5
Tove Bøygard
«Eld»
Lucky B
Tove Bøygard har hittil gitt ut et trekløver med gode soloalbum, samt tre beslektede album med søsteren Anita, da med bare Bøygard som bandnavn. Alt dette har befestet henne som en av de fremste lokale utøverne av det som er blitt hetende americana, en av de senere årenes dominerende trender i det norske musikklivet. Tove Bøygård var der i god tid i forkant av det store oppsvinget, og kan fortsette med god samvittighet, i fin stil.
[ Les også: Sivert Høyem - det går bra med meg ]
Lydbildet er utvidet fra album til album. Stadig lenger bort fra den mest rotfaste countryrocken, over i større lydflater. Det nye albumet er igjen spilt inn med produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm, som spiller 11 forskjellige instrumenter, og da regner vi alle gitarene, elektriske akustiske, som bare ett av dem til sammen. I tillegg til disse hører vi Jørun Bøgeberg og Eivind Kløverud på bass og tommer.
Engasjementet til Tove Bøygard er fortsatt til å ta og føle på. Åpningssangene «Skuld» og «Skuggji» er begge tilbakeblikk på personlige tunge stunder. Heldigvis kommer det fort bedre tider. Hun er full av lidenskap i tittelsangen «Eld», som er bortimot heavy, og minner oss om at hun en gang spilte i punkrockbandet Pearly Catz. Dette er noe helt annet, men rockestemmen er det fortsatt ikke noe å si på. En komplett kontrast følger i «Sorglaus», en hyllest til livets nære ting, i slentrende bluegrass-stemning.
[ Les også: De beste norske americana-albumene er kåret ]
Albumet er altså like variert tekstmessig som musikalsk. «Slekters rang» tenker i slentrende reggaetakt videre over hvor det ble av personene fra Rudolf Nilsens tekster. «Stemplingsur» er beslektet sang til gamle arbeidsfolk. Vi minner om at Bøygard en gang klarte kunststykket å lage en ordentlig fengende valgkampsang, «Alle skal med» for Arbeiderpartiet i 2009, da de vant med pen framgang. Lurer på om hun er der for dem i år? «Bøta vengi» er en metafor for å lege mellommenneskelige sår, og avslører igjen hvor god hun er til å lage popmelodier. Musikalsk får den enda en heftig kontrast i «Arman i kors», en sterk bekymringsmelding om tingenes tilstand.
[ Les også: Hellbillies for bygd og by ]
Som på gamle Hellbillies-plater er hallingdalsdialekten forklart med ordliste på omslaget. Begreper som «eldhug» (lidenskap) og «likesæla» (likegyldighet) definerer sangenes spenn fra godt til vondt. Hun avslutter for denne gangen med «Undrast’kji» (undres ikke), hele alene med en gitar, en melodi de store countrystjernene kunne stått i kø for. «Eld» har vært ute på LP og CD i noen uker, men er fredag også tilgjengelig digitalt, slik at flere kan oppdage en av landets fineste sangere og låtskrivere. «Eld» følger ellers etter «Jord». Vi kan kanskje vente oss «Vatn» og «Luft» i årene som kommer? Her det fortsatt mye å se fram til.
