Bilde 1 av 3
Nye takter

Free – ålreit nå, etter 50 år

Så er det 50 år siden Free ga ut singelen «All Right Now». En alle tiders rockeklassiker som minner oss om ei gruppe som kunne kommet så mye lenger hvis de hadde oppfylt førstekravet til grupper: Å holde sammen.

Free var fortsatt et ukjent band for de fleste da «All Right Now» kom ut mot slutten av mai 1969. I løpet av noen uker hadde dette forandret seg radikalt. Gruppa fikk plutselig en veldig stor hit. Offisielt står den med en 2. plass på singellista i Storbritannia, en plass den hadde i fem uker. De første fire bak Mungo Jerrys «In The Summertime», den siste bak «The Wonder Of You» med Elvis Presley. Men i New Musical Express, som var ei minst like pålitelig liste, fikk Free tre uker på førsteplass. Uka etter ga NME The Kinks ei uke på topp med «Lola». Det skulle bare mangle, vil jeg si i dag.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det fortelles at «All Right Now» ble skrevet etter en konsert der applausen døde ut mens gruppa gikk av scenen. De bestemte seg for at de trengte en låt som kunne sette et mer ettertrykkelig punktum for kveldene, og skrev sangen på stedet, på like lang tid som det tar å framføre den. Gjennomsnittsalderen i gruppa var nå 18 år. De hadde allerede gitt ut det fine debutalbumet «Tons Of Sobs».

«All Right Now» er en sang som overlever alle tider. Den har veldig mye av det som skal til for å være perfekt rock. Et pågående riff til å begynne med, en svært insisterende sanger etterpå, på grensen til det uakseptabelt utålmodige etter dagens forhold. Skeptikere har hevdet at det ikke er nødvendig å forsikre om at alt er «all right now» så mange ganger som i denne sangen, hvis alt virkelig er ålreit. Men denne begrunnelsen for å få dama med hjem, «let’s move before they raise the parking rate», den må jo være uimotståelig.

Free var en del av den bluesbaserte britiske rocken, som også omfattet grupper som Led Zeppelin, Fleetwood Mac, Cream og Rory Gallaghers Taste. Et svært sterkt sjikt som det skulle mye til å hevde seg i. Og skulle det vise seg, mye til å holde gruppene samlet. Led Zeppelin var de eneste som klarte det, og husk hvor godt det gikk med dem. Free kunne også vært blant de største utover 70-tallet, men var hele tida preget av indre problemer.

Sangeren Paul Rodgers og bassisten Andy Fraser skrev mange av sangene sammen. Trommeslageren Simon Kirke var fornøyd så lenge han spilte trommer, mens den gnistrende gode gitaristen Paul Kossoff dessverre for det meste var full. Rodgers ville helst fortsette å spille blues, mens Fraser gjerne ville lage flere pophits. Singelen «My Brother Jake» ga dem enda en fulltreffer, men viste Free fra en helt annen side, fengende melodiøse, pianodrevet fra ei gruppe uten pianist. De ble oppløst.

Sånn var tempoet i popmusikken den gangen at da Free kom med singelen «Little Bit Of Love» et år etter, ble det ansett som et comeback etter en lang pause. Free gikk inn i en ny glansperiode, ga ut et par album til, og lagde sin kanskje beste sang med «Wishing Well». Denne ble deres siste hit, i 1972.

Les også: Et under, i grunnen

Paul Rodgers var nå regnet som en av rockens sterkeste stemmer, og skal ha fått tilbud om å ta over ledige plasser i først The Doors, så i Deep Purple. I stedet tok han med seg Simon Kirke og startet supergruppa Bad Company, med medlemmer fra King Crimson og Mott The Hoople. De var en umiddelbar suksess med singelen «Can’t Get Enough», som oppfylte alle datidens krav til rock med «baller». «Cock rock» som det også er kalt, med en hane som strutter selvsikkert rundt på scenen, eller kanskje heller i en mer vulgær betydning. I alle fall, de jentene jeg kjente var bare 16 da de tok avstand fra Paul Rodgers når han sang «well I take whatever I want/and baby I want you» i «Can’t Get Enough».

Bad Company fikk en hit til, med den langt mer følsomme «Feel Like Making Love». Mick Ralphs hadde med seg sin «Ready For Love» fra Mott The Hoople, som også var en høytidsstund for gruppa, som hadde mye fint for seg til å begynne med. De holdt sammen i ti år, men det var ikke så mange som brydde seg til slutt. Paul Rodgers startet The Firm med Jimmy Page, men her var nok delene i gruppa større enn helheten.

Paul Rodgers ga ut en fin hyllest til sitt blues-forbilde Muddy Waters på et album i 1993. Kanskje det var hans notoriske problem med å holde grupper samlet som fikk ham til å ha ny gitarist i ryggen på hvert av sporene. Her var i alle fall (trekk pusten her), Jeff Beck, David Gilmour, Brian May, Gary Moore, Buddy Guy, Steve Miller, Richie Sambora, Brian Setzer, Slash, Trevor Rabin og Trevor Rabin. Samarbeidet med Brian May fortsatte på den dristige turneen Queen + Paul Rodgers, der Rodgers tok over rollen til Freddie Mercury, og fikk synge noen av sine egne sanger innimellom. Ekstranumrene med «We Will Rock You», «All Right Now» og «We Are The Champions» må ha vært klassisk rock så det holdt – og vel så det.

Paul Rodgers hevdet seg sikkert bra i Queens gamle sanger, men da de lagde et album med nye sanger også var det på tide å si at nok er nok. «Det er godt å vite at både Queen og Paul Rodgers sannsynligvis er så godt forsynt at de ikke trenger å jobbe veldig mye i framtida», var alt jeg hadde å si om den saken. I 2012 var Paul Rodgers på Notodden Bluesfestival med sitt eget band.

Hvordan gikk det med de andre? Paul Kossoff var gitarhelt i noen år etter Free, og ga ut gode album med sitt band Back Street Crawler. Han var også gitarist i gruppa til John Martyn, og spilte med flere andre store navn også. Livsstilen var derimot katastrofal, og Kossoff døde allerede i 1976, 25 år gammel. Andy Fraser fortsatte å spille bass i en rekke sammenhenger, og skrev også sanger for andre. Han døde i 2015, 62 år gammel. Bare 62, husker jeg at jeg undret. Jo, han var 15 da han ble med i John Mayalls Bluesbreakers, 16 da han var med på å starte Free, og 17 da hans skrev «All Right Now».

Les også: Salt setter musikken igang

50-årsjubileet til «All Right Now» faller sammen med et program i den underholdende og informative TV-serien der AC/DC-sangeren Brian Johnson møter gamle helter, som ligger i nettspilleren til NRK. Her passerer livet til Paul Rodgers i revy, selv om han ser ut til å leve i beste velgående, og fortsatt turnerer og viser gamle kunster.

Mer fra: Nye takter