Emma (15) er klar for Bylarm

– Jeg visste ikke engang hva Bylarm var, før managementet begynte å snakke om det, om jeg var klar for det.

Nykommeren Emma Steinbakken er 15, går siste året på ungdomsskolen, og har aldri gjort en konsertopptreden før. Men hennes debutsingel «Not Gonna Cry» har allerede blitt strømmet over 3 millioner ganger på Spotify, og hun ble plukket ut som «ukas utvalgte» på NRK P3. Og om en snau uke er hun en av satsingene fra managementet Little Big Sister (Karpe, Cezinando) og skal pryde Bylarm-festivalen i Oslo.

Jessheim på kartet

At dette blir hennes aller første konsert, er visst ikke så skummelt.

– Jeg tror det blir sinnssykt gøy, og jeg gleder meg veldig. Vi har jobbet med preproduksjon i tre dager, så jeg gruer meg ikke så veldig mye. Jeg ser mest fram til å vise fram alt jeg har, for det har jeg ikke vist til noen enda. Ikke engang mamma og pappa. Men herregud, assa, jeg gleder meg, utbryter hun i andre enden av telefonen, nærmere bestemt Jessheim.

Det å være tenåring på Jessheim, det er «helt greit, det», selv om hun ikke får lov til å kjøre moped, og må vente med å få seg et motorbasert kjøretøy til hun er 18 og kan ta lappen.

Nå vil hun Steinbakken berike Jessheims musikalske identitet, stedet som fra før kan skilte med Dimmu Borgir og rapperen Diaz. Sistnevnte har Steinbakken hørt mye på selv.

– Jeg så han faktisk på en liten gig her for ikke så lenge siden, og jeg synes det er dritkult at vi har hiphop fra Jessheim. Jeg føler at folk utenfor Jessheim ikke forbinder dette stedet med så mye mer enn en plass utafor Gardermoen flyplass. Ja, det er klart jeg også vil være med på å sette Jessheim på kartet, sier hun.

Ærlige tekster

Foruten produsenten Skinny Days, som Steinbakken har skrevet og produsert låter med, har hun også vært mye i studio med produsent Ole Torjus Hofvind, som også jobbet med Cezinandos album «Noen ganger og andre». Han er en hun liker å beskrive som «psykologen min på mange måter».

– Vi sitter gjerne og snakker om det jeg vil lage en låt om, så får han en forståelse for temaet, og da er det lettere å skrive om det sammen. Da vet vi begge hva vi snakker om, forteller hun.

– Når jeg går i studio, tenker jeg ikke på hva jeg ikke kan lage. Jeg vil lage den musikken som kommer til meg. Men det viktigste er at tekstene mine er ærlige og personlige, fordi jeg kun skriver om egne erfaringer, tanker og følelser. Derfor føles det også privat.

– Hvordan er det å snakke om personlige ting som du vet så mange hører på?

– Det er litt spesielt. Men det verste er å komme hjem, og spille det jeg har laga for mamma og pappa, for dette er hemmelighetene mine, på en måte.

At alle andre har tilgang til hemmelighetene hennes på Spotify, det er derimot ikke så farlig.

– Det er ikke så ille, for de ser jeg jo ikke. Men uansett er det viktig for meg å skrive tekster som er personlige, fordi det er det som betyr noe for meg. Skulle jeg skrevet noe som ikke betyr noe for meg, mister det litt mening.

Tidlig ivrig

Steinbakken har vært glad i å synge så lenge hun kan huske, og var tidlig i gang.

– Jeg så mye på «Idol» og ville gjerne melde meg på da jeg var 6–7 år, men mamma og pappa sa «nei, ikke helt enda».

Noen år senere, nærmere bestemt sommeren 2017, skulle hun synge på en familiefest. Der fikk hun nyss om at det skulle komme en mann som jobbet med musikk.

– Jeg ble veldig nysgjerrig, og utover kvelden gikk jeg bort og snakket med ham. Jeg hadde mange spørsmål, og var veldig nysgjerrig på hvordan denne bransjen fungerte. Han sa jeg skulle komme innom kontoret hans og se hvordan ting fungerte en dag.

Bare få dager senere hadde Steinbakken fri. Hun dro rett inn til Oslo og dette kontoret for å få et lite innblikk i musikkbransjen.

– Det var megastas. Jeg inviterte ham samtidig til å komme og se meg i rollen som Annie da jeg spilte i en oppsetning av musikalen på den tida.

Han tok med ungene på «Annie». De sendte noen meldinger og til slutt spurte mannen om Steinbakken ville komme i studio for å teste ut hvordan man høres ut i et studio.

– Det var Guttorm Raa i Warner Music, og i dag er han manageren min, ler hun.

Hovedrollen i «Annie»

Hvordan hun endte opp som Annie, er forresten en annen historie.

– Det var audition på Romerike musikkteaterskole. Jeg og søsteren min har hatt utallige mange show hjemme, men jeg hadde ikke tenkt på teater som min greie. Jeg reiste mest for å være med en venninne som skulle på denne auditionen. Jeg tenkte at det ville være gøy å høre hva folk synes om hvordan jeg sang, og ikke bare mamma og pappa som uansett sier «flink!».

På auditionen syntes Steinbakken at det gikk «helt ok».

– Men så fikk jeg vite at jeg var kommet videre til neste audition, og da følte jeg meg brått litt spesiell. Så en dag på skolen begynte folk å gratulere meg, og jeg skjønte ikke noe, og ble bare freaket ut, forteller hun.

Så tikket det inn en melding fra mamma: «Har du sjekket mailen din?».

Vanskelig kombo

Selv om rollen som Annie og det å satse på musikk er gøy, er det derimot litt vanskelig å kombinere med siste del av ungdomsskolen.

– Dette året er det viktig at det går bra med karakterene, samtidig som musikken går bedre og bedre. Jeg har jo lyst til å gjøre begge deler. Det har blitt en veldig hektisk hverdag, men jeg har alltid vært veldig glad i gå på skolen, og liker godt å møte vennene mine der. Men nå vil jeg bare bli ferdig med skolen, forteller hun.

Hvilke prosjekter hun har på gang utover, kan ikke Steinbakken si så mye om, men det blir blant annet en liten oppvarmingsturné for Dagny. Men aller først skal hun gjøre sitt livs første konsertopptreden.