5
Billie Eilish
«When We All Fall Asleep, Where Do We Go»
Interscope
Det har liksom blitt en trend, dette, at unge aspirerende mennesker som så vidt har rukket å stikke huet ut av soverommet sitt for å slenge ut ei låt på strømmesiden SoundCloud, eller stått på en liten intimscene under en bransjefestival, før de omfavnes av et større plateselskap. Derfra kan det gå farlig raskt før de også omfavnes av resten av verden. To eksempler her hjemmefra, er Boy Pablo som vant årets nykommer under Spellemann og den tre ganger Spellemann-nominerte Sigrid. De har begge nådd internasjonal anerkjennelse, og blir å se på «it»-festivaler i sommer som Coachella, Primavera Sound i Barcelona, og Glastonbury. De har gått viralt – et ord som har begynt å bli litt for normalt i dagligtalen om dagen. Strømmetjenestene har så klart bidratt til å gjøre det enklere å slå gjennom internasjonalt for disse purunge nysatsingene på store selskaper.
Les også: 12 ganger gode vibber fra Sigrid
Så var det Billie Eilish Pirate Baird O’Connell. Det er bare litt over et år siden denne 17-åringen fra Los Angeles sto på en intim scene i Oslo, under Bylarm. Det er ganske sprøtt å tenke på, når vi ser hvor raskt hun har rukket å bli et globalt fenomen. Hun har allerede erobret verden med EPen «Don’t Smile At Me», som i forrige uke var nr. 7 på albumlista i Norge, på 15. plass både i USA og Storbritannia, over et år etter utgivelsen. Hvorfor dette ikke var et debutalbum kan man jo stusse litt over, ni spor langt som det er, når definisjonen på EP, altså «extended play» er en utgivelse som er for kort til å regnes som et album og for langt til å kvalifisere som single. «Don’t Smile At Me» er egentlig et album, med sine 29 minutter.
Les også: Aurora ble kronet til dronning på Sentrum Scene
Billie Eilish har altså allerede erobret verden før den offisielle albumdebuten «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» kom ut, med et lekende lydbilde og en noe annen tilnærming til popmusikk-formatet. Universet til Billie Eilish er en sunn reaksjon på den polerte «porno»-popkulturen. Som artist med baggy klær, og fraværende fokus på kropp, blir hun den sofistikerte og smarte antitesen til de hyperseksualiserte pop-jentene. En herlig kontrast som nesten får disse til å fremstå krampaktige i forhold: Sensualiteten ligger jo gjerne i musikken og vokalen alene.
Tekstene handler mye om selvforakt, angst og depresjoner, om å bekjempe sitt indre monster, som på «Bury A Friend». «Tell me which one is worse/ Living or dying first» synger hun på «You Should See Me In A Crown». Selv om det er et stort team som danner masken til en popartist av dette kaliberet, virker det autentisk. Og selv om ikke tematikken er ny, er det tydelig at det resonnerer.
Les også: Karpe på Rockefeller – se bildene fra konserten
Det som kanskje er mer interessant med henne som artist, og stadig viktigere å se på i den digitale, visuelt baserte samtida, er hvordan hennes visuelle identitet, som i dag er kanskje like viktig som lyduttrykket, er med på å bygge hennes autentisitet. I en tid der YouTube er den mest brukte kanalen for å oppleve musikk, er det visuelle også en mer forventet del av artistens estetiske fremtoning. Det er en dreining musikkstrømmekanaler også har hoppet på, som iTunes, Tidal og Spotify. Flere av musikkvideo-konseptene til Billie Eilish, som eksempelvis animerte «You Should See Me In A Crown» av den japanske kunstneren Takashi Murakami og «When The Party’s Over», men også albumcoveret, gir stikk tilbake til den tida da musikkvideoer lekte seg mer med surrealistiske konsepter og utfordret fantasien litt mer, enn å være rett fram plumpe og sexistiske. Jeg snakker om videoene som preget MTV på sent 90-tallet, anført av dedikerte musikkvideokunstnere som Chris Cunningham (Aphex Twin, Madonnas «Frozen»), Michel Gondry (Björk, blant annet «Human behaviour», Massive Attack), Jonathan Glazer (Radiohead, Massive Attack, Blur) og Spike Jonze (Beastie Boys, Weezer, Fatboy Slim, Sonic Youth).
Les også: Nilüfer Yanya: Gitarmusikk ut av vinterdvalen
Video-biten er helt klart vital for å gjøre konseptet Billie Eilish gjennomført. Men med det sagt, savner jeg mer nerve i lydbildet. For det er som den stilistiske kontinuiteten ikke helt klarer å vedlikeholdes. Mange låter er fine som poplåter isolert sett, som «Wish You Were Gay» og «When The Party’s Over», men det blir noe tamt og monotont med de litt for mange softe balladene som risikerer å bedøve drivet utover på plata.
Jeg blir ikke helt klok på konseptet Billie Eilish. Dette ukulele-valget på «8» lukter for mye odør av Jason Mraz, og får meg til å stusse over hvem i alle dager som mente dette instrumentet passet fint inn her. Det er noe smått schizofrent og litt generisk popete inntrykk over flere av sporene. Den litt udefinerbare helhetlige sounden virker litt lite gjennomarbeida, og i verste fall uengasjerende. Det blir for lite distinkt og egenarta, og vanskelig å lappe sammen med høydaren «Bury A Friend» nærmere sluttetappen. Vi er litt for ofte tilbake i Lana Del Rey-land på spor som «I Love You». Hvor er det opprørske, rå soniske uttrykket som kunne stått mer i stil med artistens visuelle og lyriske attitude, den pulsen og tonen som anslaget «!!!!!!!» og utsparket «Bad Guy» setter i gang?
«When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» spør 17-åringen. Man kan jo ofte glemme hvem man er og hvor man skal i drømmene sine, men demens korrelerer sjeldent bra med et mål om et selvbevisst uttrykk og dramaturgi. Men forhåpentligvis finner også Billie Eilish ut mer av hvem hun selv er på oppfølgeren. Jeg ante heller ikke hvem jeg var da jeg var 17. Det å finne seg sjæl tar gjerne litt tid for de fleste av oss, tross alt.