Nye takter

Et nytt språk

Hanne Sørvaag lager et album på norsk, og bekrefter at hun er en av landets fineste sangere og låtskrivere.

Dagsavisen anmelder

5

Hanne Sørvaag

«Som om me hørte samen»

Diamond Road

I anmeldelsen av Hanne Sørvaags forrige plate, samarbeidsalbumet «Featuring», var et av høydepunktene «På denna tiå her i fjor» med gruppa Elle Melle. Vi antydet vi at det kunne være fint å høre henne synge mer på norsk neste gang. Så godt det er å få det som man vil, av og til.

«Som om me hørte samen» er derfor Hanne Sørvaags første album med norske sanger. Et album som for alvor bør gjøre det klart at hun er en av Norges fineste låtskrivere. At hun er en flott sanger har vel vært innlysende lenge.

Hanne Sørvaag har alltid beveget seg skamløst rundt i popmusikken, til og med langt inn i Melodi Grand Prix, uten å ta hensyn til anerkjent takt og tone. Det har gitt henne stor suksess, med alt fra «Skal vi danse» til «Hver gang vi møtes», men ikke med den kredible anerkjennelsen som burde fulgt med for en artist som lager så stilsikre sanger.

Men hør på «Ikkje se på meg sånn» på det nye albumet. Det fonetiske i tittelen, forsterket av et enkelt så, «så ikkje se på meg sånn» går perfekt opp i en fengende refrengmelodi, det er så helstøpt uimotståelig som popmusikk kan bli.

###

Hanne Sørvaag opererer i det svært utvidede countrybegrepet. En musikksjanger som lett kan forveksles med den mest publikumsvennlige radiopopen. Countryelementet kommer fra den ujålete omgangen med innholdet. Dette er enkel formidling av store følelser. Oppbyggelig lyrikk som «ka om det går bra/at eg e bedre enn eg tror/ka om ting eg aldri tårte/blei ting eg bare gjord’».

Sørvaag har skrevet mange av sangene sammen med tekstforfatter Pål Frøiland. Ikke høystemt lyrikk, men det er effektive sangtekster, med lett gjenkjennelige tema. For det meste kjærlighetssanger, men både tittelsangen «Som om me hørte samen» og «Eg spele Memory» er rørende sanger om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse som fireåring.

«Som om me hørte samen» er ikke et sånt album som man høyt kan utrope som en sensasjon. Bare sanger som er veldig lette å både like og forstå, med en hjertelig kjærlighet til selve popmusikkens beste egenskaper. Mer kan vi ikke forlange.