Hva skal vi med store arenakonserter?

Norge er et fritt land. Folk får røyke og drikke, spise så mye kjøtt, kjøre så mye bil og betale så dyrt for meningsløse konsertopplevelser som de bare vil. Men mye av dette er det vanskelig å forstå moroa med. Fascinasjonen for store rockekonserter er i alle fall nærmest parodisk.

De største artistene kommer ikke til Oslo i sommer. Coldplay og U2 er ikke på veien, Ed Sheeran skal andre steder og Rolling Stones har satt framtida på vent. Rammstein kommer til Ullevaal Stadion i august, Kiss spiller på Tons of Rock på Ekeberg, men dette er nærmest intimt i arenasammenheng. Metallica skal til Trondheim, Bon Jovi til Stavanger og Foo Fighters til Bergen. I Oslo slipper vi flere konserter på Voldsløkka, det store jordet som er klargjort for konserter med plass til 60.000 mennesker på én gang.

Les også: Her blir det ingen storkonserter i sommer (Dagsavisen+)

Vi har sagt det før, men det kan ikke gjentas for ofte: Hva skal vi med de største konsertene? Det er ikke mange nok musikkinteresserte i Norge til å fylle et jorde med 60.000 som virkelig er interessert i det de har betalt for å se. De som tar seg bryet med å trenge seg sammen foran scenen kan sikkert få en god kveld, men alle de som står langt baki der? Jo, der står folk og snakker om hva som skjedde i går kveld og hva de skal gjøre resten av sommeren, bare denne konserten snart tar slutt. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor noen vil betale mellom 500 og 1.000 kroner for sånt, når de heller kunne sittet og spist en bedre middag med svært god drikke til, for de samme pengene. Og fått snakket ordentlig sammen samtidig. Restauranten har sikkert noe bakgrunnsmusikk med like god lyd som bakerst på konsertarenaen, og artistene hadde de ikke sett noe av uansett.

Les også: Geir Rakvaag: Alt jeg har skrevet om Åge (70) i 40 år (Dagsavisen+)

Jeg husker at det vakte litt forargelse i Stavanger, da Bob Dylan ble satt opp på Viking Stadion i 2008, solgte 18.000 billetter på et øyeblikk, og jeg stilte spørsmål om folk viste hva de gikk til. Meningen var ikke at publikum i Stavanger er mindre oppvakte enn andre, bare at Bob Dylan for 18.000 på en fotballplass umulig kan bli et stor opplevelse for så veldig mange av de frammøtte. Uansett hvor i landet dette hadde skjedd hadde det stått 8.000 bakerst, diskutert hvem det er sin tur å stå i de lange ølkøene neste gang, og pliktskyldigst ropt på «Knocking On Heaven’s Door» innimellom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg så ikke Dylan i Stavanger, og kan ikke si sikkert at det var en dårlig opplevelse for halvparten av de frammøtte. Men jeg var på Kygo på Kongsberg for tre år siden. Det kan ha vært nærmere 12.000 til stede da han spilte på det store, staselige Kirketorget. Aldri har jeg sett så mange være så lite opptatt av det som foregikk.

De 2.000 nærmest scenen var nok genuint interesserte i Kygo, men bakover i rekkene hadde folk nok med seg og sine, mange sto bare rent tilfeldigvis vendt mot scenen, og viste at folkefest først og fremst er fest, ikke musikk. Denne kvelden var dessverre også en stor fyllefest. Og 12.000 er også nærmest en intimkonsert i denne store sammenhengen. Selv innendørshaller med plass til over 20.000 er langt å foretrekke. Da får man en slags fortetning i salen, oppmerksomheten er rettet én vei, og det store publikummets følelse av å være på en hvilken som helst sommerfest er ikke like plagsom. Igjen minner vi om at landet vårt er fullt av gode innendørs konserter der det bare er plass til noen hundre mennesker. Ikke regner det der heller.

Les også: FOR fengende for et hipsterpublikum  (Dagsavisen+)