Lana Del Reys univers og estetikk: «Ren harselering med den amerikanske drømmen»

Det kan virke som Lana Del Rey prøver å komme kritikerne i forkjøpet før sitt neste albumslipp som er ventet i løpet av året. Sangeren som sto for et av fjorårets mest kritikerroste album med «Norman Fucking Rockwell!», har annonsert at hun allerede i år igjen vil komme med sitt sjuende album, «White Hot Forever». Tittelen kunne ikke vært mer ironisk i denne sammenheng. I en utblåsning/pr-stunt på Instagram skriver hun at hun er lei av all kritikken hun har fått opp igjennom karrieren:

«Nå som Doja Cat, Ariana, Camila, Cardi B, Kehlani, Nicki Minaj og Beyoncé har hatt flere store låter som handler om å være sexy, gå uten klær, å ha sex, være utro og så videre – kan jeg få gå tilbake til å synge om å være legemliggjort, det å føle meg vakker ved å være forelsket selv om forholdet ikke er perfekt, eller danse for penger, eller hva enn jeg vil – uten å bli korsfestet eller høre at jeg glamoriserer vold?» spør hun retorisk. «Det må være plass i feminismen for kvinner som ser ut som, og oppfører seg som meg», mener 34-åringen.

Les også: Cardi B rev opp gresset på Kadetten

Følgelig mente ikke Lana Del Rey folk som ser hvite ut da hun skrev «ser ut som meg». Likevel ble hun nylig kritisert for å være rasistisk som nevner ikke-hvite artister (Ariana Grande unntatt), noe hun selv mener er en avsporing fra hele debatten – som jo handler om at det eksisterer et for snevert rom for hva kvinner flest kan tillate seg å være i kulturen.

Det er likevel interessant at Del Rey samtidig virker så ureflektert omkring egen klassetilhørighet, når hun kun navngir ikke-hvite artister som de hun setter seg opp imot. Dette i et land der «rase» er så sterkt knytta til klasse, og har skapt sterke skillelinjer og konflikt opp igjennom historien, til og med i dag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Beyoncé er blant kvinnene Lana Del Rey mener har sluppet lettere unna kritikk enn henne selv, men Beyoncé har selv fått kritikk for at tekstene hennes ikke representerer virkeligheten for mange kvinner av lavere klasse, og som ikke har råd til å ta et standpunkt mot respektløs behandling av kvinner, i frykt for konsekvensene. Foto: Matt Sayles/AP/NTB scanpix

Hudfarge blir relevant i denne konteksten. Afrikansk-amerikanske kvinner er oftere trippelt undertrykket – gjennom hudfarge, kjønn og klasse. Studier og statistikker viser til stadighet at særlig svarte kvinner i USA er spesielt utsatt for partnervold, voldtekt, drap, og institusjonalisert rasisme. Videre er rammene smalere for hva en ikke-hvit amerikansk kvinne kan tillate seg å være i musikksjangre som tradisjonelt springer ut fra arbeiderklassen, der det er lite plass til kvinner generelt: Der eksisterer en slags sannhet om at kvinners identitet er synonymt med hennes seksualitet og pulbarhet – men paradoksalt nok skal hun ikke være for billig og villig, heller. Da er hun en hoe.

Ikke-hvite kvinner som utfordrer dette handlingsrommet og skildrer et sterkt ego og promiskuitet i kulturen blir dermed viktige forbilder for ikke-hvite kvinner, fordi så mange befinner seg i en virkelighet der handlingsrommet deres er innsnevret, og konsekvensen av å avvike fra forventningene om hvordan de skal være ut ifra deres kjønn, kan være langt dystrere.

Les også: Prisen for å være dronning i rap-gamet

Sannsynligvis har mer stått på spill for ikke-hvite amerikanske kvinnelige artister som Doja Cat, Beyoncé, Cardi B og Nicki Minaj, spesielt tidligere i karrieren, de gangene de har utfordret ideen om hva kvinnelig seksualitet er, og tatt grep om egne liv, vært ærlige og bydd på seg selv. Og det ville sannsynligvis kosta mye mer for ikke-hvite artister å spille samme sårbare og følsomme rolle som Lana Del Rey. Men det er ikke Lana Del Rey i stand til å se.

Artikelen fortsetter under bildet.

