Spilte så det luktet svidd på Tons of Rock

5

KONSERT

Slayer

Tons of Rock

EKEBERGSLETTA (Dagsavisen): Siste konsert med Slayer på norsk jord ble akkurat den kontante avskjeden det var lov å håpe på. Få band, om noen, har hatt like stor innflytelse på utviklingen av metalsjangeren som bandet fra Huntington Park i California, og da bandet gikk på scenen midt på lyse ettermiddagen viste de hvorfor minst «halve» Tons of Rock har Slayer listen over hvilke band som har betydd mest, uansett om de spiller thrash metal eller ikke.

Les også: Mer enn Kiss: Disse artistene bør du se på Tons of Rock

Fortsatt er nøkkelmedlemmene Tom Araya og Kerry King navet i bandet og de karismatiske midtpunktene på scenen, mens de senere erstatterne for originalmedlemmer, Paul Bostaph (trommer) og Gary Holt (gitar) er durkdrevne racere innen sjangeren med bakgrunn fra så forskjellige band som Testament, Testament og Exodus. Som band pusher Slayer førti, men tempoet er langt yngre når de harver seg gjennom sine mest kjente låter fra album som «Reign In Blood» og «Seasons in the Abyss», og slynger fra seg «Evil Has No Boundaries», første spor på bandets aller første album i 1983. Om ondskapen ikke kjenner grenser, kjemper den på andre fronter enn på Ekebergsletta denne kvelden.

Les også: Kiss med et slags verdig farvel

Flammer og dødsengler, ikke noe pyrotull. Vokalist/bassist Araya gliser fra øre til øre innimellom slagene, snakker om at det er en fin dag og har det åpenbart helt strålende der han står og tørker svetten med grått hår og låver at nå, nå er det «Payback»-tid. Der og da er det vanskelig å skjønne at de legger inn årene for godt, men alle som har en smule kjennskap til musikkbransjen vet at ikke hver dag er som fredagen på Tons of Rock, som står fjernt fra minnene om da Slayer var metalsjangerens mest kontroversielle band etter sangen «Angel of Death». Den handler om Josef Mengele, skrevet i en tid da den finurlige kritikken ikke var like lett å få øye på for den som ville lese feil. Når den hamrer ut over Ekebergsletta er det absolutt ingen som får den slags bilder i hodet.

Les også: Slik tok Kiss farvel med Oslo – se bildene fra Tons of Rock-konserten

Arayas glis til tross, allerede første låt, «Delusions of Saviour», gjør det klart at dette er langt fra noe tegneserieband som rir inn i solnedgangen. De er fire uhyre samstemte virtuoser som til tross for et gjennomregissert show oser av spontanitet, en ubøyelig motkulturell kraft og en finstemt lydhørhet overfor publikum. Kerry King er håndverkeren som legger inn et dagsverk og vel så det i det åtti minutter lange showet, en hoggende karismatiker som ikke hviler et sekund mens han lar den karakteristiske gitaren gå som en mitraljøse mens skjeggpisken hamrer mot strengene. Holt fyller rollen så godt han kan på flanken, men blir statist. Araya og King etterlater ingen tvil om hvem er sjefer i bendet helt ut til den bitre slutten, og den kommer dessverre snart, både for bandets del generelt sett og på Ekebergsletta.

Les også: Festivalkrise? Hvilken krise?

«Mandatory Suicide», «World Painted Blood», «War Ensemble» og «Hell Awaits» blir solide stolper i bandets solskinnsøkt, og mens flammene slikker langs et bakteppe som er et ekko av bandets klassiske omslagskunst, er det ikke fritt for at man kunne ønske at den norske ettermiddagen var noe mørkere. Bandet tar åpenbart ingen notis av det inn mot selvsagte avslutningslåter som «Raining Blood» og «Angel of Death». Med verdens mest naturlige autoritet gjør de scenen til sin og festivalpublikummet til disipler som lyder deres minste vink helt til det hele er over. For godt.