Nye takter

Lyden av ti kulturer

I møtet med tradisjonsmusikere fra hele verden har gitaren vært Liljas viktigste kommunikasjonsredskap. Nå samles inntrykkene på plata «Marble», som allerede er vurdert til toppkarakter i Dagsavisen.

– Vi kan jo begynne med å se litt på kartet, sier Oddrun Lilja og lener seg over globusen. Pekefingeren stanser til slutt på en av de ti destinasjonene som utgjør rammen for hennes nye album «Marble», som slippes i dag på Jazzland Recordings. Med gitaren på slep har Lilja i en årrekke reist jorda rundt på jakt etter nye musikalske samarbeid, reiser som har resultert i samspill med alt fra islandske folkemusikere til representanter for den indiske ragatradisjonen. «Reykjavík» «Kolkata» og «Nairobi»: På «Marble» knyttes stedene, erfaringene og musikken sammen i form av ti spor, som bærer navn etter byer Lilja har besøkt på sin ferd.

– Da jeg kom hjem kjente jeg et behov for å omskape de mange inntrykkene og lage ny musikk, da føltes det veldig naturlig at var disse ti byene som skulle med.

Les også: Plateanmeldelse: Lilja: «Marble» er en liten sensasjon

– Lyden av kulturen

Oddrun Lilja vokste opp på Grorud i Oslo og er utdannet ved Norges musikkhøgskole. Mest kjent er hun kanskje for samarbeidet med Bugge Wesseltoft under hans New Conception of Jazz, samt fra band som Moksha og Frode Haltis «Avant Folk». Til det nye prosjektet «LILJA» har hun fått med seg Sanne Rambags (vokal), Jo Skaansar (bass) og Helge Andreas Nordbakken (perkusjon). I tillegg bidrar en rekke av artistene Lilja møtte ute på reise på den nye plata, som ble anmeldt i Nye takter forrige fredag.

– Et av målene med dette prosjektet har vært å få folk til å sjekke ut forskjellige musikalske tradisjoner. Musikken er lyden av kulturen, av en historie som har utvikla seg over mange, mange år. Gjennom den møter man både direkte og indirekte essensen av det stedet man reiser til, sier hun og tilføyer:

– I noen land har jeg heller ikke hatt noe språk til felles med musikerne jeg har jobbet med. Da blir vi nødt til å kommunisere direkte gjennom musikken. Av de mange musikalske reisene trekker hun fram møtet med den østafrikanske kulturen som spesielt inspirerende.

– Etiopia er helt spesielt. Her oppsto noen av de første kirkesamfunnene, og det finnes også teorier om at det var her de første menneskene stammet fra. Folkemusikken er også særegen, med tonaliteter og underdelinger som jeg ikke har hørt i andre folkemusikktradisjoner.

Les også: Øya planlegger for full 2021-festival: – Vi må bare håpe på at verden snart blir litt mer normal

Gitaren snakker alle språk

Selv om Lilja har jobbet med alt fra etablerte amerikanske jazzmusikere til et palestinsk barneorkester i en flyktningleir i Libanon, er det særlig møtene med den folkelige tradisjonsmusikken fra ulike deler av verden som fanger lytterens oppmerksomhet. Men å få innpass som ung og vestlig kvinne blant høyt ansette tradisjonsmusikere i land som India og Nepal har ikke bare vært enkelt.

– Innenfor ragamiljøet i India har man blant annet en veldig sterk mesterlæretradisjon med mange normer og hierarkier. Å skulle spille deres hellige musikk med et, for dem, så utradisjonelt instrument som elgitaren, var det mye skepsis rundt. Heldigvis har jeg god kontakt med min læremester og kollega Ashraf Sharif Khan, som etter min mening er verdens beste sitarist, og som gikk god for meg i ragamiljøet, utdyper Lilja.

– Tror du gitaren også kan fungere som et særlig kontaktskapende instrument i slike sammenhenger?

– Ja, det er noe med gitaren at den er så mangfoldig. Jeg synger jo også, og spiller fiolin, men poenget er at den fungerer like fint i Casablanca med gnawamusikk, som den gjør med jazzmusikere i New York. Den snakker på et vis alle språk.

Les også: 40 år siden lyrikeren Nils Yttri døde: «Han hadde et intenst nærvær, som et stjerneskudd» (+)

Verden i Oslo

For øyeblikket trives Lilja derimot godt hjemme i Norge. Og med Ultimafestivalen den kommende helgen og Oslo World senere i høst å se fram til, trenger man ikke reise langt for å lete etter nye impulser.

– Det er klart at jeg også må begynne å tenke litt nytt, men samtidig er det veldig mange musikere fra bra tradisjoner i Oslo. Senest denne uka spiller jeg med musikere fra åtte forskjellige land på en konsert, hvor alle bor i Oslo. Så det er veldig mye å hente her, sier hun og legger til:

– Jeg vil jo ut og bringe musikken min tilbake til stedene den stammer fra. Men det er det som er fint med å gi ut en denne plata, nå kan jo den gjøre noen av reisene for meg.

– Hvis du likevel skulle reist et sted nå, hvor skulle det ha vært?

– Jeg har lenge hatt lyst til å reise til New Zealand. Kontrasten mellom den nordiske jazzen og den veldig direkte maori haka-tradisjonen hadde vært spennende å utforske.

Les også: Anmeldelse av «Sigurd fåkke pult»: Sårt og komisk om en ung manns bestrebelser (+)