Cardi B som headlinet Kadetten i fjor, har blant annet uttalt at før kvinnelige rapartister som henne selv slo igjennom, satset ikke platebransjen på kvinnelige rappere, heller ikke på de som ble signert på et label eller selskap. Foto: Suzanne Cordeiro/AFP/NTB scanpix

Lana Del Reys feminisme minner dermed litt for mye om hvit feminisme eller også liberalfeminisme: «Selv om de fordømmer «diskriminering» og slår et slag for «frie valg», er liberalfeminister aldri opptatte av å snakke om de sosioøkonomiske begrensningene som gjør at både frihet og selvstendighet er umulig for folk flest», skriver Arruzza, Bhattacharya og Fraser i sitt manifest «Feminisme for de 99 prosentene».

Målet er ikke å bli kvitt sosiale hierarkier, som for eksempel utelukker, eller på annen måte unnlater å ta opp spørsmål som spesielt ikke-hvite kvinner og LHBTIQ-personer står ovenfor. Nei, «de som tjener på denne feminismen er dem som allerede har over gjennomsnittet sosiale, kulturelle og økonomiske fordeler» – som Lana Del Rey.

Les også: Norsk musikk er på et skyhøyt nivå. Sjekk hvem vi har gitt toppkarakterer i 2020

Så er det en annen viktig debatt her, og den handler generelt om hva kulturen skal ha rom for. At man spiller en fiktiv rolle i tekstene sine, må ikke bety at man er eller overhodet har tatt noe standpunkt om det som synges om. Det er lett å glemme som lytter og forbruker iblant. Kulturen er mange ting. Den kan og skal både speile, inspirere, trøste, romantisere, forstyrre, pirre, provosere og være forbilledlig – og den har ulike mål. I dette tilfellet tolker jeg nettopp Lana Del Reys univers og estetikk som ren harselering med den amerikanske drømmen. En slags motsatt Eminem anno 2000-tallet: Der han holdt speilet opp mot samfunnet og pekte nese og viste finger i sinne, og dermed ble et viktig og sårt trengt tilskudd i kulturen i samtida, er hun det polerte glansbildet av den perfekte, pynta hjemmeværende kvinnen. Hun som bevarer fasaden som den perfekte drømme-pin up’en, kun for å skjule den harde og vonde realiteten som ligger bak.

Hun harselerer med amerikaneren som lever i fornektelse, og driver gjøn med den mannlige, pedofile fetisheringen av lolitaer som henne selv i låter som «National Anthem» (money is the anthem for success), i «Cola», eller «Put Me In a Movie». Tekstene tolkes som provoserende med vilje, men det er heller ikke alltid det er noen tydelig parodi. Og det er jo kanskje poenget, for slik kan hun både tolkes både bokstavelig og ikke. Som når hun synger «hope is a dangerous thing for a woman like me to have/ Hope is a dangerous thing for a woman with my past» i finalelåta på sitt siste album.

Nå mener Lana del Rey at det er viktig å vise hvordan mannsdominerte strukturer er årsaken til at kvinner forblir «svake», fordi nettopp kulturen fortsetter å opprettholde bildet om at femininitet og det å vise følelser er svakt: Kvinnen som blir værende i destruktive forhold fordi hun er forelsket, er svak ved at hun lar følelsene styre sin handling. Samtidig peker hun på et problem som ikke har en enkel løsning. Og kanskje er det som skaper et ubehag – for det å slåss mot egne følelser er en vanskelig kamp.

Les også: «Residerer» i Molde etter 60 festivaler

Artikkelen fortsetter under bildet.

Doja Cat er nevnt i Lana Del Rays instagram-innlegg. Hun er selv blitt beskyldt for å være rasistisk, etter at det kom frem at hun tidligere skal ha deltatt i chatterom for såkalte incels og alt-rightere, og fordi låta hennes «Dindu Nuffin» spiller på en frase rasister bruker om svarte ofre for politivold. Foto: Ethan Miller/AFP/NTB scanpix

Da er det et tankekors at den kvinnelige skildringen fra hun som er passiv og aksepterer vold og destruktivitet – noe som dessverre er mer vanlig enn vi liker å innrømme – får negativ medieoppmerksomhet, mens så mange menn som opptrer nedlatende, sexistisk, latterliggjørende og voldelig mot kvinner, glatt får passere i popkulturen.

Det er derfor kanskje viktigere å reflektere over hva som er det gjennomgående innholdsmønsteret i vår egen musikksmak, enn hvorvidt Lana Del Rey glorifiserer kvinner som ikke står opp for seg selv – all den tid voldsmannen får skinne, bli elsket og romantisert i den gjengse påkostede musikkvideo, gangsterfilm og true crime-fortelling. For kunsten å være passive lyttere og tilskuere, det er vi flere enn hvite feminister som kan.