Elektriske og eksentriske Pom Poko

5

Pom Poko

«Birthday»

Bella Union

Pom Poko dukket opp i Urørt-finalen i NRK for to år siden, uten å gå til topps, men så var de også et nesten uhørt ferskt band på den tida etter bare å ha spilt sammen i et halvt års tid. I finalen framførte de «Birthday», som er blitt tittellåten på debutalbumet. Sangen er spilt inn om igjen, og viser hvordan gruppa setter sitt særegne uttrykk enda mer på spissen. Da «Birthday» tok dem opp og fram til Urørt, fortalte de at denne låten kom i stand da alle medlemmene begynte å spille akkurat hva de ville selv. Dette kan høres kaotisk ut, det er sannsynligvis litt overdrevet også, men i sangene til Pom Poko foregår det virkelig mye flott på én gang.

Pom Poko er enda et band fra den voksende mengden av studenter fra jazzlinja ved Universitetet i Trondheim, som anvender frihetstankene fra jazzen på popmusikk, som Highasakite, Emilie Nicolas og Broen, for å gjenta noen av navnene som har gjort seg bemerket i dette sjiktet før dem. Det går nesten an å høre igjen opplysningene fra den offisielle biografien deres, at guttene i bandet hadde spilt støyende improvisert jazz, mens sangeren Ragnhild Fangel Jamtveit var vant til litt mer omgjengelige melodier.

Sammen var det meningen å bli et punkband, og det har de til en viss grad klart – i alle fall post-punk, fra en fase for 40 år siden da det ble lov å gå i alle tenkelige retninger, bare sangene var fengende og kantene skarpe. Lyden som bygges opp har bare én referanse i norsk rock, nemlig utskeielsene til Barbie Bones, slik de kombinerte uimotståelige poplåter med angripende, skurrende gitarer og insisterende beat.

Pom Poko tar rockens harde riffing et skritt videre, gir dem et strålende popstrøk med stemmen til Ragnhild Fangel Jamtveit i spissen, og tar alt dette opp i en ny enhet som virkelig gjør den store susen. Det er spesielt imponerende å høre disse gitarkaskadene gå inn og ut av de melodiøse sanglinjene i «Follow The Lights», eller «Crazy Energy Night», som lever opp til tittelen med enda større gitarlyd, kubjelle og enda mer kubjelle, og «Daytripper», som virkelig bruker gitarintroen til «Day Tripper» av The Beatles som utgangspunkt for helt nye fantasier om rock’n’roll.

Ragnhild Fangel Jamtveit fortalte i et intervju på disse sidene i fjor at tekstene kommer etter innfallsmetoden, for å passe til musikken. Så er det heller ikke så lett å fortelle så mye om hva disse sangene handler om. «My Work Is Full Of Art» er en tittel som åpner for de store programerklæringene, hun synger også om å følge magefølelsen selv om mange synes resultatene er vanskelig å forstå, men i refrenget er det «I want you to stay/I want you to love me», sånne linjer som bare gir mening som popkunst når musikken samtidig når de uforklarlige nivåene av glede – sånn som her. Ofte blir det fort for mye av det gode med band som skal gjøre alt de kan av utskeielser, men Pom Poko står fram som både svært underholdende og svært utfordrende på én gang. Hva mer kan man ønske seg?