Disse artistene bør du sjekke ut under Oslo World

Liniker e os Caramelows (Brasil)

Liniker e os Caramelows. Foto: Leila Penteado

Tenk deg en miks av reggae, funk, brasiliansk tropicalia, jazz og store bøtter med blåsere, sødmefylte, voldsomme vokalpartier og en rytmisk tynde som vil få gulvet til å gynge. Sleng gjerne inn noen never punk, hip hop og et par doser intelligent pop, og du begynner å nærme deg hva Liniker e os Caramelows står for. Selv har de funnet opp betegnelsen «funzy» om musikken de spiller, men uansett hva du kaller det er dette unike storbandet og kollektivet en ny spydspiss innen ny brasiliansk musikk som du aldri har hørt maken til. Å innlemme karameller i navnet er definitivt ikke på jordet, for denne musikken er ren «fudge» ispedd store doser skraftig krydder.

Liniker e os Caramelows kommer fra Araraquara, en by som ligger knappe tretti mil nord for Sao Paolo, et opphav bandmedlemmene er svært bevisst på siden de mener det er viktig å vise at ikke all musikken i Brasil oppstår i Rio de Janeiro eller nettopp Sao Paolo. Når det er sagt er Linikers musikk uten grenser, ledet av en frontfigur som i egen person representerer arbeidet for å bygge ned barrierer og fordommer. Som transperson er Liniker Barros blitt et ikon innen ikke bare den svarte musikkbevegelsen, men for alle i Brasil som kjemper for like rettigheter, respekt og trygghet for transpersoner, homofile, lesbiske og andre tilknyttet LHBT-fellesskapet. Selv om Brasil har svært gode lover som støtter opp rundt mangfoldet, lå landet ifølge Transgender Europe på en skammelig offisuell førsteplass i 2017 når det gjelder andel mord på transpersoner. «Verden blir mer voldelig dag for dag, så når vi skriker, la oss skrike sammen», har Liniker selv sagt i intervjuer. Et vakrere og mer medrivende skrik enn Liniker e os Caramelows skal man lete lenge etter, og konserten i Oslo kan bli et uforglemmelig festivaløyeblikk.

Spiller på Cosmopolite 31. oktober.

Les også: Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle

Bongeziwe Mabandla (Sør-Afrika)

Bongeziwe Mabandla. Foto: OW

Han kalles «mirakelet» fra Tsolo, en by knapt noen har hørt om i Sør-Afrika engang før Bongeziwe Mabandla satte den på kartet med albumet «Mangaliso» i 2017, som havnet på flere topplister ved årsslutt. Han har vært et lovende navn på den sørafrikanske scenen lenger enn det, som en musiker innen det man kaller afrofolk, og hans nyeste singel «Jikeleza» viser en utrolig fin utvikling som en artist som kombinerer de rolige harmoniene med kraftfull, nydelig vokal og en tilstedeværelse. Hadde han sunget på engelsk og ikke på Xhosa ville han vært en verdensstjerne for lengst.

Spiller på Blå 31. oktober under Black Major Label night.

Les også: – Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil

Sara Correia (Portugal)

Sara Correia. Foto: OW

Portugal mangler ikke fado-stjerner, og mange av dem har også gledet Norges konsertpublikum ved flere anledninger, som Mariza, Ana Moura, Dulce Pontes og Cristina Branco. Nå er enda en fornyer av fadoen klar for sitt første Oslo-beskøk. Sara Correia albumdebuterte i fjor akkompagnert av to av Portugals fremste gitarister, og fikk mye oppmerksomhet for sin moderne tolkning av fadosjangeren. Her er mindre lengsel og mer glede, spontanitet og opprør enn hos mange artister, men hele tiden ligger hennes altomsluttende stemme i forkant, og særlig imponerende er det nå den unge Lisboa-artisten synger «Fado Portugês» helt uten gitarakkompagnement på hennes selvtitulerte album «Sara Correia».

Spiller i Kulturkirken Jakob 1. november.

Les også: – Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

Asmâa Hamzaoui & Bnat Timboktou (Marokko)

 Asmâa Hamzaoui​. Foto: KhalilMounji

Aldri en Oslo World-festival uten en gnawa-konsert! Med Casablanca som utgangspunkt representerer Asmâa Hamzaoui en kraftig endring innen en tradisjon der kvinner i mindre grad har kunne opptre som musikere, men alltid vært en viktig del av den sermonielle delen av gnawa-kulturen. Som er et språk, en tradisjon, et folk og i denne sammenhengen en type musikk der Hamzaoui er en av de første kvinnene som ikke bare opptrer, men også har bare kvinner bak seg selv, den jagende vokalen og gimbrien, den trestrengers lutten som sammen de øvrige fire i backingbandet Bnat Timboktou - Timbuktus døtre - står for koring og metallkastanjetter som garantert kommer til å sette fyr på publikum i Oslo.

