Gode gruppearbeid

Wako

«Urolige sinn»

Slow

«Slow Is The New Fast»

AMP

På én gang kommer nye album med to yngre grupper som godt innenfor jazzens rammer markerer seg med egne tanker om improvisasjonsmusikken muligheter.

Wako er enda et band som springer ut av jazzlinja i Trondheim, med Martin Myhre Olsen (saksofon) Kjetil André Mulelid (piano), Bárður Reinert Poulsen (bass) og Simon Olderskog Albertsen (trommer). Dette er deres tredje album på tre år. Det som umiddelbart legges merke til med innholdet er alle de korte sporene, mellom ett og to minutter lange.

Det viser seg at disse ofte brukes til korte utspill av friere improvisasjon, mens de lengre låtene er mer strukturerte og melodiske, gjerne smektende vakre. Disse forskjellige tilnærmingene til musikken utfyller hverandre, forsterker hverandre med sine kontraster. I en tid preget av musikalsk konsentrasjonssvikt og rastløshet er Wako krevende, men en låt som «Skavlet føre» er virkleig sånn som «alle» kan like med sin utadvendte energi.

Gruppa Slow har utgangspunkt på Norges Musikkhøgskole, og består av Lyder Øverås Røed (trompet), Hans Pålsen Kjorstad (fele), Bjørn-Even Bjarkli Verbeke (piano), Joel Ring ( bass) og Tore Ljøkelsøy (trommer). Albumtittelen «Slow Is The New Fast» kan minne om Kings Of Convenience-slagordet «Quiet Is The New Loud», som var med på å starte en helt ny visebølge. Så sakte er ikke musikken til Slow at de bryter radikalt med formene. De legger seg likevel umiddelbart i et meditativt spor, sånt som gjerne kalles lyrisk jazz, med ei fele som bringer elementer av folkemusikk inn i lydbildet.

Gruppa har en sterk og god sans for gode melodier, som vi hører spesielt godt i «Promenade». Denne, og resten av materialet er komponert av Lyder Øverås Røed, også stadig mer kjent fra det mer poporienterte bandet Fieh. Han kommer egentlig fra Bergen, noe som forklarer at en av låtene heter «Opplett». «Henryk» er en hyllest til den polske komponisten Henryk Gorecki, som oppgis som et forbilde, sammen med den nylig avdøde trompetisten Tomasz Stanko. Litt mer tvilsomt er det vel om «Axl» er en hyllest til Axl Rose.