Dumdum Boys veltet Rockefeller

5

KONSERT

Dumdum Boys

Rockefeller

Slik var Dumdum Boys på scenen: Dumdum Boys på Rockefeller: Se bildene

Noen band nekter å la seg selv falme, og ett av dem er Dumdum Boys. Som ubestridte nestorer fra punkrockens gullalder, som det ene av de såkalt fire store innen norsk rock, entrer de fortsatt scenen som om de aldri skulle levd for noe annet. Tre utsolgte kvelder på Rockefeller i Oslo er en aldri så liten maktdemonstrasjon, selv til dem å være. Slik er også Dumdum Boys blitt en del av det man kan kalle en trend i en konsertby som aldri slutter å imponere, hvor publikums hig etter å se egne helter gjør at for eksempel Gluecifer kan gjøre comeback over fire kvelder, og No. 4 i den andre enden av skalaen kan flytte inn på Parkteatret en hel uke til ende.

Dumdum Boys kunne sikkert lagt til et par konserter på toppen av sine tre, og ikke ville de gått lei selv heller etter energien å dømme. Det smalt «Boom Boom» lenge før selve sangen kom mot slutten og fikk hele Rockefeller til å riste, men så har de da også en brønn å hente fra som aldri løper tørr. At de har fylt på med sisteplaten «Armer & Bein» er heller ingen hemsko for en konsertrekke som denne. De nye låtene er som skapt for liveformatet, med «Lange dager» og tittelkuttet som spydspisser før noen av platas fineste kutt smyger seg inn i settet som helt naturlige bestanddeler. Den finurlige «Champagne i senga» og – overraskende nok som et av konsertens høydepunkter til en ny låt å være – «Tilgi oss aldri», den kanskje beste sangen fra «Armer & Bein».

Dumdum Boys vet hva de gjør. Litt strekk og bøy bak det fløyelsrøde sceneteppet før det går opp og de hugger rett på, vokalist Prepple Houmb hengende under mikrofonen når han ikke står høyt hevet som småkongen og skuer utover et publikum som er gammelt nok til å mimre om tidlige Dumdum-konserter.

Teateranmeldelse: «Goliat» på Vega Scene: Bedre lykke neste gang (DA+)

Og noen av dem har nok vært med før det også, kanskje så tidlig tilbake som til fortrock-tida som Dumdum Boys hyller denne kvelden med å løfte på hatten i retning innflytelsen fra Edge, bandet som ifølge Prepple fikk ideen sin stjålet av The Ramones, et tidsbilde fra Trondheim før Wannskrækk som nesten naturlig understrekes med en inderlig versjon av den nye låta «Frem fra glemselen». Som det heter i den sangen, tida har hatt god tid og filte tenner, og akkurat det er Rockefeller denne kvelden et godt eksempel på.

Når Rockefeller ristes som en glasskule fylt av «Stjernesludd» og gammel storhet, er det likevel på grunn av låtene «alle» har kommet for å høre. Før vi er midtveis har «Mitt hjertes trell», «En vill en», og «Takke faen» skapt godstemning, og så tar det full fyr når de ruller ut «Slave» og «Enhjørning». Bassist Aslak Dørum bruker snart hele scenen og overfalles rett som det er av Prepple med trutmunn, mens gitarist og ordsmed Kjartan Kristiansen lurer på flanken med et halvt smil over gitaren. Bedre tegn i verden finnes ikke når man kommer til Dumdum Boys live.

Samspilte har de alltid vært, eksplosive også, men det er som om de nå rives med av en felles intuisjon og blir ett med sine egne låter, fint støttet av gjestemusikere i randsonen på perkusjon og tangenter. Låter som alle kan til fingerspissene får akkurat nok bearbeidelse live til at de livner til på nytt, og da gjør bandet det også mens de utforsker hvor langt de kan strekke seg uten å miste taket på seg selv. Det gjør de for øvrig aldri. Ingen lever ut poseringsrocken så selvsikkert som Dumdum Boys, men siden de gjør det med stil og egen alder tatt i betraktning blir det aldri feil.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Sola Jonsen slår stødig bak trommene, også når Prepple gjør sitt beste for å forstyrre, og han blir da også gjenstand for en aldri så liten nidvise, snarere en historie om en 15 år gammel Sola på Torggata bad med hormoner og synkronsvømming som bestanddeler. Dørum forretter, Sola gliser tappert og alt er sant der og da.

Derfra og ut er det utklassing og ren karskstemning. Prepple kaster den stripete trøya, svetten siler både fra scenen og blant et stadig mer animert publikum som omsider blir mer opptatt av allsangen enn i å filme bandet med mobilen, men det hjelper også at Prepple ber om hjelp fordi bandet er mye eldre enn de var for et kvarter siden. Vi har sett han i filmen «Vi er gutta», om Mannskoret, og podcaster og annet har gitt bandet nytt liv i offentligheten. Likevel, det er dette de kan best, ytterst på scenen spillende på et publikum de kjenner ned til minste promille. Gutta på gølvet brøler med til «Møkkamann» så pilsen skvetter.

Så ekstranumre. Prepple har tatt på seg skjorte igjen når han med kaffekoppen i hånden karslig prøver seg med at det jo langt over leggetid. Det blir en nydelig og adventsladd versjon «Englesludd», før han vrenger av seg både høytidsstemning og skjorte idet konklusjonen er soleklar: Kristiansen setter en fot foran den andre og leker i gang «Splitter Pine» som om han skulle startet opp en klassisk Triumph. Riffet og refrenget man aldri blir lei sitter akkurat der de skal før «Metallic Hvit» som den ubønnhørlige slutten hakker i stykker det som måtte være igjen av skepsis og til fulle viser at også på denne Dumdum-kvelden må «bagatellene vike for pur lyst». Hvem skulle trodd det for fire tiår siden.