Nye takter

Plateanmeldelse Hjelvik: «Welcome To Hel»: Eks Kvelertak-vokalist slår hardt tilbake med Tors hammer

Erlend Hjelvik inviterer til blot og norrøne forbannelser på sitt første soloalbum etter Kvelertak.

Dagsavisen anmelder

5

Hjelvik

«Welcome To Hel»

Helmet Fire

Selv om Hjelvik er synonymt med den tidligere vokalisten i Kvelertak, er «Welcome To Hel» på de fleste vis en ny begynnelse. En det vil gå gjetord om. Erlend Hjelvik valgte overraskende å forlate moderskipet i 2018 uten noen annen plan enn at han hadde lyst til å lage noe på egen hånd. Det er langt fra lystfølelse til at Hjelvik nå står fram som et fullbefarent soloprosjekt og band med internasjonal base hos giganten Nuclear Blast. Enda viktigere, han debuterer også som låtskriver med ti titler som virkelig setter fyr på en ellers grå høst.

Les også: – Det føltes på en måte som at jeg døde litt

Det er ikke akkurat gladlynt det Hjelvik byr på heller. Sånn sett passer hans dystopiske helvetesritt mot «Helgrinda» og bortenfor inn i den generelle verdensstemningen. Avsenderen skjuler ikke at han hører hjemme i det norrøne universet. Selv har Hjelvik brukt betegnelser som «svertet viking metal» på «Welcome To Hel», og skal man forsøke dra noen veksler med hans gamle band, er dette lenger unna rocken og nærmere metallen i dens tyngste avdelinger, rå, grovt uhøvla og med klar påvirkning fra 80-tallets mest innovativ beist.

Det går på engelsk og norsk, som det heter i dalstrøka sørafor, men her er få «sweethearts». Det nærmeste måtte i så fall være «The Power Ballad of Freyr», en fandenivoldsk thrashpoplåt som er så energisk at man nesten hører ekkoet av Beastie Boys’ «(You gotta) fight for your right to party». Ekkoet ligger ikke bare i vendingene, men også i viljen. Hjelvik kjemper hardt for retten til å svinge seidelen på egen hånd, og han gjør det gjennom å spisse uttrykket og fri seg fra rollen som karismatisk vokalist for Kvelertak, den gjenkjennelige steinknuserstemmen til tross.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Erlend Hjelvik går i klassiske svarte metalspor på sitt første soloprosjekt Hjelvik. Foto: Synne Nilsson

Erlend Hjelvik. Foto: Synne Nilsson

Les også: Plateanmeldelse AC/DC «Power Up»: Tenner på alle rustne plugger

Han vil sikkert være karismatisk på annet vis i bandet Hjelvik, men med «Welcome to Hel» skaper han et åpent og tydelig univers gjennom musikken og ikke minst tekstene, smidd i et eller annet mørkt juv over lester som er stjålet fra gamle skrifter, det være seg Voluspá og den eldre Edda eller opprinnelseshistoriene fra Flatøybok, nylig oversatt i et seksbinds praktverk av et forlag hjemmehørende i Hjelviks hjemfylke Rogaland.

Som forfedrene han synger om, og gudene deres, har også Hjelvik reist langt. «Welcome to Hel» er innspilt i Portland i USA med Justin Phelps (Joe Satriani, Slough Feg) bak spakene og mastret av Alan Douches, som blant annet har skrudd Mastodon og Kvelertaks debutalbum. Åpningslåten «Father War» er et glefs mot strupen som introduserer Hjelvik som band med overbevisende riff, og gitarist Rob Steinway skjuler heller ikke på noen måte at han gikk 80-tallsskolen med Fallen Angels og Shaded Enemy. Han passer Hjelvik som hånd i hanske. Alexis Lieu og Kevin Foley utfyller ut på bass og trommer, mens bandets sist ankomne faste medlem, etter innspillingen av albumet, er Incultur-frontmann Remi André Nygård på rytmegitar. Han tilfører råskapen som gjør at enkelte låter drar seg i retning klassisk svartmetall, hørt av en av sjangerens nyere talenter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Hjelvik.

Les også: Anmeldelse Kvelertak: «Splid»: En dans med apokalypsen

«Father War» er selvsagt en vri på «Fader vår», og står som et typisk eksempel på at Hjelvik skriver norrøn lyrikk med glimt i øyet og sult i blikket. Låta er på engelsk, men refrenget blir på norsk, rettere sagt en bønn med en vri: «Hail, hail Father War/Du som er i himmelen/Gi oss i dag vår daglige død/I ein hall med flesk og mjød».

Det skal bli dystrere, og gjennomgående handle om blod og død, krig, voldsom natur og sus av eldgamle riter og trollskap. En nøkkellåt er «Helgrinda», godt mulig albumets mørkeste perle. Den er en gjennomgående undergangstekst på norsk som skraper i gamle begravelsesritualer som gjør grinda til Hel til en prøvelse i seg selv. Under sildrer brått et nydelig innsmett av «Til ungdommen» som gir det hele en glød av noe større.

«Thor’s Hammer» løper fryktløst Odin i møte med det gneldrende kontante refrenget «I drive it into the eye of Vigfader». Litt mjødgjæra poptouch er det som skal til for å gjøre vikingmetallen til et realt gladblot. Hør bare på «North Tzar», også et fiffig ordspill fra en rimtusse som tar markløft med grindmetal og thrash utenpå de aller tyngste loddene.

Les også: Plateanmeldelse: Roger Græsberg og Foreningen: «Årringer»: Alle gode ting er tre

Et par låter bærer preg av at mye krutt fyres av i første halvdel, sammen med vokalsporet. Selv om de aller fleste kuttene er befriende korte og energisk eksplosive er det som om det nøles i enkelte når det kommer til selve avslutningen, som om et element eller to mangler. Det er pirk på et album som oser overskudd og kvesser klørne mot historiske runer. Da snakker vi ikke bare om albumdesignet, signert Joe Petagno, som designet en rekke Mötorhead-omslag og Led Zeppelins Swan Song-logo blant veldig mye annet. «12th Spell» er for eksempel bare en av flere låter som har umiskjennelige drag av tidlig Iron Maiden over seg.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Erlend Hjelvik slik vi er vant til å se han på scenen. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Musikkanmeldelse: Geir Zahl: «Ny Start»: Fri for spøkelser

Hjelvik ble kreditert som en av flere låtskrivere med sitt gamle band også, men det begrenset seg til tekstsiden. Nå skriver han også musikken, men det er verdt å framheve tekstene hans i et univers der han åpenbart er i ferd med å finne seg til rette. Som i «Kvedulv», også den med gjennomgående tekst på norsk, og hvor Voluspá er sitert:

«Natten faller på/Ni svarte ravnar drikk blodige sår/Nidinger i Fenres gap forgår/Når Skoll gir vinterår/slik det skrevet står i Voluspá», gneldrer han, før han kveder norrøn krigslyrikk så slagkraftig at til og med sola forsvinner:

«Glupsken på både vørdnad og kjøt/Fargar eg veiklingeskallane raudt/Mundilfars dotter kjem ei lenger på gløtt/For her i min skogsheim er allting daudt!»

Godt da, at «Welcome To Hel» kan vekke de døde.