Nye takter

Sondre Lerche: Spellemann i 20 år

Nøyaktig 20 år etter sin første plateutgivelse er Sondre Lerche nominert til tre Spellemannpriser. Han kan godt få en fjerde også for vår del, som «Årets Spellemann»!

Bilde 1 av 3

Sondre Lerche er nominert til tre Spellemannpriser for 2020, i klassene for beste popalbum, for årets låtskriver og årets tekstforfatter. En klasse man ikke nominerer noen i er hovedprisen «Årets Spellemann». Jeg synes han bør får den. Begrunnelsen kommer. Først må vi se oss litt tilbake.

På disse sidene for popmusikk med historisk sus er det et krav til 20 års ansiennitet for å være med. Sondre Lerche passerer grensen denne uka. 12. februar 2001 kom EPen med «You Know So Well» som hovedlåt. Ryktene om den unge og lovende artisten fra Bergen hadde gått i et års tid, fra han som 17-åring fikk platekontrakt med Per Eirik Johansens Virgin Norway.

Uka etter gikk unge Lerche inn på 2. plass på VG-lista med «You Know So Well». Outkast var nr. 1 med «Ms. Jackson». 22. februar 2001 spilte han på Bylarm i Tromsø. «Sondre Lerche står fram med langt mer reflekterte sanger enn alderen skulle tilsi.

Han plasserer seg i en tradisjon der låtskrivingen er viktigere enn innpakningen. En mann for framtida hvis han spiller kortene sine riktig», mente undertegnede. Jeg vil hevde at dette stemte ganske godt, selv om innpakning og arrangementer ble viktig i plateproduksjonene til Sondre Lerche.

Les også: Hederos og Hellberg er sterkt tilbake

Sondre Lerche fikk være en av de første artistene ut på den første Øyafestivalen i Middelalderparken. Der ble han ble tatt av en legendarisk haglstorm, men kom fra det med helsa og æren i behold. Han fikk enda en EP, «No One’s Gonna Come», inn på singellista det samme året, men det ble hans siste kvalifiserte hit. Han skulle vise seg å være en annen type artist. Uten sammenligning for øvrig, men: Debutalbumet «Faces Down» kom høsten 2001, og gikk inn på 2. plass. På 1. plass var «Love And Theft» med Bob Dylan. Dylans siste hit i Norge kom for øvrig i 1981, året før Sondre Lerche ble født. Men allerede i 2001 var Sondre Lerche en bråmoden, voksen artist.

Sondre Lerche ble kåret til årets nykommer under Spellemannprisen for 2001. En artist som passet perfekt inn i oppturen for norsk pop i det nye århundret, med Bylarm, Øyafestivalen, gullalderen til NRK P3 og alt det der. Han fikk dessuten tidlig et fotfeste i det mytologiske utlandet, han «breiket i USA», ikke i full skala, men med nok å gjøre til at det tok to og et halvt år før det neste albumet var klart. Vi karakteriserte «Two Way Monologue» som et comeback.

Et tilbakevendende kjennetegn for Sondre Lerche har vært sanger som kombinerer det umiddelbart fengende med intrikate detaljer og arrangementer, og også avslører hans altomfattende musikkinteresse. Albumene kom tett. Vi merket et omslag i 2011 med «Sondre Lerche», selvtitulert som artister gjør når de mener å ha funnet sitt egentlige jeg.

Sondre Lerche fortsatte å ta skrittet over i den forhistoriske formen for låtskriving, fra før rocken, da smarte tekster lot seg kombinere med avanserte akkordskifter. Dette var sofistikert, sublimt, melodiøst og selvsikkert helt på hans egne premisser. Nå gjentar jeg bare meg selv fra den gangen, mens Lerche var opptatt med å finne seg selv opp på nytt.

Les også: Plateanmeldelse Tove Bøygard: «Eld»: Brennende intens sang og musikk (+) 

På «Please» i 2014 videreførtes det forrige albumets tendens til å legge inn forstyrrende elementer i lydbildet. Sangene hørtes ut som øvelser i hvor ofte det går an å krysse vedtatte grenser for hva som er god tone.

«Pleasure» fra 2017 hørtes ofte ut som de mest smektende poptonene, men brøt også rett over i partier som nærmest var avant garde. Her var uklare grenser mellom vellyd og støy, som skjerpet oppmerksomheten, og skilte musikken ut fra den gemene mengden av designerpop.

