Nye takter

Dans på Vigeland-museet: Sjelden har en danseforestilling i Norge hatt vakrere omgivelser

Nagelhus Schia Productions danser blant skulpturene på Vigeland-museet, med koreografien til skrekkfilmen «Suspiria» som ett av mange fiffige elementer.

Dagsavisen anmelder

4

DANS

«DuEls»

Koreografi: Damien Jalet, Erna Omarsdottir, Sidi Larbi Cherkaoui

Komponister: Patrizia Bovi, Valdimar Jóhansson, Thom Yorke

Sanger: Miriam Andersén

Kostymer: Jun Takahashi, Alexandra Gilbert, Line Maher, Giulia Piersanti

Med: Guro Nagelhus Schia, Vebjørn Sundby, Jon Filip Fahlstrøm, Thyri Huld Arnadottir, m.fl.

Vigeland-museet

Det er duket for fine opplevelser når Nagelhus Schia Productions nå har lagt sin nye produksjon til Vigeland-museet. De tre koreografene Erna Omarsdottir, Sidi Larbi Cherkaoui og Damien Jalet har i vandreforestillingen «DuEls» bidratt med en fin miks av nye og gamle koreografier, og bortsett fra en rosakledd skikkelse som iblant dukker opp, ror de prosjektet fint i land.

Les også: Anmeldelse Jo Strømgrens «Sammenbruddet»: En slagkraftig dødsdans

Damien Jalet har tidligere laget koreografien til skrekkfilmen «Suspiria» fra 2018, en nyproduksjon av Dario Argentos film med samme navn fra 1977. Koreografien «Volk», som vi får se på Vigeland-museet er hentet fra denne filmen, og to andre koreografier vi får se her, har Jalet skapt etter inspirasjon fra filmen fra 1977. Men grøsseraspektet er på ingen måte fremtredende i denne forestillingen – her gis koreografiene nytt innhold, med langt mer optimistiske under- og overtoner.

Artikkelen fortsetter under bildet-

###

Foto: Valdimar Johannsson

For sjelden har vel en danseforestilling i Norge hatt en vakrere scenografi enn i dette museet. Gustav Vigelands siste arbeidsplass og bolig, som ble museum etter hans død, er et smykke av et nyklassisistisk hus der salene er fylt av Vigelands arbeider, og veggene er malt i rolige blå-, grønn- og rødtoner. Fargene tas opp i enkelte av dansernes kostymer på fiffig vis.

Å gå gjennom disse rommene er i seg selv en storslått opplevelse, og flere av koreografiene er antagelig valgt fordi de matcher konstellasjonene og motivene i flere av skulpturene. Duetten «Sin», som åpner forestillingen, danses i rommet der vi finner bl.a. «Ung mann og kvinne» og andre parskulpturer. En av de siste koreografiene, den underlige «Venus in Furs», som er en dans inni en pels og viser et vesen som er halvt dyr, halvt menneske, vises i rommet der mer fabelpregede skulpturer som «Kvinne og øgle» er plassert. Det er nydelig å se dialogen som oppstår mellom dans og skulpturer på denne måten.

Les også anmeldelsen av Ina Christel Johannessens nye forestilling: Livskraften i kjølvannet av skogbrannene. Dans: «When Monday Came»

Men vandreforestillinger er en sjanger som er vanskelig å perfeksjonere. Det er gjerne mange oppbrudd og transportetapper, og det er ikke alltid så enkelt å finne en god plass når man vel har ruslet seg frem til neste spilleplass. Slik er det også her.

Heldigvis geleides vi iblant av Miriam Anderséns nydelige sang av europeiske folketoner som også avslører den gode klangen som er i disse rommene. Dessuten har vi en merkelig guide, et «snakkende tre» i knallrosa trikot. Det er en av forestillingens koreografer, Erna Omarsdottir, som er det snakkende treet, og hun ønsker oss innledningsvis velkommen med sang: «I am the talking tree, a tree for life and prosperity», og hun ber oss på sitt overdrevent spirituelle vis bli med på vandringen som er en vandring ut i evigheten, inn i en evig ungdom.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Valdimar Johannsson

Dette er litt for voldsomme greier i disse sarte, elegante rommene, og dessverre ødelegger det mer enn det tilfører. Jeg tror man fint kan kjenne på en liten bit av evighet bare ved å entre Vigeland-museet, uten at noen må si det i klartekst. Og selv om det nok er et bevisst valg å la en skikkelse som kræsjer så fundamentalt med omgivelsene, vise oss rundt, så er det ikke nødvendig å ødelegge noe som er vakkert med et vesen som snakker som hun er med i en sekt. Men hun gjør en glitrende «Sinnataggen»-parodi, det skal hun ha.

Les også: «Vår uvitenhet og grådighet kan bli vår ødeleggelse»

Nå tar heldigvis ikke guiden all plassen. Vi får mye dans, hele syv korte koreografier, i løpet av en drøy time. Noen av koreografiene er skapt for denne forestillingen, noen er hentet fra «Les Médusés», som tidligere er danset på Louvre-museet i Paris, og en er som nevnt hentet fra filmen «Suspiria».

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

«Suspiria»-koreografien er lett gjenkjennelig. Foto: Valdimar Johannsson

Som helhet skaper de en fin variasjon i forestillingen, man er alltid nysgjerrig på hva som kommer neste gang. Og det er også deilig å se stykker som bare varer tre-fire minutter. Forestillingens lengste koreografi, «The Dark Fountain», er forestillingens minst interessante, med sin vedvarende insistering på å forføre oss, og sine etter hvert gjentagende maskin-bevegelser.

Her skjer det for lite, og det varer for lenge. Men bortsett fra den rosakledde guiden som er mer irriterende enn sjarmerende, er dette en fin og annerledes vandring gjennom rommene på ett av byens vakreste museer – en forestilling som fint hadde egnet seg som TV-produksjon, slik at alle tilskuerne kunne få den beste plassen hver gang det skjedde noe nytt i et nytt rom.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven