Kameraet panorerer med linsa ned mot bakken og fanger opp linjer av lys som treffer gulvet, mens Fieh synger «Glad to meet you in that old video/ Now I can't find the right words/ If it was not for you/ Then where would I be?». Men dette er ikke noen gammel video, det er her og nå. Og er en del av strømmefestivalen som har pågått i påskeferien: Et helt annet sted, fra 9-13.april. Lyden er så god og intim, bildeproduksjonen så plettfri, at arrangøren har måttet gå ut og forsikre at konsertene skjer live, at de ikke er spilt inn på forhånd.
Den digitale påskefestivalen Et helt annet sted har gjort alvor av hybriden mellom konsert og musikkvideoformatet. Her har ulike musikkvideo-regissører gjort sine visuelle tolkninger for ti artisters konsertformat, med ambisjoner om å skape en festival publikum aldri før har opplevd.
Les også: Kvelertak-konsert på livestream: Et etterlengta virtuelt spytt i trynet
Utfordrer verket
Det er tydelig at man har vært mer eksperimentelle med produksjonene som helhet: Med vekt på lokasjon, sted og atmosfære, skapes noe mer til musikkopplevelsen. Flere av uttrykkene utfordrer de opprinnelige musikalske verkene. Mens headliner Aurora strømmes fra Forum scene i Bergen, og Sigrid og Frida Ånnevik kan sees live fra Oslo konserthus, befinner Nils Bech seg inne i Vigelandsmuseet. Her interagerer han med statuer og dansere. Girl in red på sin side, spiller ute med bandet ved E6 inn inn mot Oslo sentrum, mens Aiming for Enrike har okkupert den tomme betongklossen som er igjen av den tidligere amerikanske ambassaden. Bendik HK henger på en suite på Hotel Bristol, der det blant annet snap chattes med Sigrid Bonde Tusvik, og Gundelach dukker syngende fram fra badekaret. Isah leker bibliotekar for Abid Raja på det nypensjonerte Deichmanske bibliotek.
Fortgang med korona
Livestrømming i et format som dette måtte jo komme. I et par år har konsertformatet allerede lekt med sine egne grenser gjennom lys- og set designløsninger, videoanimasjoner på skjermer og andre overflater, med hologrammer, lasere, og scenografi som virkelig utnytter rommet i store konsertlokaler. Det kan også sees som forsøk på å kompensere for den fysiske avstanden som er en av de flere negative sidene med digre arenaer som Telenor og Oslo Spektrum, og de større stadionkonsertene.
Alan Walker er en av artistene som også har stått i bresjen for å integrere spill-elementet i sin konsertturné, slik at publikum kan interagere mer med dramaturgien underveis.
Disse løsningene har som regel vært forbeholdt de med navn og penger til det, og ikke så mye de mellomstore og mindre artistene. Så kom koronaen, og prosessen med alternativ konsertavvikling ble brått et akutt behov. Ting kom også rimelig fort på plass, med initiativer som Facebook-strømmesiden Brakkesyke, samt HES/Christer Falcks Koronarulling. Men den audiovisuelle pakka som kommer med Et helt annet sted er - som ordet tilsier - noe helt annet i dobbelt betydning.
Les også anmeldelse fra Oslo Spektrum: Alan Walker: Best uten ekstrahjelp
Les også: Leser fra «Helvete» - litteraturen tar etter Brakkesyke
Rom og atmosfære
Fellesnevneren for konsertene er et tydelig estetisk bevissthet: Bildespråket og lydbildet er likestilt. Det visuelle er ikke konsekvent annenrangs, som kun ment å understøtte lydkilden, lik formen og det estetiske hierarkiet i en tradisjonell TV-sending. Et helt annet sted utfordrer ideen om hva en strømmet livekonsert kan være.
Stemninger og rom speiler eller kontrasterer med de ulike artistenes universer og uttrykk, og bidrar til en mer dynamisk og uttrykksfull opplevelse. Også det at flere av konsertene foregår på utradisjonelle konsertplasser vi vet hvor er, samtidig som vi opplever konsertene i samtid, gir en ekstra dimensjon til det hele: Vi får et vindu ut til disse stedene i Oslo i samtid, fra våre egne hjem - som for øvrig kan være milevis unna, ja også på et annet kontinent.
Symbolladede bilder
Erika Calmeyers regisserte Girl in red-konsert befinner seg på en del av E6, inn mot Oslo sentrums østside som ikke er ferdig utbygget. Med klar sikt inn mot sentrum, og vissheten om at Sørenga er like bak, ser og hører vi også motorveien i det fjerne. Effekten er påfallende, og gir et snev av tid og rom - lyden av verden her og nå som går sin gang. En liknende løsning gjøres av Frida Ånnevik som innvier sin konsert med «Du må tru på vår» utafor Konserthuset, til bakgrunnslyd av biltrafikken fra Munkedamsveien, før hun tar oss med inn i et heller lunt konsertrom.
Konsertsendingene til Isah (i regi av Mattis Ohana Goksøyr) og Safario (regissert av Haakon Mathisen), beveger seg rundt inne på det gamle hovedbiblioteket, fra vaskekjeller, opp trapper, via mørke neonbelyste rom med tomme hyller, før de to artistene i hvert sitt show, sluttvis står utafor bygningen.
I Safarios sistebilde sees to andre bygg tronende i bakgrunnen. To bygg som symboliserer historie og som står som et indeks på politiske utfordringer og Norges største traume i moderne tid: Regjeringskvartalet og Y-blokka. Dette, mens vi befinner oss i en ny tid der kulturen står ovenfor et nytt traume. Det er så mye symbolikk og historie ladet i dette bildet alene på samme tid, enn en ordinær konsert gir inne i samme scenerom.
Spill-estetikk
Noe som også er interessant i hybriden mellom livekonsert og musikkvideo, er at mer sære og utilgjengelige artister kan dra større nytte av formatet for å nå bredere ut. Artister med lite eller ingen vokal, som Bendik HK og Aiming for Enrike har fått et bildespråk der man nesten kan lure på om musikken er laget til handlingen som utspiller seg visuelt.
Formen og estetikken i flere av «brettene» til Et helt annet sted, er utvilsomt inspirert av spill-estetikk og teknologi, noe som tydelig er tilfellet for Aiming For Enrike-konserten, i regi av Kenneth Karlstad. Med stikk til en av 90-tallspionerene innen skytespill i første persons perspektiv, «Doom», følger kameraet en bodybuilder gående rundt med en diger klubbe av en hammer. Parallelt filmes tomannsbandet i et digert og dunkelt lyssatt rom med basseng, som minner om finale-brettet der man møter «bossen».
Idet musikken smelter sammen med bildene, og går opp i en høyere enhet, blir disse hybridene til sine egne verk. Det er i hvert fall ikke noe som kan sammenlignes med artister som fremfører låtnumre i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge som man gjentar på en scene foran et publikum. Hvis flere strømme-produsenter lar seg inspirere av musikkvideoformatet, lover det godt for et fremtidig livestrømmetilbud i fremtiden, koronakrise eller ei.
Nå venter jeg bare på en VR-brilleløsning som også kan forsterke og intensivere en konsertopplevelse også når koronaen er over. En som fortsatt gir deg muligheten til å gå på konserter i andre byer og verdensdeler, en som også gjør det mulig for folk med ulike funksjonshemminger å kunne leve seg inn i det å stå helt foran i en moshpit, og en løsning som gjør det mulig for mindreårige å endelig kunne dra på 18-årskonsert uten å ha med seg kleine foreldre.
