteste har skjønt at disse fenomenene senere ble kjent som rapping og sampling. Praksisen med å snakke på dansbare rytmer beveget seg sakte, men sikkert oppover til USA. Litt forenklet kanskje, men i mine kretser var det den gangen vanlig å omtale det nye rap-fenomenet som å toaste over funk og disco i stedet for reggae.

U-Roys første store suksess hjemme på Jamaica kom med  «Wake The Town And Tell The People», basert på instrumentalsporet fra «Girl I’ve Got A Date» med Alton Ellis. Senere bedre kjent som intro på Dawn Penns massive hit «You Don’t Love Me (No No No)» men også samplet på Kanye Wests «Good Night». Samlealbumet «Version Of Wisdom» presenterer det beste av alt dette, komplett med et ikonisk cover med U-Roy i en sky av ganjarøyk.

 Les også: De fleste antok at rapping var et raskt forbigående fenomen

For min egen del er det viktig nok at av U-Roy var med i en av de første sakene jeg skrev i det opprinnelige Nye Takter, 42 år siden nå, en reggae-introduksjon der jeg framhevet ham som den mest spennende av toastere og DJs med sine store utrop og  tunge rytmer.

U-Roy ble fanget opp av plateselskapets Virgins intensive satsing på reggae midt på 70-tallet, da de sendte John Lydon til Jamaica for å knytte til seg de beste nye artistene. En svært fin introduksjon for et større publikum var det svært billige samlealbumet «The Front Line», der hans «Natty Rebel» et av høydepunktene. Godt drevet av et bakgrunnsspor fra The Wailers’ «Soul Rebel», men utropene til U-Roy satte en ny spiss på den fine sangen. Albumene «Dread in A Babylon» og «Natty Rebel» ble manges første møte med toasting,

U-Roy er en reggaeartist som fikk oppleve å bli gammel. Ingen selvsagt ting i Jamaicas harde historie. Vi fikk se ham flere ganger i nyere tid, som midt på blanke formiddagen i Roskilde i 2009, og på klubben Exodus i Oslo i 1998.

Les også: Chick Corea - en av de aller største er borte

Jeg har oppdaget nye sider av U-Roy de siste dagene. I en fantastisk låt som heter «Crashie Sweep» breier han seg over rockers-rytmene Sly’n’Robbie la ned for The Mighty Diamonds på 70-tallet, «Pass The Koochie» må det vel være, og kommer opp med noe som kan være tidenes første referanse til «drum and bass» som begrep. Vi må høre mer på U-Roy. Wake the town and tell the people!

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.