Ravi Shankar i 100 år

Ravi Shankar døde i 2012, 92 år gammel. Han var den første som tok indisk musikk ut i verden, og den første musikeren fra den østlige halvkule som fikk et stort navn i vesten. Han er kanskje mest kjent for sine forbindelser til The Beatles, men hadde allerede en 35 år lang karriere bak seg da de møtte hverandre i 1965.

[ Les også: Her er de 20 beste sangene til The Beatles ]

Shankar spilte i Oslo året før han døde, på en jubileumskonsert for Melafestivalen i 2011. – Jeg spilte og danset i et stort ensemble som kom til Paris i 1930, så karrieren min har vart i 80 år, humret Ravi Shankar da vi møtte ham den gangen. Det var et historisk sus over å høre en mann fortelle at utbruddet av 2. verdenskrig førte til at han flyttet hjem til India, til sin guru i en liten landsby, for å studere gammel, klassisk musikk. Da krigen var over kom han tilbake til Europa. Og her er forklaringen på hans vidstrakte anerkjennelse: – Jeg kjente det vestlige tenkemåten. Jeg visste hvordan jeg kunne få dem interessert i en gammel tradisjon, forklarte han.

– Indisk musikk var helt ukjent her. På samme måte som indiske mennesker ville ha problemer med å høre på Beethoven eller Bach. Det er vanskelig å sette pris på musikk som du ikke er fortrolig med. Jeg visste hva som plaget dere i forhold til vår musikk. Jeg begynte å spille kortere stykker. Og forklarte hva en raga er. Etter to-tre år hadde vi brutt barrierene. Og slik har jeg fortsatt, svarte han på et spørsmål om hva som fikk ham til å spille videre langt, langt inn i pensjonsalderen.

Ravi Shankar komponerte for teater, ballett og film, bl.a. «Apu»-trilogien til Satyajit Ray. På tross av 80 år med mangfoldige aktiviteter var han mest kjent for sitt samarbeide med George Harrison. I Martin Scorseses dokumentarfilm, «Living in The Material World», fortalte Harrison at han som medlem av The Beatles fikk møte en lang rekke av verdens mest sentrale musikere, fra Elvis og nedover, men at den eneste som virkelig imponerte ham var Ravi Shankar. Hadde det ikke vært for ham hadde George Harrison neppe spilt sitar på «Norwegian Wood», og på «Within You Without You», den flotte åpningen på side 2 på «Sgt. Pepper»-albumet. Shankar ble en sentral person i livet hans i årene som fulgte, og fikk ham til å holde den store konserten for flyktninger fra Bangladesh i 1971.

«My friend came to me/Sadness in his eyes/Told me that he wanted help/ Before his country dies». Sånn begynner George Harrisons sang «Bangla Desh». Vennen han sang om var Ravi Shankar, som stammet fra dette landområdet. De gjorde en stor konsert til inntekt for flyktningene etter frigjøringskrigen i 1971. – Jeg var så bekymret for alt som foregikk der. George så hvor trist jeg var, og fikk med Bob Dylan og alle vennene sine. Det var vel den første gangen en slik konsert ble arrangert, fortalte han oss i 2011.

Shankars musikk var fremmed for rockepublikummet, men de første tonene hans på konserten for Bangladesh ble møtt med stor applaus.

– Du vet, det tar en stund å stemme instrumentene våre. De blir også lett ustemt i varmen, så vi brukte tre-fire minutter å få dem i orden. Og da vi endelig var ferdige brøt applausen løs, lo Shankar. Vi ser det på filmen fra konserten: «Hvis dere satte så stor pris på at vi stemte instrumentene håper jeg der liker konserten enda bedre», sa han spøkefullt fra scenen.

Hvor viktig var det for Shankar selv at musikken krysser landegrensene?

– I forhold til å bli underholdt og ha det moro er det bra. Å blande forskjellige musikkformer og danse til dem, det gjør deg lykkelig og spirituell. Men om det forandrer verden, det vet jeg ikke, betrodde han oss året før han døde.