Nye takter

Plateanmeldelse AC/DC «Power Up»: Tenner på alle rustne plugger

De australske veteranene tenner på alle rustne plugger når de returnerer med albumet «Power Up», det første etter å ha gjennomgått kriser som for alle andre band ville vært knusende.

Dagsavisen anmelder

5

AC/DC

«Power Up»

Sony Music

Det er nesten gåsehudframkallende i seg selv å høre Angus Young rive virkeligheten i stykker med nye riff, drømmende «duckwalks» og en åpenbar eventyrlig glede over å være tilbake. «Power Up» er bandets 17. album, ferdig innspilt idet verden gikk i svart i vår, men med en energi og en positiv dødsforakt som ikke skulle tilsi at verden har låst seg selv ned i en kiste og gjemt nøkkelen til neste år. Men kanskje er det nettopp et nytt bekymringsløst AC/DC-album verden trenger akkurat nå, i hver fall om man er fan fra før.

Les også: Legendene har slått på strømmen igjen

AC/DC dekonstruerer på ingen måte en vellykket oppskrift. Her er ingen uutgrunnelige sanger om meningen med livet eller eksistensielle funderinger over tilværelsen, snarere høres låtlista ut som en oppramsing av titler på actionfilmer som har til gode å bli laget i Hollywood. Tilfeldig stablede ord om jenter, rock, trolldom, penger, fart, makt og rebeller. Ord for lydens skyld, setninger ment å skulle synges spontant og høyt uten baktanker, men ikke helt uten mening. Men så har da også AC/DC siden sist vandret gjennom skyggenes dal og kommet ut igjen på den andre siden.

Den mest umiddelbare låten er «Kick You When You’re Down», om hvordan det har seg at vondt ofte blir verre, men kamuflert med glimt i øyet og en «scream and shout»-innstilling av edleste merke hvor Angus Young dessuten tryller fram noen virkelig lekre detaljer.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Slik ser «Power Up» ut.

Det er noe oppløftende ved at en gjeng pensjonister reiser seg etter at de er blitt rystet minst like ille som de ble i 1980 da gruppas første vokalist Bon Scott døde. Da kom de tilbake med albumet «Back In Black», som ble det virkelig store gjennombruddet for Sydney-bandet, med Brian Johnson som karismatisk vokalist. Den samme Brian Johnson forlot bandet i 2016 på grunn av helse- og hørselsproblemer, etter at han først hoppet av «Rock or Bust»-turneen og overlot vokalen til Axl Rose fra Guns n’ Roses. På det tidspunktet hadde rytmegitarist og bandgrunnlegger Malcolm Young for lengst sluttet, og han døde i 2017 som følge av framskreden demens. I tillegg var trommis Phil Rudd ute, siktet for besittelse av narkotika og for dødstrusler. Bassist Cliff Williams syntes det hele var så trist og leit uten Malcolm Young og Rudd at han like godt bestemte seg for å pensjonere seg.

Les også: Plateanmeldelse: Roger Græsberg og Foreningen: «Årringer»: Alle gode ting er tre

Men bandets eneste gjenværende grunnlegger, og en av verdens beste og mest unike gitarister hadde noen ess i ermet. Nærmere bestemt noen esker låtideer, riff og skisser han og Malcolm Young hadde puslet med opp gjennom årene, og noen konkrete låter som ble lagt til side under «Black Ice»-innspillingen. Kort tid etter at broren døde gikk Angus i studio igjen sammen med en friskmeldt Johnson og Stevie Young, «unggutten» på 63 år og nevøen til Young-brødrene, på rytmegitar. Med lokomotivet Rudd/Williams er gjengen så fulltallig som den i dag kan få blitt. Malcolm Young er dessuten kreditert som låtskriver på alle de 12 låtene på albumet, og uansett opphav er det ingen tvil om at sluttproduktet er et klassisk AC/DC-album, en slags symbiose mellom nevnte «Black Ice» og «The Razor’s Edge».

Brendan O’Brien er produsenten som kjenner denne lyden ut og inn, og som vet å oppdage en god poplåt mellom steinene. Her legger han inn et lavt gir som Young smir kortfattede og sugende riff over, mens Johnson gnelder som han aldri har gjort annet. «Realize» er som et stormkast, en perfekt åpningslåt som river alt over ende og som er typisk for den tette, minimalistiske produksjonen på «Power Up» med klare markeringer av riffene og vokalen, og som følges opp på den blytunge «Rejection».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

OSLO  20150717.
Vokalist Brian Johnson og gitarist Angus Young under AC/DC konserten på Valle Hovin i Oslo fredag kveld. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB

AC/DCs Angus Young og Brian Johnson. Foto: Cornelius Poppe

Les også: Musikkanmeldelse: Geir Zahl: «Ny Start»: Fri for spøkelser

Rudd og Williams utgjør en tett og solid grunnmur, og Young junior står fram som sikker andrepilot med seige og sikre drag som fint utfyller Angus Youngs overlegne gitarspill. Det framstår åpenbart som en hyllest til broren. «Shot In The Dark», som også var første singel ut, er en av albumets mest markante låter, rå i kastene og med allsangrefleksen spent til bristepunktet. «Demon Fire», den «snakkende» og kontante «Wild Reputation» og særlig den bluesmettede «No Man’s Land» har fet koring over en vokal som kan slipe hull på parketten.

Brian Johnsen var kanskje i ferd med å miste hørselen, men stemmen var aldri sykdommen i nærheten av å ta knekken på. Særlig sistnevnte låt viser hvor ubønnhørlig dette godstoget er når det først er i bevegelse, og her løfter Angus Young på lua til noen av de store bluesgitarforbildene, være seg Billy Gibbons i ZZ Top eller Muddy Waters på sitt mest elektriske. Flere av låtene på «Power Up» kunne gått inn som jevne høydepunkter på flere av de beste albumene deres, og at de har gravd opp «It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock ‘N’ Roll)»-ånden er det liten tvil om – på alle vis.

«Power Up» er rå kraft så det holder, kløktig produsert og med en spilleglød som glatt trumfer albumets mer anonyme låter. Når de runder av det hele med «Code Red» viser de lekent hvor de kommer fra, en korthogd blues osende av autoritetsforakt og med hele rockehistorien under skoleskjorta, en historie AC/DC selvsagt er en forlenget del av.

«Power Up»​ Kommer i slag 13. november.