Plateanmeldelse: Combos: «Steelo»: Smak av 90-tallet

5

Combos

«Steelo»

Loyal Blood Records

Med grunnleggende hard riffing, fengende melodilinjer, og distinkt vokal, har Combos tidligere i år tydelig markert seg for de av oss som setter pris på punkbasert hardrock. De ble favoritter både under Bylarm, og under Trondheim Calling. Med debutalbumet «Steelo», følger Thomas Antonsen, Andreas Kjøl Berg, Jørgen Wassvik, Terje Bjørndahl og Axel Møller Olsen opp sin lovende formel fra fjorårets selvtitulerte EP, og et par imponerende konsertopptredener.

Presseteksten slår fast at dette er et album du kan både danse og gråte til. Det er ingen overdrivelse. Siden de første låtene dukket opp, har min gamle/indre skatepunker stadig trengt seg mer fram mot overflaten: Combos lager god punkrock som ikke mister seg selv, fritatt fra klisjefulle tekster og selvhøytidelig kleint preg. Med «Steelo» videreføres den gode sjangerøvelsen som både gir nostalgisk rus, gjennom låter som snakker sammen, og en sterk os av friskt blod. Energien og sounden har en tydelig tonalitet, bevisst sin egen kraft. De vet hvor motoren skal kanaliseres i lydbildet til enhver tid, hvor og når intensiteten skal opp og ned, hvilken retning dragen skal spy – fra Axel Møller Olsens årvåkne vokal, til tjukke, gneldrende riff som holder taket oppe, til kraften i taktslagene.

Den ungdommelig energien er gjennomgående og oppleves som et etterlengta friskt pust i en ellers lite nyskapende sjanger. Lyden av Combos er kanskje like mye summen av erfaringer og føtter planta i ulike sjangre, som setter så merkbare spor – fra band som Company Ink, Frances Wave, og 22, med tilhørighet til alt fra prog og alternativ, til stonerrock à la Queens of the Stone Age, til britisk 90-talls poprock, Detroit-infisert rask tregrepsrock, og ikke minst nu metal, som Korn og Deftones.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Axel Møller Olsens tidvis ropende/snakkende stil, flow og tekster er tydelig hiphop-inspirert, der han gynger i landskapet mellom tøff i trynet, og kjapp i kjeften, med håndfuller av velformulerte onelinere som ammunisjon rundt truten. I «Steelo»-ånd harseleres det gjennomgående over merke-referering og besatthet av smaksindikatorer, noe som snakker rett til generasjon X og Y (ngre) med linjer som «I bet your favorite band is The Beatles/ Your use of lingo is deceitful» og «You’ll never stop me from buying a jersey/ I’ll forever be this thirsty». Vokalen er allerede så nonchalant britisk, at jeg ikke helt skjønner hvorfor ikke Combos dro til England og prøvde slå gjennom der først. En kan i hvert fall tolke et lite referansespark til gamle Arctic Monkeys da de var mer kule og rufsete – «When the sun is down/ you know it’s on». Men også Taylor Swift. Og Reese Witherspoon. Men Møller Olsen har et større spenn, og en stemmetekstur som virkelig kler refrengene som kaller på gaule-motoren nedi magen din, uten å bli for polert, som «Boom Shakalaka», «Bro In Pain», «Make Money Take Money» – den som kommer nærmest et nu metal-preg – og ikke minst tittellåten som kommer som siste ut av det som totalt utgjør åtte kompakte spor.

Les også: Dette har vært det suverent mest populære bandet i Norge i to år. Du har neppe lest om dem før (Dagsavisen+)

Så bærer albumet sterkest preg av 90- og tidlig 00-tallsnostalgi, bare at det går kjappere i 2020. Det er noe som gjør Combos til et band for dem som savner hiphop, punk og metall fra den perioden. For det er ingen tvil om at gutta er nostalgiske selv. Og hva var det nittitallet prøvde å si oss? Ingenting. Det er vel det Combos vil si også. At ingenting betyr noe. Men hva gjør vel det, når det låter så rått, og vekker min indre «steelo». Det hjelper selvsagt på fordøyelsen å ha sett hvordan Combos leverer låtene sine live. 90- og 00-tallet lenge leve i 2020! Pass the marker, bitch ass mothafucka.