Nye takter

De tok en pille (eller to) på Ibiza

Sommerens Netflix-hit foregår på popmusikkens nest viktigste øy.

Bilde 1 av 5

– Musikk spilles overalt. Dansing er som religion. Hvordan overlevde vi så lenge i Manchester? spør en av hovedpersonene i Netflix-serien «White Lines», der han står på en klippe i Ibiza, og ser ut over det asurblå Middelhavet, mens perfekt brune kropper danser til lekker housemusikk. Ibiza er ved siden av Jamaica den viktigste øya i moderne popmusikk (i denne sammenhengen regner vi ikke Storbritannia som en øy). Selv om det knapt finnes noen artister fra Ibiza.

«White Lines» er en flernasjonal storproduksjon fra etablerte seriehitskapere («Papirhuset») med teft for timing og målgruppe. Den påkostede titimersserien ble sluppet i midten av mai, like før åpningen av festsesongen på Ibiza – som i år var avlyst. Serien gikk rett til topps på mest sett-lista også i Norge. Handlingsplanet veksler mellom Manchester og Ibiza på 90-tallet og i dag.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den tar utgangspunkt i en gjeng frustrert Manchester-ungdom som stikker av til Ibiza for å leve fritt, og skape seg en ny framtid, langt fra undertrykkende britiske klassestrukturer. Serien er et krimdrama, med bakteppe i fremveksten av klubbkulturen på Ibiza, der hovedperson Axel blir en av øyas fremste dj-s og klubbentreprenører. Men hedonisme og hybris ender i eksess og død (serien gir god borgerlig moralsk korreks til arbeiderklasse-ungdommenes frihetstrang). Serien gir også et treffende bilde av disse Manchester-hodene noenogtjue år etterpå, særlig gjennom Marcus, en typisk nordengelsk «chancer» som ble igjen på Ibiza og nå dj-er mellom doplangingen. I første episode får Marcus en av de beste karakterintroduksjonene i all TV-seriehistorie der han kjører en sliten åpen jeep i blomstrete skjorte og dratt ansikt mens han muntert synger med på «Movin On Up» av Primal Scream, åpningssporet på Ibiza-via-London-klassikeren «Screamadelica», 1991.

NYE TAKTER: Nytt høydepunkt fra Sondre Lerche (+)

Ibiza, nabo til Majorca i øygruppen Balearene, var lenge en slags fredet øy for hippier, kunstnere, bohemer og rike rockmusikere med villaer i fjellene. Ibizas klubber og strandbarer hadde en liberal politikk både hva gjaldt åpningstider, rusmidler og musikk. Noe av den musikalske ånden fra Ibiza var blandingen av stilarter, et inkluderende musikalsk fellesskap kalt balearic der både blek britisk indie-rock, sval sommerpop og afrikansk tradisjonsmusikk fikk plass, det sentrale var grooven, og stemningen.

Lydsporet på «White Lines» er møysommelig satt sammen med historisk peiling og følelse for musikken, med mye Manchester – Sub Sub! Tidlig Verve! Bleke ungdommer som inhalerer til A Guy Called Gerald «Voodoo Ray!»! – samtidig som utvalget ikke kveles av den gode smak. En offisiell tre og en halv timers, 50-sangers offisiell Spotify spilleliste (langt fra komplett) inkluderer alt fra obskur klubbmusikk til Gipsy Kings og «Dragostea Din Tei», der musikken driver og kommenterer handlingen. En av de beste låtene på lydsporet samler også flere tråder i ett punkt på Ibiza: «Hallelujah» (1989) av Manchester-bandet Happy Mondays, her i remiksen av de to DJ-personlighetene Paul Oakenfold og Andrew Weatherall.

Superstar DJ: Paul Oakenfold, her med venner i 2014, kunne vært hovedpersonen i «White Lines». Foto: NTB SCANPIX

Paul Oakenfold (bildet) har de siste tiårene vært en av verdens best betalte DJs og mest ettertraktede remiksere. I 1987 dro han til Ibiza sammen med et par andre dj-er og festkamerater for å feire sin 26-årsdag. Der ble de acid house-frelst og tok med seg housemusikken hjem – slik går iallfall skapelsesmyten om acid house-revolusjonen i Storbritannia. «London-varianten av acid housemusikken utviklet seg blant DJ-er som ferierte på den spanske middelhavsøya Ibiza. På nattklubbene der kunne du høre alle typer artister og musikk om hverandre» skrev Nye Takter allerede i 1988 i en reportasje om det nye fenomenet «Acid house» som «har snudd Londons klubbland på hodet i år».

Hjemme i London var Oakenfold påkoblet soul- og funk-undergrunnsklubbene i London som så smått var begynt å spille house-12tommere fra Chicago. Oakenfold skrev en tidlig artikkel om acid house for fanzinen/klubbkollektivet Boys Own, der Andrew Weatherall var sentral. Weatherall gikk videre til å produsere og remikse Primal Scream som med dobbeltalbumet «Screamadelica» ga et epokegjørende uttrykk for Ibizas åpne, frihetlige sound og blanding av rock og housekultur. Paul Oakenfold gikk mer i retning trance- og superklubb-soundet, renskåret og designet for store dansegulv. Mens Weatherall fortsatte i eklektisk retning, og utforsket det musikalske mangfoldet. Weatherall døde av hjertestans tidligere i år, 56 år gammel, mens Oakenfolds stadion house-sound er overalt.

Musikkgrupper, Two Lone Swardsmen
Keith Tenniswood (t.v.) og Andrew Weatherall
20010821,

Andrew Weatherall til høyre, med duoen Two Lone Swordsmen, 2001. Foto: Arkiv

Utover 90-tallet, når «White Lines»-handlingen skyter fart, vokste Ibiza til å bli en festdestinasjon for hundretusenvis av unge briter, med housemusikken som lydspor. Alle verdens ledende dj-er spilte der. Karrierer ble født og døde der, før deling og strømming ble internasjonale hits bygd på dansegulvene her. Og for så vidt etterpå også: I 2016 skapte det norske produsentteamet Seeb en internasjonal kjempehit med sin hamrende 4/4-remiks av den ettertenksomme singer/songwriteren Mike Posners låt «I Took a Pill in Ibiza». Den har nå over 1.2 milliarder avspillinger på Spotify.

LYDHØRT: Free – ålreit nå, etter 50 år (+)

Ibiza har holdt stand som klubbdestinasjon. Til nå har klubbkalenderen for sommeren vært tom, men fra 1. juli åpnes det så smått igjen, særlig på de mindre strandklubbene som også utgjør en viktig del av handlingen i «White Lines».

Serien skisserer med brede strøk kontrasten mellom brungrå to opp-to ned-rekkehus i Manchester med repressivt britisk klassesamfunn, kontra åpenheten på Ibiza. Man kunne kanskje ønsket mer musikk, men det er rikelig med sex og drugs, iallfall. Og det er en egen nytelse når man kan se i en storbudsjetts tv-produksjon muskelmenn i hvite underbukser danse til Joe Smooth «Promised Land». Hallelujah!

Mer fra Dagsavisen