Unge Ferrari: Romantisert angst

5

Unge Ferrari

«Midt imellom magisk og manisk»

Nora Streams

«Du vet hvorfor jeg kom, så ikke grin når jeg sier jeg må dra» synger han. Men Stig Joar Haugen, alias Unge Ferrari, skal ikke forlate oss helt enda. Det har ikke gått mer enn tre år siden debuten «Til Mine Venner» og hans første Spellemann-nominasjon. Siden da har han levert EP-en «Hva er vi nå // H.E.V.N. //», sammen med Tomine Harket, samt albumet «Romeo må dø» fra i fjor, før han starta 2018 med samarbeidsprosjektet MARS med Magdi og Chirag i Karpe og Arif fra Nora Collective, som førte til utgivelsen av det selvtitulerte albumet «MARS».

Les også: Hilma Nikolaisen følger kallet på fengslende nytt album

I året som snart har gått har han og medkollega Arif toppet festivalplakater, fylt Oslo Spektrum og avslutta sesongen kokett sammen med Stavanger Symfoniorkester. Men han var visst ikke ferdig med 2018 helt enda. Mye har skjedd med den norske urbanscenen de siste fem åra. Selv om stadig flere mannlige artister har begynt å leke med uttrykket i grenselandet mot det mer feminine og anti-macho, både rent estetisk på kostymesiden, i vokal og rent teksttematisk, bærer disse artistene med noen få hederlige unntak fortsatt preg av å opprettholde en viss fasade. En eim av at de er litt for kule til at vi kommer helt inn der det potensielt gjør veldig vondt. Det er den fasaden Unge Ferrari endelig slår litt hull på med «Midt Imellom Magisk Og Manisk».

Han har tatt en skikkelig tur i kjelleren denne gang. Vrenger ut sjela, lar oss smake på rillene over dunkle og fengende beats, alltid med et melankolsk drag. Tør å legge seg ut helt naken på den bare asfalten. Den 11 spor lange reisen beveger seg fra det mektige og funky åpningsskuddet «BLÅ» – der forresten Kristoffer Cezinando Karlsen har slengt seg med på laget som tekstforfatter – før det groover godt over i «Piker og vin» med druer og deilige rytmer.

Det balanseres godt mellom polert og velgjort fengende melodramatisk pop, ispedd uforutsigbare vendinger, som den messingblås-pryda utgangen på nevnte låt som fader ut i det som høres ut som begynnelsen på et vers. Det er sånne ting som gir den der lille prikken over Ferrarien, og står i god kontrast til balladen som kommer etter. Ruta er vel gjennomtenkt, variasjonene mellom hver låt forsterker den neste, lar det synke inn. Det er som vi for hver nye låt resettes. Vokalen virker nesten mer selvbevisst klar og til stede enn før. Innimellom er det som den hese signaturstemmen er like ved bristepunktet, som på «Vi Kanke Være Venner». Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt engasjert av synergieffektene.

Les også: Øya heier på sine egne og Cezinando er en av oss

Stig fra Hamar gjør rap interessant både i seg selv og som hybrid til R & B og pop. Det er fortsatt åpenbart at det er hip hop han kommer fra, også når det kommer som popballade, i flow men også rent produksjonsmessig, i måten han låner og setter sammen låter på. Interessant er det dessuten når spor kan høres som de er litt vel inspirert av tidligere pophits, som Coucheron-produserte «Ung & Dum» med en tjukk eim av Daft Punk, eller «Akvarium», med nikk til sen 90-, og tidlig 00-talls britisk garage à la Artful Dodger, eller nærmere bestemt Craig Davids «Fill Me In». Likevel, det er alltid preg av et distinkt, sofistikert sound.

Unge Ferrari-estetikken henger som et slør over hele produksjonen. På sistnevnte låt er det det evigunge talentet Lido aka Peder Losnegård – som dessuten selv er EP-aktuell – som sitter bak roret som komponist og produsent. Mens størsteparten av produksjonene er signert Axxe, alias Aksel Carlson, og Filip K, alias Filip Kollsete, som har stått for det meste av sounden til Unge Ferrari.

Unge Ferrari har siden starten av karrieren vært en følsom kar. Han har behandla låter om kjærlighet og brudd før, men det å høre en mann med stor selvtillit synge inderlig om at han er redd, svak, bitter – og ikke minst behandle temaet selvforakt på den måten han gjør. Dette er noe det har vært manko på i norsk urban-sammenheng. Kanskje selvtilliten til å tørre la oss komme nærmere har noe med at han har vokst seg stor på kort tid, samtidig som han aldri har vært redd for å ikke passe inn, som han proklamerer for de som fortsatt måtte tvile på «Edward Saksehånd»: «Jeg var en de lo av/nå reiser jeg rundt i Europa».

Les også: Imponerende Ferrari

Det befriende med Unge Ferraris veldig eksplisitte form kommer spesielt til sin rett når det toucher innom temaer som er tabubelagte og nedsnakka. Som når destruktiviteten romantiseres til det fulle på det som kanskje er albumets sterkeste spor, «Balkong», som fester seg som en behagelig angst til halsen på deg, før finalenummeret: «Oooh/Lener meg over kanten/Balkong/Balkong/Nittende etasje». Med den stadig pågående debatten om virkelighetslitteratur i mente, er det vel et poeng nettopp det at vi ikke helt vet hva som er fiksjon, hva som er litt fiksjon, og alt som ikke er det i det som formidles. Det er nøyaktig det som gjør store deler av opplevelsen litt mystisk, eller rettere sagt: «midt imellom magisk og manisk».