Bilde 1 av 3
Nye takter

Sanger med livet som innsats

Victor Jara har vært et symbol på musikk som motstandskraft siden han ble drept av militærdiktaturet i Chile i 1973. Nå hylles han på et nytt album med James Dean Bradfield fra Manic Street Preachers.

Historien om Victor Jara er kanskje den sterkeste som kan fortelles om noen sanger. Jara viste hvor kraftig musikk kan være som politisk våpen, og hvor skremmende den var for autoritære krefter. Jara sang om sosialisme og solidaritet, med fredelige poetiske virkemidler, og det var aldri noen tvil om hvor han sto i den politiske kampen i hjemlandet. For dette fikk han først fingrene brukket, så tennene slått ut, og til slutt ble han skutt!

James Dean Bradfield,KUL Anm Musikk B:«Even In Exile»
KUL Anm Musikk C:Montyray

Under langt mindre dramatiske forhold har Manic Street Preachers vært en av de mest radikale gruppene i britisk rock de siste 30 årene, og tatt sangene «If You Tolerate This, Your Children Will Be Next» og «The Masses Against The Classes» helt til topps på singellista i hjemlandet. I 2001 ble det de første vestlige rockebandet som spilte på Cuba. At deres sanger og gitarist James Dean Bradfield har laget albumet «Even In Exile» om Victor Jara var ikke usannsynlig, men likevel bemerkelsesverdig.

En tidlig sang på dette albumet til James Dean Bradfield heter «The Boy From The Plantation». Jara vokste opp i fattigdom på en liten gård. Faren hadde alkoholproblemer og forlot familien tidlig. Victor vokste opp med sin mor, som også lærte ham å synge folkesanger og spille gitar. Han var bare 15 da hun døde. Etter en omflakkende tilværelse ble han kjent med Violetta Parra, hun med «Gracias a la vida», som jobbet mye med å gjøre den lokale folkemusikken aktuell i en ny tid. Hun ble et forbilde og en mentor for Jara. Han ga ut sitt første album i 1966, Hans angrep på høyrekreftene i landet fikk flere av sangene hans forbudt på radio. Sånt hjelper som kjent godt på populariteten, og i årene som fulgte fikk han et stadig større publikum.

Victor Jara var en godt etablert artist i hjemlandet da han ble en viktig støttespiller for den sosialistiske alliansen før valget i Chile i 1970, som endte med at Salvador Allende ble president. Etter et CIA-støttet militærkupp i 1973 ble han derfor definert som en av de fremste fiendene av det nye militærdiktaturet til general Augusto Pinochet.

Victor Jara ble arrestert, i en aksjon mot det nye regimets motstandere som var så omfattende at idrettsarenaer ble tatt i bruk for å få plass til alle. I den store hallen Estadio Chile fortsatte Jara å synge og spille for sine venner, helt til fangevokterne ødela fingrene hans. Så ble tennene hans slått ut, men Jara sang videre. De hadde tilsynelatende ingen annen utvei enn å skyte ham til slutt.

I årene som fulgte ble Victor Jara et symbol på ugjerningene som foregikk i Chile. En like stor martyr som president Allende, som også ble skutt og drept under kuppet. (Allende kan ha skutt seg selv før han ble pågrepet. Han hadde neppe hatt en sjanse uansett.)

Victor Jara ble minnet av Lillebjørn Nilsen i sangen som bare heter «Victor Jara»: «På en stadion i Santiago synger seks tusen mennesker i kor/En sang til de tause soldater:/Kom med oss! Syng med oss, bror/Svaret er skarpe geværskudd/Kampen er ulik, min venn». Mikael Wiehe laget også en sang kalt «Victor Jara» for sitt Hoola Bandoola band: «Och att dö för en förtjänst/Det väger lätt som en fjäder/Men att dö för sitt folk/Det väger tungt som en sten». Cornelis Vreeswijk spilte inn et helt album med sangene hans på svensk, «Rätten til ett eget liv». Alt dette er vel verdt å høre igjen.

Victor Jara ble også husket i «Washington Bullets» med The Clash: «Remember Allende, and the days before/Before the army came/Please remember Victor Jara/In the Santiago Stadium». Og i «One Tree Hill» med U2: « Jara sang/his song a weapon/In the hands of love/You know his blood still cries from the ground». Hele albumet «Street Fighting Years» med Simple Minds var tilegnet ham. Jeg må også nevne en stor personlig favoritt: «Venceremos (We Will Win)» av jazzpopgruppa Working Week, her forsterket med sangerne Tracy Thorn og Robert Wyatt. Som for ordens skyld er en annen «Venceremos» en kampsangen Jara sang selv, også for fangene i Estadio Chile.

Kjente artister har fortsatt å minnes Victor Jara. Bruce Springsteen framførte hans «Manifesto» i Santiago på 2013-turneen sin, med en følelsesladet tale først. I vår kom Roger Waters med en versjon av «El derecho de vivir en paz», «retten til å leve i fred,» som var tittelsangen på et album med Jara i 1971, og den samme som Vreeswijk brukte som tittelsang på sitt album bare med en litt annen oversettelse. Moddi har også med Jara på sin «Unsongs», med forbudte sanger fra hele verden, med «Plegaria a un Labrador», oversatt til engelsk som «Our Worker».

Med dette kommer vi tilbake til «Even In Exile», James Dean Bradfields hyllest til Jara. Albumet begynte med at han fikk en samling tekster av forfatteren Patrick Jones, som er broren til Nicky Wire i Manic Street Preachers, og bestemte seg for å lage musikk til dem – også som en reaksjon mot nye fascistiske strømninger verden rundt. Bradfield har også laget en podkast om Jara, to timers bakgrunnsstoff til sammen.

Som konseptalbum har «Even In Exile» ingen kontinuerlig fortelling, men sangene tolker episoder i livet til Jara med kunstnerisk frihet. James Dean Bradfield har laget mange strålende sanger for dette prosjektet. De beste brenner i beste Manics-ånd. I «Without Knowing The End», som handler om Victor Jaras kone Joan, får vi en så sterk rockelåt som vi kan håpe på å høre i 2020. «From The Hands Of Violetta» tar Violetta Parra inn i fortellingen også. Her er også sanger og instrumentale avbrekk som er mer i Jaras egen ånd, med en sterkere latinamerikansk følelse.

Alle disse hyllestene gjennom tidene er gode nok, men man bør benytte denne påminnelsen til å høre mer på Victor Jara selv. Her er originalalbumene fra 1966 til 1973 tilgjengelig på strømmetjenester, sammen med flere godt kompilerte samlealbum, med «Canto libre» som det mest kjente.

Språkproblemer vil stå i veien for mange når det kommer til å få fullt utbytte av å høre Victor Jara synge selv. På den andre siden minner dette oss om at Jara kan verdsettes på rene musikalske kriterier. Ketil Bjørnstad spilte også inn «Retten til evig liv», men som instrumental. Historien om Victor Jara er mer enn sterk nok i seg selv, sangene hans forsterker historien.

Mer fra: Nye takter