Øya i år: Fortsatt størst og best

Alt ligger til rette for at Øyafestivalen 2019 kan bli blant de bedre. Store internasjonale stjerner, nye artister som noen senere kommer til å angre på at de ikke prioriterte å se, og et godt utvalg av norske navn fra fortid, nåtid og framtid.

Les også: Etter den første Øyafestivalen kunne det bare gå framover

Mest forventninger knytter det seg kanskje til avslutningen med Robyn fredag. Den generelt beste festdagen, med en artist som vet hvordan man fester med publikum. Som synger «Dancing On My Own», men danser med alle. Robyn har gjort stor suksess på Øya som hovedattraksjon to ganger før, men er nå større enn noen gang. Et navn til fra listene over fjorårets beste album er på plass: Franske Christine & The Queens, som er på hovedscenen rett før Robyn, i en særdeles sterk kombinasjon.

Et toppnavn som ikke får æren av å opptre sist på kvelden sin er Sigrid, torsdag. Hun er det største som finnes innen norsk popmusikk nå, men må finne seg i å gå på før rockebandet Tame Impala. Det kan hende at en opptreden av Sigrid fortsett ansees som for alminnelig etter norske forhold, det er bare to år siden hun var på Øya sist, bare en måned siden hun sang litt nede i gata på Kongsberg, men hun er sannsynligvis en større publikumsvinner enn Tame Impala på Øya.

The Cure er årets navn fra rockhistorien på Øya, 40 år etter at de begynte å gjøre seg gjeldende i en større sammenheng. De har hatt for vane å spille litt for lange konserter i mange år, men ser i sommer ut til å strammet inn festivalsettet til rundt 25 låter, slik at det kommer til å bli en god hitparade når de avslutter åpningsdagen onsdag.

Jeg ser fram til å se Hellbillies gjøre den tradisjonsrike åpningskonserten lørdag kl. 13. Men gruppa har som alle før dem bare fått 50 minutter til rådighet i denne posisjonen. Det hjelper visst ikke at vi hvert bidige år påpeker at artistene som har flest sanger som mange vil høre, skal få knappest mulig tid til å framføre dem. I Glastonbury har den store «legende»-posisjonen på programmet blitt en av festivalens mest omtalte stunder. Øya-programmet hadde også hatt godt av et slikt innslag, men konsertene lørdag formiddag er ikke prioritert godt nok. Ideelt sett burde gitarsolene på «Røta» alene vare 50 minutter når Hellbillies slår seg løs. Dette er sløsing med ressurser, på en miljøbevisst festival.

Vi må selvfølgelig også se den siste Øya-konserten til Razika. Litt trist, samtidig som vi kan være glade for at medlemmene ikke er eldre enn at vi kan se fram til en rekke gjenforeninger på kommende Øyafestivaler. Vi får også se om gitarrocken fortsatt er på vei tilbake i Norge, med de litt yngre Girl In Red og Brenn.

Les intervju med Brenn her: De slår deg i fleisen med energisk råskap og gitarriff (Dagsavisen+)

Vi legger inn et ord for den litt bortgjemte Bibliotekscenen, som ikke bare har forfattere fra Dag Solstad til Marie Aubert, men også solide musikalske navn som Sanskriti Shrestha & Harpreet Bansal, countrysangeren Malin Pettersen, jazz med Arthur Kay og ikke minst en solopptreden med folk, jazz og viser av Selma French Bolstad fra de fremragende gruppene Morgonrode og Masåva. Det blir også et toppmøte fra Skiens-jazzen med Gard Nilssen & André Roligheten.

Vi noterer et godt utvalg av artister fra De britiske øyer som allerede var booket til Øya da de forleden ble nominert til Mercury-prisen for siste års beste album. Hele fem av de 12 utvalgte: Fontaines DC, Neo, Black Midi, Slowthai og Idles. Det kan være verdt å ta sjansen på noen av disse også, selv om de kanskje spiller samtidig med mer kjente navn. Øya har som kjent en irriterende evne til å hente inn de nye artistene vi helst vil høre, et år eller to før vi visste at vi ville se dem.

Til slutt får vi attpåtil en klassisk rock-mot-rap-konflikt når Karpe Diem og Motorpsycho lukker festivalen samtidig, fra hver sin scene. Begge tilbøyelige til å by på store overraskelser. Jo, vi tar sjansen på å spå at dette blir en god festival. Nå kommer det bare an på været.

Se bildene fra Øyafestivalen 2018