5
The National
«I Am Easy To Find»
4AD
The National kan lett misforstås som en av de mest selvhøytidelige og innadvendte gruppene av alle de som er blitt veldig store i løpet av det nye århundret. Gruppa har spesialisert seg som innadvendte følelsesmennesker, formidlere av de store stemningene, men på konsertene deres kommer det som en overraskelse at de er i stand til å underholde også. Dette er alltid en god kombinasjon.
«I Am Not Easy To Find» er den amerikanske gruppas åttende album på 18 år. Et sånt som med spilletid på godt over en time i utgangspunktet fortoner seg som for mye av det gode på én gang. Men ikke noe av dette fortoner seg som overflødig, for The Nationals formel viser seg å være mer fleksibel en før. Gruppa har utvidet horisonten med å ta med seg en rekke damestemmer inn i miksen, både enkeltvis og i store kor. Først og fremst David Bowies bassist Gail Ann Dorsey, ofte med sentrale bidrag på sangsiden. Dette er med på å løfte uttrykket, siden sangeren Matt Berninger kan bli litt monoton i lengden.
Les også: Terningkast 6: «Rammstein tilbake på et uhørt nivå» (+)
Sangene er som vanlig skrevet av Berninger og kona Carin Besser, og kan igjen høres som scener fra et ekteskap, enten det virkelig er deres eget eller andres. «You had your soul with you/I was in no mood» er åpningslinjer som virkelig slår an tonen for hele albumet. «I used to fall asleep to you talking to me/I don’t listen to anything now», synger han senere. Sanger kan knapt bli mer dystre enn «So Far, So Fast», der det er irske Lisa Hannigan som synger «Lay down in the doorway in front of me/Make yourself impossible for me to leave». Dette høres ut som The Nationals svar på deLillos’ «Tapetser meg i gangen før du går». Låten sveller opp med store vokal- og orkesterarrangement, for å bli enda et skoleeksempel på The Nationals fleksible styrke.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Et høydepunkt kommer midtveis med «Not In Kansas», som sju minutter lang er albumets lengste sang, og den som krever mest av tolkning og ettertanke. Den kommer med en med en rekke referanser til film og musikk, noen betraktninger om politisk opium fra ytre høyre og «I’m scared that I won’t have the balls to punch a nazi». De omtalte damestemmene faller inn i salmelignende korsang, som vi får vite er et utdrag av «Noble Experiment» av kultgruppa Thinking Fellers Union Local 282. De som hadde hørt om dem før fortjener anerkjennelse.
Sammen med albumet kommer en 24 minutter film med samme tittel, fritt tilgjengelig på nett, regissert av Oscar-nominerte Mike Mills (nei, ikke han fra R.E.M.), og fotografert av norske Daniel Voldsheim. En vakker svart/hvitt-film som beskriver livsløpet til en kvinne, spilt av Alicia Vikander, uforandret utseendemessig fra spedbarnsstadiet til langt inn i alderdommen. Sangene fra albumet er mikset sammen i en ny helhet for filmen. Gruppa er nøye på at det nye albumet ikke er soundtrack til filmen, at filmen ikke er videoen fra albumet, men jeg kommer til å tenke på de uttrykksfulle bildene når jeg snart hører disse sangene igjen.
Les også: Bob Hund er et ukontrollerbart band av beste merke (+)
