Det man snakker om etter en festival

I det som vel kan betraktes som mainstream-delen av årets Moldejazz, må det kunne sies å ha vært en del åpenbare og vel trygge valg av artister. Melody Gardot var tilbake – sist i Molde i 2009. Det samme var Gregory Porter. Han besøkte festivalen i 2015. Sleng på Madrugada og en hyllestkonsert i forbindelse med at Edvard Hoem tidligere i år fylte 70, og du skjønner at festivalen ikke bare tok valg de trengte å være spesielt redde for. Blir det en spennende festival av slikt? Kanskje ikke.

Les også:  – Det har demret for mange musikere at de er såkalte klimaverstinger (Dagsavisen+)

Nye konstellasjoner

Men det kan bli en spennende festival av at man lar en fyr som Gard Nilssen få så vidt frie tøyler som han har hatt under årets Moldejazz. Og i forlengelsen av dette er det kanskje også litt hans fortjeneste at Moldejazz til en viss grad har klart å finne igjen litt av sitt gamle jeg denne sommeren. For dem som savner smått ulovlige, sene jammer i røykfylte lokaler, med unge fremadstormende musikere som ikke så rent sjelden ender opp som verdensnavn ikke altfor lang tid etter, må det være litt mer enn en fattig trøst at Molde i år har fremstått som en festival hvor nær sagt hvem som helst kunne dukke opp på scena, med en annen hvem som helst, uten at det var annonsert i forkant.

For det er vel helt i orden at Joshua Redman hopper inn hos den til kjedsommelighet tidligere nevnte Nilssens Acoustic Unity, og ikke forlater scena igjen før 20 minutter etterpå, når settet avsluttes? Og Nilssen må nevnes igjen, unnskyld meg, for han dukket plutselig opp hos Madrugada på Romsdalsmuseet også. Ole Morten Vågan prøvde å ikke være noe dårligere, så han kom like gjerne opp under Joshua Redmans Still Dreaming. Når man også vet at moldeartisten Ane Brun dukket opp hos Madrugada, så skjønner man at også det lokale publikummet fikk ta del i festivalens overraskelser.

At store deler av medlemmene i Nilssens Supersonic-lagoppstilling meldte seg for jamtjeneste på festivalens nye jamscene, etter endt konsertdyst fredag kveld, bekrefter inntrykket av en festival som har klart å skape flere viktige møter mellom musikere. Møter som muligens kan danne grunnlag for fremtidige samarbeid.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Positive tall

På festivalens siste dag kunne en fornøyd festivalsjef, Hans Olav Solli, om ikke konkludere, så i alle fall antyde at årets Moldejazz har nådd sine mål også hva det økonomiske angår. Til tross for at det blir sagt at det er vanskelig å avgi årsregnskap i juli (i alle fall i Norge, hvor regnskapsåret følger kalenderåret), tyder alt på at festivalen når sine målsettinger. Det vil si rundt 28 000 solgte billetter, og klare signaler om positive tall for året som helhet. Og det kan komme godt med opp mot neste års jubileumsfestival. Da arrangeres den 60. Moldejazz i rekken.

Les også: Moldejazz: – Jeg vet ikke om noen andre som gjør det i samme omfang (Dagsavisen+)

John Zorn i 2020

Og lista for neste års festival synes å være lagt høyt. Neste års Artist In Residence blir John Zorn. Heller ikke han bør være helt ukjent for publikum. Han har gjestet Molde ved tre tidligere anledninger, første gang allerede i 1991 med Naked City, og til tider skremt vannet av publikum. Det vil han sikkert gjøre med noen av sine konstellasjoner (TBA) neste år også, men da kan det for sarte sjeler være greit å vite at det skal slippes til noen artister på mainstream-scenene på Bjørnsonhuset og Romsdalsmuseet også.