Hvem? The Who igjen!

4

The Who

«Who»

Universal

At The Who kommer med et nytt album i 2019 burde ikke være til å tro. Det er 54 år siden «My Generation» og «hope I die before I get old», ei linje som det har vært obligatorisk å harselere med hver gang denne gruppa viser seg igjen. 52 år er gått siden Pete Townshend kastet gitaren i taket i Njårdhallen, traff en lyskaster og kortsluttet strømmen i hele salen. Rockhistorien blir ikke stort større.

Albumcoveret er designet av Peter Blake, mannen som på 60-tallet koblet The Who med den runde blinken til RAF, som senere ble et symbol på hele modbevegelsen. Bildene på omslaget er en samling ikoniske bilder, som man kan bruke kvalitetstid på å koble sammen med gruppas historie. Albumtittelen er ganske enkelt «Who». Hvem er nå dette?

The Who har vært legender siden gjennombruddet i 1964, sammen med Rolling Stones de eneste britiske 60-tallsgruppene som fortsatte å imponere i nye tiår. I vår fikk vi se The Who i Jimmy Fallons TV-show, med en hysterisk bra versjon av paradelåten «Won’t Get Fooled Again» sammen med The Roots. Selv om de ikke har laget klassiske album på en liten mannsalder har The Who fortsatt integriteten i behold. I 2014 fikk Roger Daltrey en bestselger med et album sammen med gitarhelten Wilco Johnson fra Dr. Feelgood. Han har inntil nylig reist rundt og framført rockeoperaen «Tommy» med lokale symfoniorkester. Pete Townshend har som vanlig enda større ambisjoner. I november ga han ut romanen «The Age of Anxiety», som han håper å utvikle til noe han kaller en opera-kunst-installasjon. Om en gammel rockestjerne som har tapt bakkekontakten. «Hero Ground Zero» på det nye albumet er en sang med Daltrey i denne rollen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

I tillegg til Pete Townshend og Roger Daltrey er The Who i dag Pino Palladino på bass og Zak Starkey på trommer. Sønnen til Ringo har hatt denne jobben i 22 år nå, snart dobbelt så lenge som Keith Moon. Det ryktes at ikke engang Daltrey og Townshend har vært i studio sammen under denne produksjonen. Dette er ikke lyden av The Who som truende og farlige slik de kunne oppleves i sine beste år. Men de oppfyller forventningene. Albumet begynner med «All This Music Must Fade», kanskje en kommentar til anklagene som uvilkårlig kommer om at dette ikke er noe nytt. Sangen høres ut som et sammensurium av gamle kunster, og det er visst nettopp poenget: Det er en sang til alle som er blitt anklaget for å kopiere andres sanger, fra en som ikke bryr seg om at andre kopierer sangene hans, fordi han har gjort selv så mange ganger.

Townshend og Daltrey har begge løst beregnede formuer på mellom en halv og én milliard kroner. Vi må kunne anta at de gjør dette fordi de har et behov for å meddele seg. Her er sanger inspirert av tragedien da boligblokka Grenfell i London brente, og om vilkårene for fangene på Guantánamo-basen på Cuba. Det er voksent gjort, men voksent er jo på godt og vondt i dette spillet. Det er vanskelig å folde seg til folk som har laget så banebrytende pophistorie, å høre dem som godt voksne og bare lage sanger som er sånn alminnelig gode.

Som så mange andre fra sin generasjon opptrer Daltrey og Townshend som eldre og klokere, med et reservert syn på sin egen fortid, som den selvironiske «I Don’t Wanna Get Wise»: «We were shits, oh no disguise/And it is no surprise/That the crap that we did/Brought us money, God bless/And those snotty young kids/Were a standing success». The Who blir ikke den samme suksessen igjen, men gamle venner må høre dette minst én gang, før de, vi, oppglødd av opplevelsen heller spiller «Who’s Next» igjen neste gang.