«Continuum»: Broen over Atlanteren

BRIDGES WITH SEAMUS BLAKE

«Continuum»

AMP

Det har gått litt mer enn to år siden den svenske trommeslageren Anders Thorén reiste første bærebjelke i prosjektet Bridges. Et prosjekt som med Thoréns ord handlet om å bygge broer mellom ulike jazzverdener, for å skape «et unikt musikalsk uttrykk». Det gangen ble brua reist mellom Oslo og New York, ved at den mer åpne nordiske jazzen ble tilført en smak av det amerikanske, ved Seamus Blake. Den kanadiske saksofonisten har base i New York, han har spilt med storheter som John Scofield, og er blant annet fast medlem av Grammy-vinnende «Mingus Big Band», som har spesialisert seg på Charles Mingus-universet.

Det første møtet var utvilsomt vellykket. Thorén må også ha vært fornøyd, for når de nå er tilbake med sin andre plate bygger de videre på den samme brua, fortsatt med Blake på laget. Også resten av bandet er det samme som på debuten, med unntak av bassist Ole Morten Vågan, som er erstattet av danske Jesper Bodilsen. I tillegg til nevnte Bodilsen på bass, Blake på saksofon og Thorén på trommer, består laget av Hayden Powell på trompet og Espen Berg på piano. Noe har likevel skjedd siden sist: Når Bridges nå er tilbake er det etter å ha snekret videre på kollektivet gjennom to år med turnevirksomhet.

Les også: Supertrioen Rymden har lettet (DA+)

Landskapet er det samme som på debuten fra 2016. Vi snakker klassisk, men moderne akustisk jazz, og du verden så bra det kan låte på brua over Atlanteren, ikke minst i møtet mellom Blake og Powell. Låtskrivingen på «Continuum» er fordelt mellom medlemmene, med unntak av Thorén, som står som produsent. Dette veksler mellom det poetiske i låter som «Andromeda» og «Sligthly Behind», og det groovy i låter som «The Juptiter Line», et av de feteste øyeblikkene på plata, signert Blake. Det åpner med tre låter signert Berg, som nok en gang viser seg som en glitrende pianist. Berg har begeistret oss tidligere, ikke minst med sin egen trio, senest med fjorårets «Bølge», og serverer noen utrolig fine øyeblikk med Bridges.

Det er ikke bare Berg som leverer her, det samme kan sies om både Blake og Powell, og et komp som på strålende vis holder det hele sammen, helt inn til avsluttende «Fanfare». Dette er mer enn vellykket fra «Bridges». Med «Continuum» gjør kvintetten avstanden mellom New York og Oslo litt kortere, og vinteren litt lettere å komme seg gjennom.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]