Fieh skaper høye bølger på Island

REYKJAVIK: – Det gikk veldig bra, synes hovedpersonen Sofie Tollefsbøl selv. Hun er primus motor i Fieh og samtidig opphavsperson til bandnavnet. Selv om hun skriver både tekst og musikk, insisterer hun på at Fieh er et bandprosjekt. De er blant de nominerte til årets P3 Gull som går av stabelen lørdag, og neste år kommer platedebuten på legendariske Decca Records.

Dagsavisen møter Fieh – altså bandet – på hotellet deres dagen etter at de har debutert på islandsk jord, i den lille konsertsalen Silfursalir i kjelleren under en avdeling av supermarkedkjeden Bonus. Sofie selv mener salen så mer ut som et grendelokale enn en konsertsal, men var glad for det store oppmøtet.

Les også: P3 Gull – ungdommens popmesterskap

Sånn er nemlig Iceland Airwaves. Det er en festival som best kan sammenlignes med vårt hjemlige by:larm, der primært islandske artister – mange av dem up and coming – får vise seg frem for et stadig større tilreisende publikum. I år ble festivalen som startet i en hangar ved den islandske flyplassen Keflavik, arrangert for 20. gang.

At den har utviklet seg i løpet av sin levetid kan man trygt si. Reykjavik snus fullstendig på hodet i en ukes tid når store og små band inntar konsertscener over hele byen. Fieh spilte altså under et supermarked, mens andre konsertarenaer er platebutikker og puber, teaterscener og museumslokaler, bryggehus og gudshus.

Det er tilsynelatende få eller ingen grenser for hva som kan benyttes som konsertlokale under Iceland Airwaves. For to år siden opplevde vi eksempelvis å se bandet Puffin Island spille – bokstavelig talt i døra – til en smykkeforretning. Publikum sto følgelig ute på hovedgaten Laugavegur i sentrum av byen. Lokalet var valgt fordi butikken var drevet av moren til et av bandmedlemmene.

Sofie Tollefsbøl leverte en overbevisende forestilling i Silfursalir. Alle foto: ERIK VALEBROKK

Viktige personer

- Iceland Airwaves er et fint sted å vise seg frem, synes Sofie og de andre bandmedlemmene Andreas Rukan, Jørgen Kasbo, Ola Øverby, Lyder Øvreås Røed, Thea Arnesdotter Lien og Solveig Wang. Åttendemann Edvard Synnes måtte grytidlig tilbake til Norge og en annen spillejobb.

- Konserten her er bare en av mange, og vi må vinne ett og ett land. Selv om det kanskje er mange viktige personer på festivalen, er det først og fremst publikum vi spiller for. Vi kan ikke tenke over hvorvidt de og de menneskene er i salen og får heller ta det som hyggelige overraskelser etterpå, lyder den nøkterne holdningen. Så har da bandet nettopp skrevet platekontrakt med Decca Records, kjent både for å ha takket nei til The Beatles og ja til Rolling Stones. Debutalbumet får derfor verdenslansering en gang i 2019.

- Vi aner ikke når på året det blir, men det er nok først til høsten vi får satset for fullt. Første halvdel av 2019 blir blant annet brukt til å fullføre skole for flere av medlemmene, forteller de. Alle i Fieh er mellom 22 og 24 år, og med unntak av Thea har samtlige musikkfaglig utdannelse.

Iceland Airwaves er ikke festivalen for de aller største navnene, selv om Kraftwerk, Sufjan Stevens, Of Monsters And Men, PJ Harvey, Sigur Rós, Björk, John Grant, Fleet Foxes, Florence + The Machine og mange andre har spilt her i årenes løp. Den største internasjonale «kjendisen» som kan observeres i byens gater under festivalen er sannsynligvis Rolling Stone-journalisten David Fricke. Han er fast besøkende og ble under årets åpningsfest belønnet med en æresbillett som gir ham fri adgang til festivalen resten av livet – som om han ikke har det fra før. Han skiller seg for øvrig først og fremst ut ved å se ut som han spiller i Ramones.

Saken fortsetter under bildet.

Fieh på vinyljakt i Reykjaviks desidert største platebutikk, Lucky Records. Fra venstre Andreas Rukan, Jørgen Kasbo, Ola Øverby, Sofie Tollefsbøl, Lyder Øvreås Røed, Thea Arnesdotter Lien og Solveig Wang. Eivind Synnes var ikke til stede.

Les også: Sofies solskinnsoul

Blant de mest kjente artistene som spilte under årets festival kan vi nevne amerikanske Natalie Prass, og Blood Orange som avsluttet festivalen, norske Aurora og Cashmere Cat, den islandske «neoklassiske» komponisten og musikeren Ólafur Arnalds som spilte hele tre konserter, singer/songwriteren Ásgeir som var høyt og lavt og spilte i en rekke forskjellige sammenhenger, soulsangeren Högni som hadde skrevet en strykekonsert med innlagt enmannsskuespill og den irske rapperen Rejjie Snow.

Det er ikke navn som trekker de aller største folkemengdene, men det har ikke Island plass til heller. Under festivaluken er det stappfullt på alle Reykjaviks hoteller, lange køer for å komme inn på konsertene, og adskillig mer krevende enn normalt å sikre seg et restaurantbord. Heldigvis er Reykjavik såpass til utelivsby at alle finner både mat og drikke uten store problemer. Er det noe det er mye av her, er det serveringssteder.

