«The Practice Of Love»: Om havet, døden og kjærligheten

5

Jenny Hval

«The Practice Of Love»

Smalltown Supersound

Med «The Practice Of Love» viderefører Jenny Hval på sublimt vis et kunstnerisk prosjekt som etter hvert har mange sidegrener, likevel med en klar kjerne. 2016-albumet «Blood Bitch» tok for seg naturens og følelseslivets symboltunge sykluser, mer spesifikt hvordan blodet både konkret og billedlig påvirker oss individuelt og som en del av et helhetlig samfunn. Denne gangen handler det på tilsvarende vis om de store sprangene, og de store nedslagene, i naturen, havet, døden og slike ting som man ofte ikke snakker om, som barnløshet. Slik også den ferske videoen til låten «Accident» viser, handler det om nærhet, intimitet og uro, like gjerne konkretisert ned i en krukke kosmetisk krem som i plutselige tankesprang i en samtale.

«Accident» er den sangen på albumet som best fanger essensen i mye av det Hval beskjeftiger seg med kunstnerisk, det være seg som romanforfatter, performanceartist, tekstforfatter eller musiker/komponist. «The Practice Of Love» kan ved første blikk fortone seg som et dansbart teppe av elektroniske beats, som i motsetning til mye annet akkurat nå ikke henviser til 1980-tallet, snarere til en senere undergrunn av trance og techno. Men like under overflaten – som Alices kaninhull i eventyrland – finnes komplekse impulser av komposisjonsmessige elementer som sterkt nyanserer bildet. Der ligger det fortsatt et latent mørke, apropos den horrorinspirerte «Blood Bitch», men «The Practice Of Love» er lysere og bokstavelig talt lettere enn hva Hval tidligere har satt seg fore å være, hvor hun heller ikke skygger unna klisjeene. Hval har selv produsert, men medprodusent Lasse Marhaug setter også et tydelig bumerke på resultatet.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Enkelte låter og passasjer har nydelige, tenksomme og lineære melodilinjer over elektroniske beats som varierer i styrke, og tellende for alle sporene er at vokalen er mikset langt framme i lydbildet slik at det personnære og det organiske tydeliggjøres. Vokalmessig forsterker hun sin egen klare stemme med distinkte vokalarbeider fra Vivian Wang fra Singapore-bandet The Observatory, australske Laura Jean Englert og den franske multikunstneren Félicia Atkinson, hvor alles bidrag personifiseres ved at de har tatt opp vokalen selv i hjemlige omgivelser. For eksempel skal Wang ha tatt opp sine bidrag i soverommet i Singapore like etter å ha gjennomgått hjernekirurgi. Slik forsterkes platens underliggende tematiske strømninger.

I «The Practice Of Love» er det samtalen som utgjør musikken, en narrativ lesning av et manus før Vivian Wang og Laura Jeans samtaler kommer inn og alt legger seg over i hverandre, men før den tid har Hval startet drøftingen rundt ordet hvordan ordet «Love» på norsk, kjærlighet, for plass til ordet ærlighet. I Wang/Jeans samtale handler det om å bli sett, om å svelge det å ha en birolle og leve med den når man egentlig vil ha hovedrollen. Videre er «Ashes To Ashes» et godt eksempel på det nydelige vokalarbeidet, men også den etterfølgende «Thumbsucker» med sitt episke og atmosfæriske lydrike. Den ligger et sted mellom popmusikkens ytterkanter og jazzens antydende klangbilder. Dette er for øvrig to låter som setter hvert sitt stempel på Hvals prosjekt. Den ene handler om død, men også om å drømme, om håp og mening slik det kommer til syne i den ganske typiske tekstpassasjen «I had a dream about this song/that I had not written yet/like I used to dream of fucking/before I knew how». «Thumbsucker» er en tilsvarende sang om å være til, om forstillelse og finne sin egen retning. Og det har Jenny Hva definitivt gjort.