Finity
«We Are the Granddaughters Of The Witches You Didn’t Burn»
Jazzland
:quality(70):focal(955x745:965x755)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JV6XE64SKOU3JADEI57PQOCQDM.jpg)
Begrepet supergruppe gir ikke samme mening i jazzen som rocken. I jazzen er det dagligdags at etablerte størrelser finner sammen i nye grupper. Likevel er det vanskelig å se bort fra at Finity er en mer super gruppe enn mange andre.
Finity begynte som et bestillingsverk til samtidsmusikkfestivalen Only Connect, med duoen Skrap, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba, elektronikk) og Anja Lauvdal (tangenter), som også er kjent fra Broen og Skadedyr. De tok med Torstein Lavik Larsen (trompet), Kyrre Laastad (elektronikk), Hanna Paulsberg (saksofon) og Hans Hulbækmo (trommer). Sistnevnte erstattet av Andreas Wildhagen etter at dette albumet ble spilt inn. Paulsberg er sentral på to av fire nominerte album i jazzklassen på Spellemannprisen, Hulbækmo spiller på tre av de fire. Vi får komme oss ut av alle referansene, og høre på hva de gjør nå.
Les også: «Bridges gjør avstanden mellom New York og Oslo litt kortere» (DA+)
Før Only Connect sa Finity at de ville bruke popmusikkens virkemidler på jazz, støy og samtidsmusikk. Popfølelsen er ikke opplagt på albumet som kommer et år etterpå, som likevel lykkes med å gå helt egne veier, og samtidig være underlig fengende å lytte til. Nå beskriver de selv gruppa som en lekeplass, der de vil se hvor mye de kan fjerne seg fra de grunnleggende jazzbegrepene, og likevel være innenfor sin egen definisjon av sjangeren.
«We Are the Granddaughters Of The Witches You Didn’t Burn» er en lang tittel på et kort album. Den er hentet fra filosofen Donna Haraway, som i åpningssporet «Legacy» deler litt av sitt verdensbilde, mens bandet får vist en rekke sider av seg selv i tre minutter.
Albumet fortsetter med en serie korte låter som er overalt stilmessig, ofte også innenfor hvert enkelte spor, som gir hver musiker sjansen til å utfolde seg, men med store krav til presisjon. De avslutter med den eneste lange låten, sju minutter med «Oddkin», igjen altomfattende, men også albumets mest behagelige stund, med cool saksofon, piano og fuglesang i skjønn forening før hele bandet faller inn og gjør helheten enda vakrere. Og så gjør de noe helt annet igjen.
«Finity» er ikke et vanlig ord å strø om seg med. Vi er mer vant til «Infinty». som i «uendelig». Da kan vel kanskje Finity være en indikasjon på at musikerne har funnet fram til en endelig form etter alt de har holdt på med i alle andre sammenhenger? Jeg er rimelig sikker på at dette er en helt gal tolkning.
Spiller på Hærverk i Oslo 18. mars.