Spiller på Riksscenen 31. oktober.

Les også: Se bildene fra konserten med Gåte på Sentrum Scene

Minyo Crusaders (Japan)

Japanske korsfarere i musikkens navn. Foto: OW

Dette japanske storbandet vil du ikke gå glipp av. De har kun debutalbumet «Echoes of Japan» å vise til, og selv her lyver tittelen fordi det snarere er ekko av Karibia, Latin-Amerika og Afrika som gjelder når de smeller til fra scenen i all sin velde. Den britiske DJ-guruen Gilles Petersen er bare en av mange som har trykket dette korstoget for god musikk til sitt bryst. Minyo er en betegelse på japansk folkemusikk, men denne tihoders dragen er en samler i ordets rette forstand og lar verdens mange øvrige impulser bli glanspapir rundt den japanske tradisjonssangen. Her er jazz og store doser afrobeat, samba og storbandjazz om hverandre. Debutalbumet er en god innføring i hva de står for, men som det ofte er med levende hybrider av dette slaget, framstår de i enda større grad som et live- og festivalband som først på scenen virkelig slår ut i full blomst, som ikke bare dyktige musikere med stålkontroll på arrangementer og instrumenter, men også som stemningsskapere som du knapt finner maken til.

Spiller på Victoria Nasjonal Jazzscene, 1. november

Les også: Avlyser Oslo-konserter som følge av Chile-opptøyene

Craca e Dani (Brasil)

Craca e Dani. Foto: OW

Energi og musikalsk aktivisme er det første som slår deg når du hører produsenten Craca og vokalist og frontfigur Dani Nega. Den brasilianske duoen består av to personligheter som også har karrierer hver for seg, men det er sammen de virkelig er i ferd med å få et navn som skaper gjenlyd langt utenfor Brasils grenser. De er også blitt front­figurer i et kulturelt opprør mot den politiske situasjonen i Brasil, med den høyrevridde Bolsonaro-regjeringens for­følgelse av og drap på sivile under påskudd på å komme korrupsjon og kriminalitet til livs. Dani Negras åpne og aktivistiske holdning som lesbisk gir en ytterligere dimensjon til budskapet deres om å stå opp mot krefter som vil mangfoldet til livs. Musikalsk er de egnet til å skape liv på gulvet, med en blanding av klubbrytmer og det man kan kalle spoken word-sag og melodisk agitasjon fra scenen, og med det svært politiske albumet «O Desmanche» som ballast.

Spiller på Youngs Nede, 1. november

Les også: – Historien går i loop og vi har ikke evnen til å lære av det

Sílvia Pérez Cruz (Spania)

 Sílvia Pérez Cruz. Foto: OW

Catalonia-artisten Sílvia Pérez Cruz (36) er et av de store navnene lokalt i både hjemregionen og Spania for øvrig, med store prisutmerkelser og albumutgivelser som strekker sjangerbegrepene i mange retninger, ikke minst takket være en formidabel stemme som hun utnytter til fulle som det instrumentet den er. Cruz spilte på Oslo World for fire år siden. Når hun nå kommer tilbake er det med et utgangspunkt i et helt sett nye prosjekter. Musikken og sangen er fortsatt forankret i flamenco og vokaljazz, men eksperimenteringstrangen og den kunstneriske friheten er større under paraplyen «Projecto Drama». Versjonene er voldsomme og melankolske når hun gir seg i kast med materiale skrevet av eller sammen med andre, i kombinasjon med teatermusikk og noen egne komposisjoner, blant annet til filmen «La noche de 12 Años». Den siste tiden har hun også hatt en rekke mer kjente coverlåter på repertoaret, titler som i utgangspunktet kan virkeforslitte men som i hennes tolkninger oppstår me fornyet glød og musikalsk kraft. Blant dem er Leonard Cohens «Hallelujah», klassikeren «My Funny Valentine» og musikk av blant andre Edith Piaf og Amália Rodriguez, sistnevnte som et nikk i retning den portugisiske fadoen som alltid ligger og lurer i Cruz’ lydbilde.

Spiller på Riksscenen 30. oktober

Les også: Klokkeklart fra Berit Opheim og Tore Brunborg