Sondre Lerche har hatt sin del av eksponert privatliv, men min favoritthistorie om hans person er et mer fornøyelig høydepunkt i «vet du ikke hvem jeg er»- avdelingen, da et postkontor i Oslo i 2017 avviste legitimasjonen hans siden det sto «Sondre Lerche» på pakken han skulle hente, men hans fulle navn «Sondre Lerche Vaular» på legitimasjonen.

Dette er den samme Posten som presenterte Sondre Lerche på eget frimerke fem år før! En påminnelse om at det finnes mange lag av å være «kjent».

Men dette kommer vi tilbake til 2020, som virkelig ble Sondre Lerches store år. I en vanskelig tid for de fleste gjorde han mer av seg enn de aller fleste andre. Jeg begynte å leke med tanken på å kåre ham til «Årets artist» mot slutten av året. Så kom Audun Vinger i Dagens Næringsliv og utropte ham til «Årets viktigte artist» allerede tidlig i desember, og siden har jeg bare ventet på en ny anledning. Men nå:

Fjoråret til Sondre Lerche begynte med essaysamlingen «Alle sanger handler om deg». Her fortalte han om sin altoppslukende interesse for musikk, fra smektende brasiliansk bossa til eksperimentell avant garde. Hans sterke forhold til a-ha lærte unge Sondre Lerche litt om mekanismene i popmusikken. At det fantes noe som het «kunstnerisk frihet». At et band kunne tape popularitet, selv om de var blitt bedre i hans ører.

Les også: Den første norske amerikalinjen (+) 

Det er dette han i forordet kaller den dypt subjektive kapasiteten i musikk: «Utsøkt musikk kommer fra alle hold. Med tida ble jeg vant til å elske musikk jeg følte jeg var alene om. Jeg omfavnet det og opphøyde det en periode til en hedersbetegnelse, slik musikknerder ofte gjør. I musikken var jeg alltid trygg. (...) Musikken stiller opp.», skrev Lerche.

Sondre Lerche var i sitt relativt nye hjem i Los Angeles da pandemien slo ned med full elendighet i mars. Han så Håkon Kornstad spille Brakkesyke-konsert på PC-en, og reiste hjem fra USA samme dag. Noen dager etter gjorde han Brakkesyke-konsert selv. Han donerte inntektene til Leger uten grenser, som fikk inn rundt 150.000 kroner. «Eg finner ikkje av-knappen, eg», sa han, og fomlet med kamerainnstillingen når han egentlig var ferdig med sin tilmålte time. «Ok, da tar eg en til», sier han. Og sånn bare fortsatte det.

Les også: Sondre Lerche - jeg fant trygghet i å jobbe alene

Et av mine sterkeste minner fra dette rare musikkåret var da man så vidt åpnet for konserter igjen i mai. Sondre Lerche var raskt ute med en rekke konserter i Vigeland-mausoleet på Slemdal, for 20 mennesker hver gang. Konsertene var kunngjort som «Sondre Lerche synger «Why Would I Let You Go» og andre sanger». Dette var hans nye singel, og skulle vise seg å være årets aller fineste.

Det påfølgende albumet «Patience» hevet seg mot opphøyd popkunst. I tittelsangen «Patience» sang Lerche om lengselen etter de sangene han aldri kan håpe å finne. Da gjelder det i alle fall å finne noen som ligner. Dette er jakten på de helt store følelsene, som man aldri kan slutte å drømme om. Da skjer det kanskje en vakker dag at man havner i tilstander som i «Why Would I Let You Go». At denne ikke er Spellemann-nominert som Årets låt får vi bare ta til etterretning, som det heter.

For Sondre Lerche ble det fjernsynskonsert med Kringkastingsorkesteret, og en ny nettkonsert fra Håkonshallen. Han reiste land og strand rundt i leiebil, alene med gitaren, og spilte og spilte for det tillatte antallet publikummere. Han kom seg helt til Svalbard før stemningen snudde igjen, og det meste ble stengt en gang til.

Han rakk å gi ut sine årlige coverlåter som julegave, denne gangen «Rain On Me» av Ariana Grande og «I Contain Multitudes» av Bob Dylan. Jeg kan ikke se at noen fikk mer ut av 2021 enn Sondre Lerche her hjemme.

Vi fornemmer at Sondre Lerche etter «Please», «Pleasure» og «Patience» leter etter en tittel til sitt neste album. Kan jeg foreslå «Prudence»? Forsiktighet, varsomhet, omtenksomhet, det er en fin beskrivelse av tida som har gått, samtidig som ordet i seg selv har et sus av pophistorien Sondre Lerche er blitt en del av selv.

Mer fra Dagsavisen