Nye takter

Gode minner om Anne Grete Preus

Anne Grete Preus døde søndag, 62 år gammel. En av de mest markante artistene i norsk musikk gjennom 40 år er borte.

Bilde 1 av 2

Anne Grete Preus ble en institusjon i norsk musikk. Med en over 40 år lang karriere, der hun markerte seg med sterke, personlige sanger som fikk et svært stort publikum. I sommer kom meldingen om at flere konserter måtte avlyses. Hun døde søndag etter kort tids sykdom, sa hennes manager Rune Lem til NRK.

Les også: Portrettintervju med Anne Grete Preus fra 2007

Anne Grete Preus ble først kjent i gruppa Veslefrikk, et radikalt band i punkrockens ånd. «Vi mener ikke i morra/Vi mener i dag» sang Anne Grete Preus med stor overbevisning på side 1, spor 1 på debutalbumet i 1978. Ei ny tid var i emning.

– Da jeg var 20 (1977, red. anm). flyttet jeg inn i en leilighet der Per Vestaby (bassist i Veslefrikk og Can Can, red.anm.) var vaktmester. Med do i gangen og kaldt vann, men det kostet 300 kroner i måneden. Det gikk an å spille musikk og få det til å gå i hop. Sånt har stor påvirkning på valgene man gjør videre, fortalte Anne Grete Preus sist vi snakket med henne, i 2013.

– Overgangen fra 70- til 80-tallet var en følelse av å slippe fri. Det var mange som prøvde seg da. Jeg hadde ingen tanker om at jeg 30 år etter fortsatt skulle ha en framtid i musikken. Den gangen var det bare en selvfølge at jeg holdt på med det jeg gjorde, la hun til.

Anne Grete Preus holdt på og holdt på, og kom igjen og igjen på 80- og 90-tallet, og langt inn i et nytt århundre. Som så mange andre grupper fra overgangen fra 70- til 80-tallet ble Veslefrikk et kortvarig prosjekt, men Preus gikk videre til gruppa Can Can, og etablerte seg sakte, men sikkert for alvor i toppsjiktet i norsk rock. Heller ikke Can Can holdt sammen lenger enn fire år, og i 1988 ga Anne Grete Preus ut sitt første soloalbum, «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe.

I 1994 kom albumet «Millimeter», som fikk tre Spellemannpriser, og ble stående som hennes største suksess. Preus var blitt en folkekjær sanger med tekster som fikk mange til å høre bedre etter en det som var vanlig.

– Jeg synes det er vitalt å snakke om hvordan vi har det, om drømmer og visjoner som forsvinner, og om det vi får til. Det kan være tøft å forholde seg til, men det er dødt å ikke gjøre det. Hvis dette gjør meg til en filosof er det en ubeskyttet tittel, sa Anne Grete Preus i 1994, om tekstene som fikk mange til å tenke litt mer over livene vi lever.

Da hadde hun nettopp fått et brev fra en lytter som mente at sangene hennes burde selges på apoteket. Reseptfritt. Anne Grete Preus traff sitt publikum på en helt egen, spesiell måte.

– Vi er den første generasjonen som kommer til å ha rocken med seg helt til slutten. Artister som fortsetter etter at de er 40 tar med seg sin voksenhet og skriver tekster som 40-åringer forstår, fortalte hun oss i 1994, da hun begynte å nærme seg denne alderen selv.

Den gangen var det fortsatt ingen selvfølge at voksne mennesker skulle holde på  sånn, men Preus var en av dem som gjorde det mulig.  Hun la vekt på å fortsette sin egen utvikling, både tekstmessig og musikalsk. På det andre albumet til Veslefrikk, «1980», fra 1980, sang hun en sang som het «Rockegitarist». I 2013 spilte hun for første gang alle gitarer selv, på albumet «Et sted å feste blikket». Det vil si, på en sang overlot hun jobben til Lenny Kaye fra gruppa til Patti Smith, to av hennes store forbilder.

– Da jeg spilte inn «Nesten alene» i 2009 oppdaget jeg at det var mye jeg ikke kunne. Derfor begynte jeg å spille mer på gitar, uten at det bare var låtskriving. For meg har det vært elektrisk gitar når jeg skulle bråke, og akustisk når det skulle være fint. Nå har jeg funnet en ny dør inn til et kjent rom, fortalte hun.

– Jeg er mer interessert i det som ligger foran meg enn det som er bak. Men jeg har jo fått litt mer erfaring, sa Anne Grete Preus, men om hun ikke har etterlatt seg flere nye sanger kan det dessverre se ut som «Et sted å feste blikket» ble hennes siste album.

Også der var hun opptatt av de store linjene i livet.

– Det er alltid er en hellig oppgave for de unge å gjøre om det den forrige generasjonen gjorde feil. Men i det nye presset på de unge, om å være veltilpasset i velferdsstaten, ligger et angrep på friheten, mente hun.

– Jeg er opptatt av det jeg tror er den mest truende delen av vårt materielt vellykkede samfunn. Det harde presset på individene i forhold til hvordan man vil leve livet. Bare at det å bo koster så sinnssykt mye at du inn i systemet.

Også da Anne Grete Preus ble en del av «adelen» i norsk populærmusikk, da hun sammen med Nora Brockstedt og Lillebjørn Nilsen ble innlemmet i Rockheims «Hall Of Fame» i 2013, satte hun dette inn i en større sammenheng:

– Jeg tar slike institusjoner med en klype salt. Rock, pop og viser, alt jeg har holdt på med, er noe som alltid har kommet nedenfra, fra gata eller grasrota. Det spesielle er at det alltid har kommet nye generasjoner som definerer hvordan de skal låte. Det viktige for kulturpolitikere i forhold til denne musikken er ikke å klippe snorer, men å legge til rette for at det gror nedenfra, minnet hun om.

Når det fortsetter å gro nedenfra er det også fordi sånne som Anne Grete Preus inspirerte  nye generasjoner, ikke minst  unge jenter som ville spille pop og rock, ble et forbilde som gikk sine egne veier, og viste fram mulighetene som ligger i sang og musikk.

Mer fra Dagsavisen