De russiske venninnene Dina Matskevich og Zhenya Lavrinovich kom seg omsider til Iceland Airwaves etter å ha villet besøke festivalen i mange år.

Annerledes

For Dagsavisens vedkommende startet festivalen på et mildt sagt annerledes vis. For å se den islandske artisten Sóley en tidlig formiddag, troppet vi opp på et eldrehjem i utkanten av sentrum. Her satt en rad skuelystne beboere i myke stoler mens en aktivitetsleder fremførte kjente islandske sanger på kassegitar og oppfordret sitt faste publikum til å klappe i takt og forsøksvis også synge med.

Det absurde var at rundt dette faste menasjeriet av eldre islendinger befant det seg et stort – og vesentlig yngre – internasjonalt publikum som hadde funnet veien til eldresenteret som ligger midt i et boligstrøk. Bak aktivitetslederen satt Sóley selv og prøvde å henge med så godt hun kunne på et flygel, mens hennes far Stéfan spilte trombone i anledning dagen. Som om ikke dette var nok kom den islandske presidenten Guðni Thorlacius Jóhannesson og åpnet hele festivalen før Sóley spilte et kort sett med sine egne sanger, hvori opptatt en barnesang siden en barnehageflokk også hadde funnet veien. Det er kanskje ikke mye rock'n'roll over en slik forestilling, men du verden så artig!

Les også: – De introverte som ikke blir hørt, de blir hørt her

«We have an event Friday between 4-6 for we are releasing a new 7 inch vinyl made by Jónsi (Sigur Rós), Alex Somers, Kjartan Holm and Sindri Már Sigfússon (Sin Fang)» dukket plutselig opp som melding på telefonen ledsaget av at dette var en «last minute thing» med et inntrykk av at Jónsi selv ville dukke opp.

Det gjorde han ikke, men butikken Fischer drives av hans søstre Ingibjörg, Lilja og Sigurrós, som har gitt navn til bandet. De tre jentene som er henholdsvis kunstner, fotograf og designer, tok imot en pen bukett platekjøpere til butikken der de også selger egen kunst, smykker, te-ekstrakter, vegansk sjokolade, parfyme og mye mer. Selv om Jónsi ikke dukket opp var det god stemning og gratis islandsk cocktail med spennende urtebrennevin som base.

Søstrene til Jónsi i Sigur Rós i sin egen butikk, Fischer. Fra venstre Ingibjörg, Sigurrós og Lilja Birgisdóttir.

Nå var ikke dette et arrangement som var særlig eksklusivt i Iceland Airwaves-sammenheng, men det sier likevel både noe om festivalens mangfold og de små lokale forholdene. «Jøss, er dere søstrene til Jónsi?», var det absolutt smarteste Dagsavisens utsendte klarte å spørre om innledningsvis. Ja, de var jo det, og i teorien kan du også støte på Jónsi her når som helst. Det blir litt som at president Jóhannesson ser en Sóley-forestilling på et eldrehjem og går ut sammen med alle andre uten at noen gjør større vesen av det.

Supertrendy hostel

På supertrendy Kex Hostel har radiostasjonen KEXP fra Seattle fast overføring av konserter fra den store lobbybaren. Dette har de drevet med i ti år, og konsertene på Kex er så å si alltid stappfulle med lange køer utenfor. Blant annet spilte Aurora her i år. Henne så vi ikke, men vi fikk derimot med oss konserten med Ólafur Arnalds. Hans plate av året, «re:member», er spesiell, ikke minst på grunn av et software han har funnet opp og kaller Stratus. Stratus er et programmeringsleketøy som gjør ham i stand til å spille på tre pianoer samtidig. Ved at han selv spiller på det ene, spiller de to tilknyttede klaverene melodier som harmonerer «på egen hånd», som «spøkelsespianoer», slik han uttrykte det.

Ólafur Arnalds spilte to konserter i det islandske nasjonalteatret. Her ser vi ham sammen med hans faste cellist, Unnur Jónsdóttir.

Sammen med sin faste strykekvartett og en trommeslager på elektroniske pads gjennomførte Ólafur og pianoene hans en gåsehudfrembringende halvtimes konsert for de par-tre hundre tilskuerne som fikk stuet seg inn på Kex og radiolytterne langt av sted i Seattle. De to neste kveldene var de imidlertid i det islandske nasjonalteateret der de spilte en hel time. Dagsavisen overvar den første av disse to konsertene og konkluderer glatt med at det ikke finnes mange som komponerer vakrere musikk.

For vårt vedkommende fikk festivalen en sakral avslutning med den lokale helten Ásgeir i Frikirkjan. Den er som så mange kirker også velegnet som konsertlokale, og med sin faste samarbeidspartner, gitarist, tekstforfatter og bonde Júlíus Aðalsteinn Róbertsson, fremførte Ásgeir primært nye sanger som skal med på platen han jobber med for tiden, i tillegg til et par gamle hits. At alle sangene – på én nær – var fremført på islandsk gjorde ikke konserten til noe mindre av en høytidsstund. Og at alle sangene – på to nær – var uutgitte «works in progress» sier alt om Iceland Airwaves. Her kan det meste skje.